Før, under og etter
1 juli, 2009
Før det skjedde var stemningen upåklagelig. Jeg boblet litt over av lykke. Vi småpratet, lo og tullet. Jeg hadde vært på besøk hos fine mennesker og skulle reise tilbake til Oslo, mitt Oslo. De fulgte meg til togstasjonen, det var noen minutter til toget skulle gå. Jeg kjøpte billett på automaten, hørte høytalerdamen fortelle at toget snart var ventet inn til stasjonen, snudde meg mot de fine menneskene for å si på gjensyn. Det var da vi så det.
Det sto en mann i sporet.
Det skal ikke stå noen i sporet.
Vi ble perplekse, hjertet banket fortere og vi så på hverandre etter svar.
Noen NSB-ansatte var allerede på vei bort til ham. Snakket til ham. Fikk hjulpet ham ut av sporet og opp på perrongen. Øynene hans var flakkende, huden hans blek. Han ville ikke leve lenger.
- Skal vi ringe noen, spurte NSB-damen. Ja, svarte han. Vil du ha hjelp, spurte hun. Ja, svarte han. Han virket rolig, men allikevel var vi usikre på om han kom til å hoppe ut igjen. Vi visste at toget var underveis, det kunne komme når som helst.
Tusen tanker raste rundt i hodet. Om bekjente som har tatt livet sitt nettopp ved å hoppe foran toget, om historiene mennesker som jobber med døden har fortalt meg; hvordan de reagerer når noen har hoppet foran toget og de må makabert nok rydde opp. Om at jeg har det så fint, mens andre har det så vondt at de ikke orker mer.
Det gikk fint. Der og da, i hvert fall. Han fikk hjelp. Han ble fulgt tilbake til der han hadde rømt fra. Toget kom.
Etterpå satt jeg trygt på toget. Pustet ut. Kjente at hjertet slo litt saktere.
Jeg satt på raden foran NSB-damen som fortalte en kollega om hvordan ingen hadde grepet inn før de kom. En perrong full av mennesker som ikke gjorde noe som helst.
Jeg fikk lyst til å forsvare meg, rope at vi ikke hadde sett ham før de var fremme. Jeg sa ingenting.
Jeg hørte i stedet på musikk, skrev meldinger med bra mennesker, så på klokken og leste halvhjertet i en bok.
Og innen jeg gikk av toget i Oslo hadde det blitt et halvblekt minne og livet gikk videre.
Jeg håper livet hans også går videre.
1 juli, 2009 at 23:17
Ouch. Det var neppe godt. Men du slapp i det minste noe av det Maren/Gi et lite vink var borti en gang, med beskjed om aa gaa av toget og ikke se bakover… (Og veldig bra skrevet!)
2 juli, 2009 at 15:19
Eg tenker ofte på dette, eg sit på trikken på veg ned mot byen ein varm sommarkveld, og ser ein mann gå rundt og egle med folk. Tydeleg rusa, og klar for bråk. Korleis endar det? Klokka eitt, korleis har han det då? Har nokon teke hand om han, har han somna eller sit han bak i ein politibil og nektar å oppgi personalia?
2 juli, 2009 at 23:02
Naboen: Skremmende. Men det gikk jo bra… (Takk, du!)
Alt godt: Ja, tenker ofte samme. Alle skjebnene vi ikke vet noe om…
3 juli, 2009 at 10:58
Oi. En slik opplevelse setter en støkker i en. Men får en også til å “se” mer av hvordan sitt eget liv er og har blitt. – og antageligvis setter man da ekstra pris på det en har. Jeg synes det er helt merkelig å forstå at noen bare vil dø. Men jeg har ikke vært der – og håper heller jeg aldri kommer dithen.
3 juli, 2009 at 22:39
Nei, jeg kan heller ikke sette meg i hvordan det føles. Men jeg blir utrolig takknemlig for mitt eget liv..
8 juli, 2009 at 12:55
Oj. Så bra det gikk bra denne gangen.
8 juli, 2009 at 21:50
Sterkt. Godt skrevet, godt beskrevet. Jeg pleier også å sitte og lure på hva som skjer i etterkant av en hendelse, “vil han prøve igjen?”, “kommer han på bedre tanker?” , “hvor mange ganger har han forsøkt?”, “vil han lykkes neste gang?” og “er det noen som tør å gripe inn neste gang de observerer noe lignende?” . Slike hendelser kan holde meg våken hele natten, selv om det ikke er noen jeg kjenner, selv om det ikke er mitt eget liv. Jeg klarer ikke la være å bry meg.
8 juli, 2009 at 23:32
Lin: Ja. Veldig:)
Andrea: Det er jo bra å bry seg. Vi trenger folk som deg. For jeg bryr meg, men ikke alltid. Men det er kanskje en balansegang mellom å bry seg og bekymre seg? Du må bry deg om deg selv også:)