Jeg er dårlig til å holde kontakt med folk. I hvert fall når avstanden er stor. Man skulle tro jeg fikk trening i det etter å ha flyttet endel i oppveksten, men kanskje gjorde det det verre. Man mister kontakten med noen. Og beholder den med de få.

Nå er jeg i ferd med å miste kontakten med folk igjen.
Denne gangen er det ikke jeg som flytter, tvert imot, jeg klamrer meg fast i hovedstaden mens alle andre flytter. Jeg håper jeg beholder den med de få, de som virkelig betyr noe. Eller, jeg vet jeg gjør det. Jeg gjør det, ikke sant?

Midt oppi det hele har jeg åpnet en flik av fortiden igjen.

Jeg fant gamle brev i en eske. Brev og mailutskrifter. Mailer fra den spede mailbarndom, hvor vi ikke hadde våre egne mailkontoer, men lånte foreldrenes. (Derav utskriftene. Vi ville jo ikke at noen skulle vite alt det hemmelige vi skrev.)

Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for at vi mistet kontakten. Det var ingen tvil om at det var min skyld. Og i motsetning til omtrent alle andre jeg har mistet (og gjenopptatt) kontakten med er hun ikke på Facebook. Terskelen blir høyere.
Men nå har jeg kanskje et hvitt flagg å sende. Et brev med hennes egne brev inni. Kanskje..Jeg er jo så dårlig til å holde kontakt med folk..

Jeg husker fremdeles den kriblende følelsen for lenge siden. Vi hadde bestilt tur til London, hun og jeg. Og det beste av alt; Regina Spektor skulle ha konsert samtidig som vi var der.

Det ble ingen London-tur på oss, livet (og en bil) kom i veien. Det var så utrolig surt. Ikke bare ble jeg påkjørt og sykmeldt, men turen med en av de beste forsvant på grunn av det. Jeg var bitter.

Det er nesten tre år siden. Jeg har kommet over det, altså. Sånn egentlig.
Og nå, nå kommer Regina til Oslo. Og jeg har billetter.

Jeg ble ikke overbegeistret da den siste cden kom ut, den var ikke så Regina som tidligere. Men de siste ukene, sikkert i forventing til konserten, har jeg hørt den utallige ganger og den har vokst. Elget seg innpå meg.

Livet har kommet i veien for den ene av oss, jeg må gå på konsert med noen andre.  Men jeg skal nyte konserten for oss begge. Jeg lover.

Jeg samler fortsatt på kortfilmer. Samlingen min begynner egentlig å bli ganske stor, men som oftest ligger de bortgjemt i favorittene mine. Som denne, for eksempel. Norsk, søt og morsom.

Han prøvde å fortelle oss det, men dit han ringte var det ingen hjemme til å svare.
Vi fikk høre det noen dager senere, litt tilfeldig, men nyheten kom tidsnok til begravelsen. Heldigvis.

Hva skal jeg gjøre nå, spør han i telefonen. Leiligheten er tom. Han er alene. Han sitter i stolen og ser på bilder av henne. Det er ikke de bildene vi har på veggen jeg ser på, sier han, men bildene som hang hjemme på veggen hos foreldrene hennes. Bildene fra den gang hun var ung og vakker, bildene fra tiden da de møtte hverandre.
Jeg ser det levende for meg; den gamle kroppen, det hvite håret. Sammensunket kropp i stol som klamrer seg til bildene av henne. Om noen dager er begravelsen over og dagene hvor stillheten for alvor kan synke innover ham kommer.
Det er da det begynner. Han må lære seg å leve uten henne. Uten henne som han ikke husker hvordan det er å leve uten. Det er så liten trøst i at det er livets gang. Slekter skal følge slekters gang og deilig er jorden, men akkurat nå hjelper det ingenting. Ikke for ham. Ikke ennå.

Jeg ønsker å gi dere en oppskrift i hvordan innrede et rom mest mulig eksotisk, orientalsk og ikke minst; autentisk.

For noen dager siden bodde jeg på hotell. Da jeg kom inn i rommet la jeg merke til denne:

Satt inn i sitt naturlige miljø (tatt med dårlig kamera) ser den slik ut:

Den glir helt naturlig inn i omgivelsene.

På vei ned til middag la jeg merke at etasjen jeg bodde i var merket som den “Orientalske etasjen”. Dét forklarer naturligvis den lekre plastchilien på veggen, tenkte jeg. Kombinert med lekre detaljer, her et utsnitt fra sengegavelen, forstår man at de har gått nøye frem for å få den riktige orientalske looken.

De avsluttet innredningen elegant med bilde av ei ekte orientalsk dame:

Slik gjøres det. Sett i gang i ditt eget hjem.

Det hadde gått en stund siden vi hørte fra ham sist, men det var som forventet. Vi er bortskjemte med å høre fra ham ofte, enten en telefonsamtale med ekko eller en kort mail. Nå er det stille, men vi vet at det er sånn det er.
Vi har forskjellige nivåer av informasjon vi forteller til de rundt oss. Jeg får høre at han skal ut i felten før han drar. Mamma får høre det i etterkant, når han er tilbake. Det er best sånn. Farfar får høre at han stort sett befinner seg i leiren, ikke der ute hvor det er krig. Vi fremstiller det på en barnslig måte. Kanskje fordummende, men vi tenker at det ikke er nødvendig at han bekymrer seg mer enn han allerede gjør.

Jeg hadde prøvd å få tak i ham noen dager. Ikke fordi jeg absolutt måtte snakke med ham, men fordi det er praktiske ting som skal ordnes i leiligheten hans. I Norge går livet videre, noen flytter ut, andre flytter inn. Jeg fikk aldri svar, tok saken i egne hender og ordnet opp. (Søstre gjør gjerne det når de er vant til trege brødre som ikke er kjappe til å reagere, verken i krigstid eller fredstid)

Han ringte til slutt. Jeg fortalte at jeg lå foran ham i løypa, jeg hadde allerede tatt de telefonene og gjort de avtalene han skulle be meg om. Jeg ville høre hvordan det gikk med ham, hvordan det går med landet han er i, i urolige valgtider.
Han hadde ikke tid, vi må snakkes en annen gang, når han er tilbake i leiren.
Igjen satt jeg med bildet av at han ringte fra et ørkenområde i et land som er i krig for å be meg huske å sjekke at leieboeren hadde vasket skikkelig etter seg.
Bittelitt absurd og bittelitt fint.

Jeg hører på Hyllest til Radka-konsert på nrk2 og får lyst til å synge igjen. De drømmene jeg en gang hadde har bleknet, jeg orket ikke konkurrere, jeg ble lei av miljøet, jeg trivdes med de jobbene jeg fikk rett opp i fanget før det ebbet ut. Det ble helt stille. Jeg kan takke meg selv, det var mitt eget valg, men av og til får jeg drømmene tilbake. Tenk om, hvis om.

(Jeg har fremdeles lyst til å synge for deg en gang, hvis vi møtes igjen. Jeg klarer ikke slippe taket, du sitter i bakhodet. Jeg vet ikke alltid om det er av gammel vane eller fordi jeg oppriktig savner deg. Av og til får jeg drømmene tilbake.)

Drømmene, men samtidig den store lykkefølelsen det er å høre fin, morsom, bra, nydelig, vakker musikk. Gåsehud til den store gullmedaljen og tanken på at livet egentlig er fint med drømmer så lenge jeg har de i minnet. Ikke glemt, bare bortgjemt.
Som i kveld, jeg hører Per Jørgensen synge “Blame it on my youth”. Det er akkurat det du må gjøre. Klisjé.

Jeg er min egen største fiende på dager som denne. Jeg er rastløs, ambivalent og har lyst til å skrike fordi jeg plutselig er Prinsesse Vil Ikke som IKKE VIL NOENTING. Jeg føler at alt i livet er en eneste stor repetisjon, jeg sier det samme, jeg blogger det samme, jeg er den samme dag ut og dag inn.
Hadde jeg vært fem år hadde foreldrene mine sendt meg på rommet mitt til jeg var meg selv igjen.
Jeg er heldigvis ikke fem år lenger. Bare innimellom. De viktigste menneskene er for langt borte og tilbake sitter jeg igjen og har lyst til å skrike ut alt som er teit.
Så ringer jeg farfar.
Han er ikke så langt borte når vi snakker sammen, stemmen hans lyser opp i det han hører at det er jeg som ringer, dessuten kan han fortelle at han har hugget ved (selv om han egentlig ikke bør fordi han ikke er helt frisk og seksogåttiåringer bør ta det med ro innimellom) og laget kirsebærsyltetøy vi skal ha i bløtkake når familien samles i august. Helt uten å snakke om alt det som er teit blir jeg litt normal igjen.
Jeg har vært lenge nok på rommet mitt. Jeg går fra fem til tjuesju år i løpet av noen timer. Tror jeg.

Da jeg var i den verste fjortisalderen gjorde moren min noe helt forferdelig.
Koret jeg sang i øvde til en konsert vi skulle ha rett etter påske og siden hele påsken gikk med til øving tenkte moren min at det var koselig om hun stakk innom med marsipanegg til hele gjengen.
Koselig? Det var helt forferdelig! Her kom hun turende inn med en kurv med egg foran alle de kule menneskene (spesielt han tøffe trommisen du vet, han som var den kjekkeste. Da, i hvert fall) og skjemte meg ut. Jeg ble flau, men prøvde å skjule det. Selv om jeg nok freste litt til mamma mens ingen hørte det, hvordan kunne hun gjøre noe sånt mot meg? Jeg har kommet til fornuft nå, det var en fin ting å gjøre.

Noen år senere skulle jeg flytte. Flytte fra vennene man som femten år ikke kan leve uten. En av de siste kveldene skulle tilbringes hos den beste av de alle, bare vi to – med film og smågodt og skravling.
Da jeg kom inn i stua hoppet alle de andre frem også, de hadde planlagt fest bak min rygg. Den gode overraskelsen, jeg følte meg satt pris på. At de i tillegg hadde sunget halvfalskt “That’s what friends are for” på en sprakende kassett gjorde kvelden fullkommen. Minnene er der fremdeles, selv om vennskapene forsvant med årene.

For noen år siden fikk jeg muligheten til å reise til USA sammen med et band og synge. En uke med bra mennesker, gøy spillejobb og god stemning. Ingen stor verdensturné-greie, men definitivt et minne for livet. Allikevel tror jeg det morsomste skjedde før vi reiste. Blant koristene manglet vi en gutt og jeg tenkte at en jeg hadde gått på skole med passet perfekt for jobben. På den tiden jobbet han deltid på en matbutikk i nærheten av der jeg studerte og i en pause mellom to forelesninger gikk jeg bort for å spørre ham. Følelsen av å få spørre noen om de kunne tenke seg en tur til USA, alt dekket, var fenomenal. Og jeg tror han også husker det, der jeg tilfeldigvis så han ved panteautomaten, ilte bort og la fram tilbudet. For selv om det ikke var betaling for spillejobbene involvert er det sjelden noen takker nei til en dekket tur til USA..

I dag da jeg kom på jobb ringte jobbtelefonen min. Jeg kjente igjen nummeret, en kollega ringte, og jeg var overbevist om at han ringte for å si at han hadde forsovet seg eller noe. Han hadde ikke det, men han tenkte kjøpe kaffe til oss på veien og lurte på hva slags kaffe jeg ville ha.
Der og da, en trøtt morgen på jobb etter en natt med altfor lite søvn; omtrent som å få et påskeegg, en overraskelsesfest eller en dekket tur til USA.

Hodet mitt er fylt av min egen stemme. Selv om jeg er stille hører jeg stemmen min gjenta ordene gang på gang. Jeg har gått rundt i leiligheten og repetert ordene for meg selv. Målet er ikke å lære det utenatt, målet er å gløtte passe nonsjalant på stikkordene mine med passe jevne mellomrom. Å beherske kunsten. Den kunsten jeg vet jeg kan beherske bare jeg setter av tid.
Jeg ser for meg hvordan broren min pleier å øve. Hvordan han legger inn kunstpauser på de rette stedene. Hvordan han har stålkontroll, men virker avslappet når det fremføres.
Jeg prøver på det samme, men på min måte. Legger inn passe morsomme, men ikke pinlige, historier som jeg tror folk kan le og humre litt av.
Jeg blir rørt når jeg ser for meg situasjonen ordene skal fortelles i.
Vi følte oss voksne da hun prøvde kjolen sin for første gang. Jeg vil føle meg voksen når jeg skal holde talen.
Det betyr så mye.
Og jeg lurer på om jeg ikke burde holde slike taler oftere. I hvert fall fortelle innholdet i talen litt oftere. Det er kanskje aller helst til hverdags de behøves. Passe pompøst, passe ekte.