Bedre lykke andre gang

Da jeg var liten hadde jeg nærmest en egen klubb med noen av de andre barna på skolen.  Vi ble satt  i bås. Vi hadde skilte foreldre og de andre syntes det var litt eksotisk.  Ikke at det var uvanlig, men de klarte ikke sette seg inn i vår situasjon. Vi var i mindretall. Og da føles det gjerne litt eksotisk for de andre.
De andre barna snakket om at foreldrene hadde vært gift i ti og femten år. Jeg skjønte ikke helt hvordan det kunne gå til, for min del husket jeg ikke engang hvordan det var å ha gifte foreldre.

Rundt meg nå er det en blanding av ektepar, samboere og par som ikke lenger er par, men skilt. Noen ivrer for ekteskapet, gleder seg til det og mener det er mer seriøst enn samboerskap. Andre flytter sammen etter to måneder og magefølelsen min sier at de kommer til å være sammen for alltid. Andre igjen har vært gift i ett halvt år og er allerede i ferd med å gå fra hverandre.

Jeg er, av naturlige grunner, veldig glad for at foreldrene mine giftet seg. Jeg er enda mer glad for at de skilte seg. Nå har de vært gift i tjue og tjueto år på hver sin kant. Ingen ønsker en skilsmisse. Men av og til er det ikke så dumt allikevel. Til slutt.

Limbo

Vi danser limbo for tiden, listen blir lavere dag for dag.
Om en uke får vi vite hvem av oss som må slutte i jobben vår.

Stemningen ble nervøs og trykket mens vi ventet på møtet vi hadde blitt innkalt til, ryktene spredde seg.
På møtet ble vi presentert for realitetene. Hvor mange som må gå, hvordan og hvorfor. Og selv om vi, sammenlignet med veldig mange andre, er heldige i forhold til hvordan nedbemanningen skjer og vilkårene for dem det skjer med, er det en annen stemning på huset. Livet går videre, men vi har det alltid i bakhodet. Ubevisst og bevisst teller vi dager. Det er samtaleemne nummer én, til og med før værprat.

Noen klarer ikke tenke på noe annet, de forventer det verste. Andre ler det bort og vil nesten ikke innse realiteten. Og vi midt i mellom er avventende. Vi lar livet gå videre, galgenhumoren hersker og selv om vi verken har lyst til å miste jobben eller miste kollegaer vet vi at vi ikke får gjort så mye annet.
Ingen av oss reagerer feil, vi har bare forskjellige fokus. Alt går i bølger. Ett øyeblikk tenker jeg at det er helt greit om jeg mister jobben, jeg får nye muligheter. Men i det andre øyeblikket innser jeg hvor høyt jeg verdsetter jobben, firmaet og kollegaene mine. Og slik går dagene i loop.

Jeg er over middels glad i kollegaene mine og har ikke lyst til å miste en eneste en.
Mens vi venter drikker vi  kaffe, jobber lange dager og innimellom planlegger vi neste pøbelstrek.
Jeg vet bare ikke hvem som er igjen til å pøbles med.

Hvorfor foreldre ikke bør bruke internett

- Du, jeg lurte på om du og Susanne har lyst til å gå ut og spise middag en dag? Jeg betaler, altså. Susanne har bil, har hun ikke? Så får hun litt penger til bensin, og resten kan dere spise for.
Jeg vred hjernen min for å skjønne hvor moren min egentlig ville. For all del, særdeles koselig å spise middag med venninne på andres regning, men hva hadde bilen hennes med saken å gjøre? Hva lå bak? Hva hadde hun funnet på denne gangen? Jeg ble skeptisk. Jeg kjenner lusa på gangen, stammen er ikke langt fra eplet og alt det der.
- Nei altså, jeg har handlet noen småting på auksjon på nettet. Og de må hentes i Oslo.

Aha! Alarmklokkene ringte, lysene blinket, en sirene ulte i hodet mitt. Selvfølgelig, moren min har oppdaget nettauksjonenes gleder. Tidligere har hun nøyet seg med å titte litt rundt på finn.no.
En ny verden har åpnet seg for henne. Jeg vet ikke hvor lenge hun får lov til å leve i den, datteren er ganske streng.
- Det er ikke så mange ting altså.
Jeg prøvde meg med at jeg vel da kunne hente de uten bil, men…
- Nei, altså. Det er egentlig bare to bilder, du vet av ham vi har noen av fra før av. Og så fant jeg en skål. Og du vet det trillebordet vi har på vei inn til kjøkkenet, jeg fant et som lignet litt på det – men dette er mindre, dessuten kan det slås sammen!
Jeg  avbrøt henne ved å si at Susanne ikke har varebil, men at vi helt sikkert kan bestille en flyttebil ved en passende anledning.
- Så fint at dere kan hente tingene! De kan stå hos deg til vi kommer til Oslo, ikke sant?

….så jeg lurer. Kan jeg legge ut tingene på nytt hvis hun ikke henter de innen tre måneder? Eller bør jeg ta situasjonen på alvor og kreve depositum før hun fyller leiligheten min med bare noen småting som tar bittelitt stor plass? Disse foreldrene altså. Godt de har en voksen datter…

Ambivalent

Da hun først fortalte det var hun litt flau. Fordi hun hadde havnet sammen med akkurat ham. Hun er ikke den som havner til sengs med hvem som helst, mener hun. Men hun hadde ikke avvist ham, dessuten hadde de flørtet i en liten evighet. Hun liker oppmerksomheten, hun synes han er morsom, men trodde ikke det skulle gå lenger. Det gjorde det.

Alikevel føler hun seg litt beklemt. Litt trampet på.
Hun var ambivalent, hun ville egentlig bare sove, men klarte ikke avvise ham da hun i halvsøvne ble vekket av at han kysset henne og spurte om å få sove der. Han skjønte at hun var trøtt, sa han skulle la henne sove i fred, og hun sovnet igjen.

Før han kom tilbake etter en stund.
Hun var like ambivalent, hun ville, hun ville ikke. Dessuten; hvordan sier man nei når han allerede ligger der?

Festen hadde stilnet, folk sov i stoler, i sofaer, i senger.
Han holdt rundt henne, hun følte seg tatt vare på, men ikke trygg. Og ikke sikker på noe som helst.
Reaksjonen hans da hun først sa nei var snurt og fornærmet. Hun vil ikke fornærme noen, hun vil naivt at alle skal være venner. Så hun sa ikke nei igjen, men heller ikke ja. Det var mye lettere å bare gi etter.
Der og da, i hvert fall.

Neglelakk som medisin

Jeg har ofte lurt på hvordan hun holder ut, hun har vært syk siden tenårene. Nå er hun snart seksti og har hatt minst like mange operasjoner som jeg er år gammel. Vi har sluttet å telle.
Men hun gir aldri opp.
Når planer går i vasken, når ting blir annerledes enn hun hadde tenkt er hun skuffet, naturligvis, men etter en liten stund går hun videre. Hun striper håret i stedet, kjøper blomster og venter på bedre tider.
Hun er den som ber meg om å lakkere tåneglene hennes under sykehusopphold, hun må jo pynte seg selv om hun har operert et kne eller en skulder eller en finger. Og hvis strenge sykepleiere klager over lukten er det bare en bonus, vi får noe mer å le av.
Hun forteller historier om da hun var på min alder, på sykehus langt hjemmefra. Nyoperert  i rullestol, men det stoppet henne ikke fra å snike seg ut fra sykehuset på kvelden sammen med de andre hun delte rom med. De trillet henne ut mens sykepleierene var opptatt med noe annet.  Hvis de var heldige kom de inn igjen uten at noen merket det. Hvis de var uheldige ble de tatt av den strengeste sykepleieren og fikk kjeft. Pasientene skulle holde seg i ro!
Da ventet de noen dager før de gjorde det igjen.

Hun  gir aldri opp, men jeg merker det røyner på. Ting forverrer seg, hun trenger nye operasjoner. Hun blir kastet mellom sykehusene og når hun egentlig bør bruke energi på å minske smertene bruker hun energi på å få svar. Den planlagte ferien må avlyses for andre gang.
Jeg håper jeg snart kan snike henne ut av sykehuset, nyoperert og med litt mer energi.
Fram til neste operasjon og neste kamp. Den tenker vi ikke på nå.

Tøfler og brudekjoler

Jeg ble rørt da hun sto foran speilet i en nydelig, hvit kjole. Jeg begynner å forstå at hun skal gifte seg.

Vi kom inn i butikken og før vi visste ordet av det hadde tre ansatte kastet seg over henne, dyttet henne inn i en kjole, plassert oss andre i stoler og gitt oss tøfler.  Sånne tøfler man får på hotell, enkle og med dårlig passform.
Det er en ny verden jeg har kommet inn i. Med mennesker som klager over at hun er altfor sent ute med kjolevalget, at hun burde ha tiara selv om hun ikke vil og at selv om kjolen har syv lag med stoff er den ikke så tung som hun tror.

(Men det var egentlig tøflene jeg ble mest fascinert over. Jeg tuslet rundt i tøflene og bukser med våte bein, mens hun ble dollet opp med tiara og slør. Hun følte seg nok litt bedre enn meg. Men så er det jo også henne det handler om.)

Og mens hun ble dyttet opp og ned, inn og ut av utallige kjoler vi nesten ikke så forskjell på til slutt, så vi på hverandre med store smil og skrekkblandet fryd. Dette er så voksent. Burde vi ikke ha med oss noen voksne til å ta disse avgjørelsene? Å nei, det er jo vi som er de voksne.
Hun prøvde forskjellige typer kjoler og jeg innså at hvis hun velger altfor langt slep er det jeg som må holde styr på det. Jeg prøvde å foreslå minikjole. Det falt ikke helt i smak.

Hun strålte i kjole etter kjole. De ansatte vet ikke at hun er en hvit brud med sorte vinger; vi har slett ikke tenkt til å kjøpe kjole, den skal en annen venninne sy.
Vi var bare ute etter ideer og inspirasjon. Og tøfler til våte føtter.

I noens øyne er vi alltid barn

Da jeg ble kjent med ham ble jeg slått av hvor observant han er. Han fikk med seg alt, han så gjennom de fleste, meg også. Han er velutdannet, har en betydningsfull jobb, er intelligent og har humor. En mann som lever livets glade dager, jobber altfor mye, men allikevel tar seg tid til venner, fest og reiser. Han virker eldre enn han er, men allikevel har han bikket tredve.

Det har utviklet seg til et bra vennskap, jeg ser gjennom skallet av det perfekte livet hans og han gjør antakelig det samme med mitt liv. Vi ser de tingene hos hverandre ikke alle ser.
Vi utveksler merkelige historier om ting vi har opplevd, han gjør meg eitrende sint når han ønsker å provosere meg og etterpå kan vi le sammen.

Det var først da vi var ute sammen for en stund siden at jeg trampet gjennom skallet hans for fullt. Vi ankom stedet vi skulle møte de andre, men i bakgården på utestedet møtte vi først noen kjente av ham. Alle hilste på alle, vi snakket overfladisk om hvordan kvelden og livet var. De vi møtte var tydeligvis bekjente av familien hans og de ble oppdatert på hvordan det gikk med foreldrene, brødrene og resten av familien. Det var koselig stemning og etter en stund gikk vi inn for å møte de vi hadde kommet for.
Det var da han frøs til og viste hvordan han egentlig hadde det.
For de vi hadde møtt kjente familien hans, de var ute – men edru, og nå kom de kanskje til å fortelle de konservative foreldrene hans at han er ute på byen og drikker a l k o h o l.
Han krympet foran øynene mine, ble en liten gutt som var bekymret for hva foreldrene kom til å si.
Voksen, men noens barn.