De flaue og de fine overraskelsene

Da jeg var i den verste fjortisalderen gjorde moren min noe helt forferdelig.
Koret jeg sang i øvde til en konsert vi skulle ha rett etter påske og siden hele påsken gikk med til øving tenkte moren min at det var koselig om hun stakk innom med marsipanegg til hele gjengen.
Koselig? Det var helt forferdelig! Her kom hun turende inn med en kurv med egg foran alle de kule menneskene (spesielt han tøffe trommisen du vet, han som var den kjekkeste. Da, i hvert fall) og skjemte meg ut. Jeg ble flau, men prøvde å skjule det. Selv om jeg nok freste litt til mamma mens ingen hørte det, hvordan kunne hun gjøre noe sånt mot meg? Jeg har kommet til fornuft nå, det var en fin ting å gjøre.

Noen år senere skulle jeg flytte. Flytte fra vennene man som femten år ikke kan leve uten. En av de siste kveldene skulle tilbringes hos den beste av de alle, bare vi to – med film og smågodt og skravling.
Da jeg kom inn i stua hoppet alle de andre frem også, de hadde planlagt fest bak min rygg. Den gode overraskelsen, jeg følte meg satt pris på. At de i tillegg hadde sunget halvfalskt “That’s what friends are for” på en sprakende kassett gjorde kvelden fullkommen. Minnene er der fremdeles, selv om vennskapene forsvant med årene.

For noen år siden fikk jeg muligheten til å reise til USA sammen med et band og synge. En uke med bra mennesker, gøy spillejobb og god stemning. Ingen stor verdensturné-greie, men definitivt et minne for livet. Allikevel tror jeg det morsomste skjedde før vi reiste. Blant koristene manglet vi en gutt og jeg tenkte at en jeg hadde gått på skole med passet perfekt for jobben. På den tiden jobbet han deltid på en matbutikk i nærheten av der jeg studerte og i en pause mellom to forelesninger gikk jeg bort for å spørre ham. Følelsen av å få spørre noen om de kunne tenke seg en tur til USA, alt dekket, var fenomenal. Og jeg tror han også husker det, der jeg tilfeldigvis så han ved panteautomaten, ilte bort og la fram tilbudet. For selv om det ikke var betaling for spillejobbene involvert er det sjelden noen takker nei til en dekket tur til USA..

I dag da jeg kom på jobb ringte jobbtelefonen min. Jeg kjente igjen nummeret, en kollega ringte, og jeg var overbevist om at han ringte for å si at han hadde forsovet seg eller noe. Han hadde ikke det, men han tenkte kjøpe kaffe til oss på veien og lurte på hva slags kaffe jeg ville ha.
Der og da, en trøtt morgen på jobb etter en natt med altfor lite søvn; omtrent som å få et påskeegg, en overraskelsesfest eller en dekket tur til USA.

Voksen, bare litt

Hodet mitt er fylt av min egen stemme. Selv om jeg er stille hører jeg stemmen min gjenta ordene gang på gang. Jeg har gått rundt i leiligheten og repetert ordene for meg selv. Målet er ikke å lære det utenatt, målet er å gløtte passe nonsjalant på stikkordene mine med passe jevne mellomrom. Å beherske kunsten. Den kunsten jeg vet jeg kan beherske bare jeg setter av tid.
Jeg ser for meg hvordan broren min pleier å øve. Hvordan han legger inn kunstpauser på de rette stedene. Hvordan han har stålkontroll, men virker avslappet når det fremføres.
Jeg prøver på det samme, men på min måte. Legger inn passe morsomme, men ikke pinlige, historier som jeg tror folk kan le og humre litt av.
Jeg blir rørt når jeg ser for meg situasjonen ordene skal fortelles i.
Vi følte oss voksne da hun prøvde kjolen sin for første gang. Jeg vil føle meg voksen når jeg skal holde talen.
Det betyr så mye.
Og jeg lurer på om jeg ikke burde holde slike taler oftere. I hvert fall fortelle innholdet i talen litt oftere. Det er kanskje aller helst til hverdags de behøves. Passe pompøst, passe ekte.

List of demands

Det er så fint å dumpe over videoer på Youtube med sanger man ender opp med å elske bittelitt.
De fikk 30 min å øve den inn på, i Musikbyrån på SVT2 for noen år siden. Kombinasjonen Robyn, Jenny Wilson og Saul Williams’ låt List of demands funker.

Før, under og etter

Før det skjedde var stemningen upåklagelig. Jeg boblet litt over av lykke. Vi småpratet, lo og tullet. Jeg hadde vært på besøk hos fine mennesker og skulle reise tilbake til Oslo, mitt Oslo. De fulgte meg til togstasjonen, det var noen minutter til toget skulle gå. Jeg kjøpte billett på automaten, hørte høytalerdamen fortelle at toget snart var ventet inn til stasjonen, snudde meg mot de fine menneskene for å si på gjensyn. Det var da vi så det.

Det sto en mann i sporet.
Det skal ikke stå noen i sporet.
Vi ble perplekse, hjertet banket fortere og vi så på hverandre etter svar.
Noen NSB-ansatte var allerede på vei bort til ham. Snakket til ham. Fikk hjulpet ham ut av sporet og opp på perrongen. Øynene hans var flakkende, huden hans blek. Han ville ikke leve lenger.
- Skal vi ringe noen, spurte NSB-damen. Ja, svarte han. Vil du ha hjelp, spurte hun. Ja, svarte han. Han virket rolig, men allikevel var vi usikre på om han kom til å hoppe ut igjen. Vi visste at toget var underveis, det kunne komme når som helst.
Tusen tanker raste rundt i hodet. Om bekjente som har tatt livet sitt nettopp ved å hoppe foran toget, om historiene mennesker som jobber med døden har fortalt meg; hvordan de reagerer når noen har hoppet foran toget og de må makabert nok rydde opp. Om at jeg har det så fint, mens andre har det så vondt at de ikke orker mer.
Det gikk fint. Der og da, i hvert fall. Han fikk hjelp. Han ble fulgt tilbake til der han hadde rømt fra. Toget kom.

Etterpå satt jeg trygt på toget. Pustet ut. Kjente at hjertet slo litt saktere.
Jeg satt på raden foran NSB-damen som fortalte en kollega om hvordan ingen hadde grepet inn før de kom. En perrong full av mennesker som ikke gjorde noe som helst.
Jeg fikk lyst til å forsvare meg, rope at vi ikke hadde sett ham før de var fremme. Jeg sa ingenting.
Jeg hørte i stedet på musikk, skrev meldinger med bra mennesker, så på klokken og leste halvhjertet i en bok.
Og innen jeg gikk av toget i Oslo hadde det blitt et halvblekt minne og livet gikk videre.
Jeg håper livet hans også går videre.