Hemmelige brev om superhemmelige ting

Jeg er dårlig til å holde kontakt med folk. I hvert fall når avstanden er stor. Man skulle tro jeg fikk trening i det etter å ha flyttet endel i oppveksten, men kanskje gjorde det det verre. Man mister kontakten med noen. Og beholder den med de få.

Nå er jeg i ferd med å miste kontakten med folk igjen.
Denne gangen er det ikke jeg som flytter, tvert imot, jeg klamrer meg fast i hovedstaden mens alle andre flytter. Jeg håper jeg beholder den med de få, de som virkelig betyr noe. Eller, jeg vet jeg gjør det. Jeg gjør det, ikke sant?

Midt oppi det hele har jeg åpnet en flik av fortiden igjen.

Jeg fant gamle brev i en eske. Brev og mailutskrifter. Mailer fra den spede mailbarndom, hvor vi ikke hadde våre egne mailkontoer, men lånte foreldrenes. (Derav utskriftene. Vi ville jo ikke at noen skulle vite alt det hemmelige vi skrev.)

Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for at vi mistet kontakten. Det var ingen tvil om at det var min skyld. Og i motsetning til omtrent alle andre jeg har mistet (og gjenopptatt) kontakten med er hun ikke på Facebook. Terskelen blir høyere.
Men nå har jeg kanskje et hvitt flagg å sende. Et brev med hennes egne brev inni. Kanskje..Jeg er jo så dårlig til å holde kontakt med folk..