Lydene og luktene

Jeg så på Dagsnytt18 på nrk2 og begynte å tenke på oppvask.
Vi hørte alltid på Dagsnytt18 da vi vasket opp hjemme hos oss. (Hva med barnetv lurer jeg på nå. Dumpet jeg barnetv til fordel for Dagsnytt18 og oppvask? Så reflektert var jeg neppe som barn?)
Jinglene setter meg år tilbake i tid.

Når jeg hører “Kjære Gud, jeg har det godt” blir jeg trøtt. Ikke at jeg hører den så ofte lenger, men det er barndomsminnene som sitter i. Vi sang den, jeg ble trøtt.

Jeg husker moren min for noen år siden hadde kjøpt Elnette hårspray. Da hun sprayet den og lukten fylte badet fikk jeg flashback til gangen hos Farmor og Farfar, da Farmor levde. Hun brukte den samme sprayen og lukten førte til at jeg følte jeg var i gangen der hun sto foran speilet og sprayet håret før vi skulle ut. Jeg så henne levende for meg.

De trygge lydene, de trygge luktene.

Ryktet forteller…

Det hadde vært den fineste kvelden med de beste kollegaene. Noen manglet, men sånn er det alltid. Jeg tenkte at jeg skulle være hun fornuftige som gikk tidlig hjem fordi det kommer en dag i morgen, og etter å ha sagt hadet til de beste menneskene ble jeg stoppet av to kollegaer jeg egentlig aldri har snakket skikkelig med. Vi jobber i samme firma, men det er også alt vi har til felles.
“Dette er kanskje et barnslig spørsmål, men liker du Espen?”.
Med ett var jeg tilbake til ungdomsskolen.  Liker jeg Espen?
Han er koselig han, men vi snakker sammen maks en gang i kvartalet. Vi ses som oftest hver dag i kantina, men bortsett fra et hei og et nikk en gang i blant har vi ikke snakket sammen på mange måneder.
Men ryktene går, tydeligvis. Hva har jeg gjort for å gi det inntrykket?
Og hvorfor svarte jeg ikke “Espen hvem?” for å understreke poenget mitt?
Jeg svarte nei. Ryktene går nok fremdeles. Om hun som liker Espen, men ikke tør innrømme det.
For ryktet sier at hun gjør det.

Mysterium uten butler

Jeg hadde bursdag for noen uker siden og  i dag fikk jeg noen forsinkede gaver, blant annet et kort med 500 kroner i.

Vi tilbragte dagen ute i solen, men for at jeg ikke skulle miste kortet og pengene la jeg det på en kommode i annen etasje sammen med mobilen. Jeg gikk ut i solen igjen, prøvde å lese en bok, men endte opp med fascinert observere 1.mai-toget i bygda. 21 mennesker gikk i toget. Pluss korpset som gikk foran, noe som gjorde at antallet totalt ble mer enn doblet.
Utpå ettermiddagen ble det tid for å pakke sammen og vende nesa mot byen igjen. Jeg hentet kortet og mobilen, og fikk et innfall om at det var lurt å legge pengene i lommeboka før jeg mistet dem. Jeg åpnet kortet og dette var synet som møtte meg;

Hvem hadde byttet ut pengeseddelen med en femhundrelapp fra Monopol?!

Jeg følte meg som satt inn i et påskemysterium, selv om det var mai.
De sier at det alltid er butleren som står bak mordene, men det er få butlere i vårt hus. Ei heller noe mord. Men hvem kunne det være?
Var det Farfar som ikke hadde lyst til å gi meg penger allikevel? Var det stemoren min som endelig viste sin onde side? Var det Pappa som, på tross av sin egen bursdag for noen dager siden, ikke unnet sin egen datter gleden over å kunne kjøpe seg noe nytt og fint for bursdagpengene sine? Broren min satt fordypet i jobb og ønsket å ikke bli forstyrret. Jeg lurte på om fremmede mennesker hadde kommet seg inn i huset vårt.

Hadde dette vært et virkelig mysterium hadde jeg tenkt lenge og vel. Jeg hadde foretatt avhør av de som befant seg i huset. Jeg hadde lett etter spor og fingeravtrykk i esken til Monopol.

I virkeligheten, da jeg oppdaget byttet, ropte jeg hele navnet til broren min omtrent på samme måte som de roper på Emil når han har gjort noe tull.
- Du har ikke bevis, sa han.
Jeg hadde ikke bevis.
Helt til pappa fortalte at han tidligere på dagen hadde lurt på hvor Monopolspillet befant seg.
Dessverre hadde jeg ingen snekkerbu å sende broren min til.
Men hvis du er singel, rundt tredve, sporty, samfunnsinteressert og liker noen som kan være barnslig, men samtidig voksen kan jeg godt sende ham til deg.