Traumatiske barndomsminner

Når jeg er utover normalt fascinert av andres bilder, av andre mennesker, er det bare rett og rimelig at jeg deler fra mitt eget bildelager. Og da mener jeg ikke de søte babybildene jeg kan smile av når jeg ser.
Eller det fine bildet av meg på femårsdagen hvor jeg sitter med bursdagskrone og egentlig er et ganske harmonisk barn.
Det er bildene man ikke vil vedkjenne seg man må trekke fram. Bearbeide. Brenne…eller blogge.

Jeg var tre år da bildet ble tatt. Alt jeg husker fra selve fotografbesøket var at de klærne klødde.
Håret mitt var skamklippet, jeg ser ut som en gutt. Jeg har fått hull i ørene og er stolt over det, men det overskygger ikke det faktum at klærne KLØDDE. At jeg ser ut som en dust i like klær som broren min har jeg tydeligvis ikke ennå forstått. Hvite sko…..?

Og foreldrenes kommentar når jeg konfronterer de med traumene i dag?
“Dere var jo så fine i like klær. Det ble et fint julekort. Du må gjerne ta med deg et eksemplar hvis du vil ha et i Oslo.”

Den misforståtte

Stemningen var god, det var bare timer igjen til bursdagen min. De andre hadde nedtelling og bak ryggen min planla de hva de skulle gjøre da klokken slo tolv. Utestedet var fylt med fredagsglade mennesker, mange hadde vært der siden helgen startet og vi satt ute uten at det ble kaldt. Det var få som skilte seg ut, muligens med unntak av gjengen med damer i førtiårsalderen som hele tiden prøvde å legge an på bartenderen, men mer om dem en annen gang.

Midt oppi det hele dukket det en eksentrisk person opp. Folk stirret rart på ham, de antok han var en forfyllet, gammel mann som hadde rotet seg inn på feil sted der han snurret rundt i lokalet. Han hadde en fin dress med slips, men med mørke solbriller, skjegg og innsukne kinn skillet han seg markant ut. Dette var ikke stedet jeg hadde forventet å finne ham på.

Han kom bort til oss. De andre skravlet med ham, men jeg ble litt trist da jeg skjønte at nesten ingen forsto hvem det var.
Jeg vet hvem du er, dristet jeg meg til å si.
Han smilte fornøyd, men litt sjenert. Vi snakket litt om vær og vind og verkene hans. De andre mistet interessen, de forsto ikke hva vi snakket om. Og så snurret han videre rundt i lokalet. Han minglet fra gruppe til gruppe av ukjente mennesker som stirret rart på ham.
Til slutt snurret han seg tilbake til meg;
- Du trenger ikke spre det. Jeg liker å være anonym.
Han snurret videre før jeg fikk frem at mørke solbriller inne muligens ikke er det beste trikset for å være anonym.

Kanskje oppnådde han det han ville allikevel. Vi som vet hvem han er så bak solbrillene hans, de andre vet ikke hva de har gått glipp av. Omtrent som karrieren hans.

Forfedrenes mote

I en medaljong rundt halsen har jeg bilder av mennesker jeg aldri har møtt. Men det er slekt.
Da jeg fikk medaljongen for mange år siden var jeg mest glad over å ha arvet den, den betyr mye for meg. Men samtidig…Det er en viss underholdningsfaktor og fascinasjon ved disse bildene av tippoldeforeldrene mine.
Håret til Julius (!) for eksempel, hvem vil vel ikke herme etter frisyren hans?

Menneskemuseum

Jeg satt på Gardermoen noen timer, uten en gang å skulle reise noe sted, men fikk tid til å se på menneskene som gikk der. Det gamle ekteparet som surret forvirret rundt og forsøkte å sjekke inn. Familien som var utslitt av påskeferie før de hadde reist avgårde. Fjortisjentene med for mye brunkrem. De tøffe gutta som er så tøffe at de nesten går i slow motion.

En av favorittbildebloggene mine har jeg prakket på omtrent alle jeg kjenner. Det er et av stedene jeg kan titte på fine og rare mennesker uten å forlate stua mi, bilder jeg kan studere hvis jeg ikke sitter på kafé, på trikken, på Gardermoen for å studere menneskene i sanntid.

Støvsugersupergutten, for eksempel. Jeg prøver fremdeles å finne ut hvem, hva og hvorfor med dette bildet. Jeg slutter ikke å være fascinert.
Bloggen mener de er en hyllest til det perfekte portrettet. Jeg er enig.

Eplet, stammen og matchende neglelakk

Jeg kommer inn i rommet, sniker meg forbi den senga hvor det ligger en ukjent dame, og går bort til senga nærmest vinduet hvor hun ligger. Gir henne en klem. Og ler.
For der ligger hun, nesten gjemt under dyna, nyoperert og litt neddopet. Men oppegående nok til å passe på at hun har smykker som matcher fargen på den blå sykehusskjorta.
Jeg ler av henne, men etter to sekunder peker hun på de lilla neglene mine og det lilla skjerfet mitt og mener at jeg kanskje ikke skal snakke så høyt.

Jeg trenger ikke å besøke henne, sier hun. Jeg sier at jeg kommer.
Jeg blir der i mange timer, vi skravler om familie, kjente, ukjente, sykepleierne og kirurgene.

Du trenger ikke komme i morgen, sier hun. Jeg sier at jeg kommer.
Hun vil ikke være til bry.
Jeg forteller det til venninne i telefonen etterpå, hun ler og mener jeg og moren min kanskje er like på det området også, ikke bare når det gjelder matchende tilbehør.

I morgen håper jeg på sol, litt mindre dop og litt bedre form.
Da skal vi trille rullestolen ut i sola. Ikke av plikt, men fordi vi vil. Begge to.