Lukten av svidd villsvin

Hadde du vært der hadde du kjent hvordan snøen etter hvert dekket oss. Hvordan vi vasset i snøen for å komme opp til plassen hvor vi tente bål. Hvordan bålet luktet og pølsene ble svidd, mens de tøffe grillet villsvin.  Hvordan aggregatet surret (vi måtte jo ha musikk), hvordan anlegget ble dårligere og dårligere ettersom snøen omkranset det.
Kald øl ble byttet ut med varm solbærtoddy. Og gutta hadde ikke med seg pappvin, men pappsprit.
En fin avkobling fra stivpyntede innefester, en fest hvor vi i stedet finner de varmeste klærne sånn at det ikke gjør så mye når noen kaster deg i snøen. En stund der var jeg litt glad i vinteren. Det begynner å blekne nå.

Den rette for omgivelsene

Du vet det er noen som vil dere skal bli sammen, dere blir tilfeldigvis dyttet mot hverandre. Selvfølgelig kan han hente deg når dere skal på tur, selvfølgelig skal alle sammen tilfeldigvis på festen til kameraten hans, tilfeldigvis skjer alt helt tilfeldig.
For alle har tilfeldigvis en kamerat de tror kommer til å passe så godt sammen med deg, dessuten er han mye bedre enn han dusten du rotet deg borti i fjor, det kom jo ikke noe godt ut av det, gjorde det? Eller hva med han andre du vet? Eller han fra jobb som alt bare ble pinlig med? Vi overser det, vi dytter deg heller i fanget til noen vi tror passer for deg. Bevisst eller ubevisst.

Og av og til lar du deg rive med.
Du lar deg dytte sammen med ham, du lar han hente deg, du drar på festen, du roter deg heller borti ham i stedet for den dusten i fjor, i forrige måned, i forrige uke. Alt annet enn pinlige samtaler på jobb virker forlokkende. Og når du tenker veldig hardt etter så er han litt sjarmerende, er han ikke?
Før du legger du merke til alt han ikke er. Rett, men ikke for deg.

Det er fint vennene mine ikke er sånn. Ikke så ofte, i hvert fall.

Kontrastene

Jeg åpner vinduet for å lufte, det er varmt i leiligheten etter at jeg har bakt muffins til mennesker som egentlig ikke trenger det.
Utenfor blir en uteligger skjelt ut av ei dame fordi han er på sin nesten daglige runde for å se om det er noe brukelig i søppelkassene.

Og jeg gjør ingenting med det.

Så tar vi den blå sangen…

Det begynner å bli en vane.

Det er lørdag kveld, han ringer utpå kvelden, og i det jeg tar telefonen antar jeg han ringer for å be meg sjekke noe. Men nei, han ringer bare for å si hei. Jeg blir skeptisk. Og gjennomskuer det etter hvert.
Han ringer ikke bare for å si hei, han ringer fordi han er i bryllup og utpå kvelden begynner å kjede seg. Når han er lei av endeløse taler, mennesker han ikke vet hvem er og overfladisk pjatt, ringer han meg.
Han ringer for å fortelle noen at han kjeder seg, fortelle noen hvor dårlig den talen til forloveren egentlig var og for å få meg til å le når han siterer teksten til sangen som grandtante Anny har skrevet til det lykkelige paret.
Det er en fin vane, sånn egentlig.

Bryllup er en egen begivenhet. En stor begivenhet, og de fineste bryllupene jeg har vært i, har vært morsomme for både brudepar, slekt og venner. Spesielt når man er invitert som venn av brudeparet kan det bli litt mange taler fra mennesker man har aldri har sett. For eksempel i bryllupet jeg var i hvor vi sang den samme sangen bruden hadde fått  til konfirmasjonen, bare med noen ekstra vers (fem-seks) for å dekke årene etter den. Deretter holdt moren hennes sin tale hvor hun beskrev omtrent de samme tingene vi nettopp hadde sunget om.

Dette året skal jeg i en del bryllup og jeg er ikke bryllupskynisk, selv om det kanskje virker sånn. Jeg gleder meg til de alle, det handler om de som gifter seg. Det er deres dag.
Den ekstra humoren det garantert blir er en bonus.

Dette året er det jeg som skal holde den dårlige talen til forloveren.
Jeg gruer vettet av meg, men det er skrekkblandet fryd. Jeg tenker på det ofte, pønsker på hvor mye jeg kan fortelle om vennskapet vårt uten at det blir pinlig eller internt.
Men jeg tror jeg skal ha med at bruden, det første halvåret vi perifert omgikk hverandre, ikke kunne fordra meg og syntes jeg var skummel. Selv husker jeg henne omtrent ikke fra den perioden.
Derfra tror jeg det bare kan gå oppover.

En egen planet

Det hadde sluttet å snø og det var stille, bortsett fra knirkingen under beina våre da vi gikk nedover fra Ekeberg. Lille Oslo strålte mot oss. Jeg ble litt forelsket i vinteren og ville ta bilder av alt det vakre, men holdt på å fryse fingrene av meg ved tanken og droppet det. Jeg er ikke flink nok fotograf, de fineste bildene er i hodet.
Hvordan kontainerhavna ser ut som en opplyst labyrint noen har lekt med, hvordan bilene snegler seg oppover veien, hvordan vi prøver å huske hvilken øy i fjorden vi tror vi ser – i mørket blir det bare forvirrende, hvordan det lyser på Bygdøy, den nesten magiske stemningen når vi runder den opplyste Sjømannsskolen.
Og i bakgrunnen i hodet mitt surret soundtracket i den mest melankolske versjonen:

(Takk til venninne for selskap, foreldrene mine for at jeg er født, været som ikke snør og Pr0nin for musikktipset.)

Men hvem skal få frimerkesamlingen?

Egentlig snakket jeg og Mamma om morsdagen og om mormor kommer til å like marsipankaken de skal spise, men med ett var vi over på hvem som skal få frimerkesamlingen til broren min hvis han dør i Afghanistan.
Har han skrevet testament ennå?

Om noen måneder reiser han, oppkjøringen til avreise starter snart og det sniker seg inn på livet til de rundt ham.
Vi har visst om det i flere år, det var en forutsetning for at han tok jobben, men det gjør det ikke lettere. Hvem liker å sende noen ut i krigen?
Det som gjør det lettere er at jeg mener han skal gjøre en viktig jobb.
Det er behov for ham.
Man kan mene mye om krigføring, om situsjonen i Afghanistan, hvor vidt det er riktig å ha norske soldater der i utgangspunktet, men det hjelper ikke meg. Det hjelper ikke ham heller.
Realiteten er at de er der, de kommer til å være der fremover, de får sterke inntrykk og opplevelser og broren min skal være en av de som er der for å hjelpe dem i situasjonen. Dét gjør det lettere.
Jeg tror ikke han kommer til å ha alle svarene når de trenger noen å snakke med, jeg tror han kommer til å få store utfordringer, jeg tror han får inntrykk det bare til en viss grad er mulig å forberede seg på, men jeg tror allikevel han kommer til å bety noe. Det holder for meg.

Men hva med frimerkesamlingen?
Det er ikke det viktige å avgjøre nå, det viktige er å snakke om døden, følelsene og frykten. Å være realistiske, men samtidig ikke hause opp stemningen slik at vi går med hjertet i halsen hele perioden han er der.
Å være åpne om det. Og da er det egentlig helt naturlig å snakke om morsdag, marsipankake, frimerkesamling og testament i samme samtale.

R-e-s-p-e-c-t

Hun sa:
“Selv om jeg iblant spiller dum fordi det gagner meg må du ikke tro at jeg ér dum! Det er respektløst gjort av deg!”
Jeg hørte ikke hva han svarte, jeg var for opptatt med å måpe.

Jeg måper litt ennå.
Og venter til neste gang temaet kommer opp. Det blir diskusjon.
Jeg gleder meg til å komme med innspill.

St. Hansbålet

Jeg mimrer for tiden, rydder i bilder, prøver å finne ut hvilke jeg kan tenke meg å ha på veggen. Familie, venner, steder.
I den fjerde mappen (familiemappen) er det fjerde bildet dette.
Og det passer inn her, det er Farfar som lager St. Hansbål for endel år siden.  En oppgave han tar seriøst, jeg er sikker på at han kan snakke i timer om hvordan man lager det beste bålet.
Jeg ønsker meg et bål nå, det er varme vi trenger. Varme, lys og bål.