Etaten

I disse finanskrisetider skal det meste effektiviseres og da det sto en liten kommentar på intranettet om at antall søppelbøtter skal reduseres oppsto det en meningsutveksling i kommentarfeltet som ble en blanding av Etaten og kommentarfeltet til en hvilken som helst nettavis, sånn omtrent.

I bedriften jeg jobber i har vi, som alle andre, verneombud. Verneombudene blir passet på av hovedverneombudet. Og hva annet kan man bruke hovedverneombudet til?
Til å tulle med de andre verneombudene, naturligvis.
For si at du er verneombud og får en e-post fra hovedverneombudet med beskjed om å foreta en undersøkelse for å kartlegge det reelle behovet for søppeltømming. En spørreundersøkelse du må utføre i hele etasjen. Resultatet skal fylles inn i vedlagte skjema, det er nemlig viktig å sikre at alle blir spurt. Dessuten skal det fylles ut ut hvor de jobber, hva slags avfall den enkelte produserer, samt antall enheter søppel hver person antar de kaster hver dag.
Du ville gjort som hovedverneombudet befalte, ville du ikke?

Jeg håper kompisen min gjør som hovedverneombudet sier, i hvert fall.
Og jeg gleder meg til evalueringsmøtet. Hvor skjemaet skal gjennomgås og hovedverneombudet introduserer den som har laget skjemaet og som skal presentere bakgrunnen for undersøkelsen…

Hvor mange korjenter får du plass til i en stasjonsvogn?

Jeg har lest noe som kunne blitt en film om turnélivet. Minus sex, drugs and rock’n roll kanskje, for tredve jenter på korturné i to måneder er ikke så rocka. (Og da er det kanskje ikke så spennende å lage film allikevel?)
Det spesielle er at de var atten år gamle jenter på turné i USA i to måneder for over førti år siden. Den gang de færreste hadde vært i AMERIKA, land of glory og blablabla. Den gang de ikke kunne sende en tekstmelding eller e-post hjem, men sendte brev. Og mottok brev som ble ettersendt halve USA for å komme fram til der de befant seg.

Og i en parantes lurer jeg litt på hvordan mine minner blir tatt vare på. Kommer jeg til å ta vare på e-postene jeg sendte og mottok de gangene jeg har vært i utlandet? (Når jeg tenker meg om, har jeg allerede slettet de?)

Men disse jentene var litt smartere enn meg. De skrev dagbok fra hele turen, på skift – noen dager hver, og selv om det er en nøktern, litt oppramsende stil får jeg et fint innblikk i hvordan turnélivet var.
Helt siden jeg var liten har jeg bladd i fotoalbumet fra den turen, jeg har sett souvenirene moren min samlet på turen, jeg har lest listen over alle stedene de var, jeg har sett flybilletten. Men det er først nå jeg har lest historien og innsett hvor absurd det hele egentlig var.

For det var galskap. De var totalt tredve mennesker fordelt på fire biler. Det vil si syv-åtte personer i hver bil, biler som var beregnet for fem personer. Pluss bagasje. Den var på taket, med mindre det regnet. Så kjørte de avgårde. I begynnelsen hadde de ikke planlagt overnatting, så de kjørte til de fant et motell med plass til tredve mennesker. (De fikk tre firemannsrom)
Og så startet eventyret.
En til tre konserter hver dag, av og til radio- og tvopptredener, ny by hver eneste dag, bunad var påbudt som konsertantrekk med mindre temperaturen nærmet seg førti grader og ny vertsfamilie hver eneste kveld. Ny vertsfamilie hver eneste kveld i over seksti dager. Jeg blir sliten bare av tanken.
(Det ble moren min også, hun og ei annen var sleipe nok til å ta inn på hotell en natt uten at noen andre visste det. Vi er visst pøblete i vår familie)

Men for en opplevelse det må ha vært. De fikk se steder, byer og severdigheter som de hjemme så vidt hadde hørt om. De fikk synge for stappfulle saler, de ble hyllet som helter, de fikk et fellesskap, de ble kjent med en haug med nye mennesker. De fikk oppleve Washington DC, New York og middle of nowhere i North Dakota.
De fikk minner for livet. Og et noe anstrengt forhold til bunaden sin.

Men hva er egentlig galskap?

Jeg har fått en forkjærlighet for kortfilmer. Jeg elsker små historier. Det er de jeg har tålmodighet til å fortelle, det er de jeg har tålmodighet til å se. Jeg kan lese bøker på mange hundre sider, men det er sjelden jeg ser en film alene. Jeg har ikke tålmodighet, det tar for lang tid – med mindre jeg blir slukt inn fra første minutt. Jeg liker kortfilmer. De har en tendens til å overraske, de er presset fordi de må komme raskt til poenget.

Jeg har en forkjærlighet for rare mennesker. De som er annerledes, de som ser verden på en litt annen måte. De som gjør hverdagen litt morsommere, som jeg kan le av. Ikke ondskapsfullt, men det er deilig når ikke alle er strømlinjeformede. Det er de jeg liker å fortelle om.
Møt Chance LaRue i Crazy Love. En kortfilm med rare mennesker. Passe dose galskap.

(And for you forreign people who arrives here via twitter and wonder what this freaky language is – it’s Norwegian and this is just a small blog post about weird people and Crazy Love, directed by John Cabrera. If you want to know more about the film I suggest you head over to John Cabrera’s blog. He even writes in english!)

Bittersøtt

Det skal være en lykkelig tid. Hun er gravid, gleder seg til å bli mor og alt ligger klart.
Jeg har aldri møtt ham, men fra den dagen jeg hørte om ham fikk jeg en dårlig magefølelse. Og etter hvert trengte man ikke engang magefølelse for å skjønne at noe er feil.
Han behandlet henne som dritt, ringte når han ville, tok ikke telefonen når han ikke ville. Var han full ville han gjerne ha besøk. Det som startet som en uskyldig flørt førte til at hun raskt danset etter hans pipe.
Årene gikk, de var fram og tilbake, av og på. Hun kuttet kontakten, men klarte ikke gjøre det helt allikevel. Så skjerpet han seg.

De ble sammen, skikkelig sammen, såpass sammen at de er kjærester. Såpass sammen at de flyttet sammen. Vi tenkte at han hadde skjerpet seg, at han hadde forandret seg. Jeg presset den dårlige magefølelsen bort, hvordan kan vi dømme noen vi aldri ha møtt?
Nå er hun gravid. De er lykkelige, de er klare for familie.
Men hun er ganske dårlig, hun er svimmel, orker ikke så mye, besvimer og må ta det mer med ro. Så ble hun sykmeldt. Det er ganske praktisk synes han, da kan jo hun ha middagen klar når han kommer hjem fra jobb. For ikke å snakke om hele det året hun skal være hjemme, ett helt år hvor hun kan stelle og rydde og ha en plettfri leilighet. Hva annet skal hun gjøre når hun allikevel går hjemme?
Vi rundt vil at hun skal være lykkelig. Jeg er redd det er en lykke hun må jobbe hardt for å finne.

Sand mellom tærne

To bukser, to gensere, vindjakke med hette, skjerf, ullsokker og sko. Minst.
Når man kan lene seg på vinden og bli holdt oppe av den. Når ingen andre gidder å gå tur, når stranden er helt tom. Når tårene renner fordi man går mot vinden, de blandes med sand , men lyset, bølgene og vinden gjør at vi blir sukkersøtt nasjonalromantiske over den fine naturen. De fineste strendene, også om vinteren.

Avskjedssymfonien

I løpet av en telefonsamtale var jeg tilbake til musikkhistorietimene på videregående hvor læreren fortalte om Haydn og den 45. symfonien. Avskjedssymfonien, hvor musikerne en etter en reiste seg opp, blåste ut lyset ved notestativet og forlot plassen sin. Dirigenten blir stående alene, det er ingen igjen til å spille. Det er dramatisk, flåsete og pretensiøst å sammenligne livet med en symfoni, men noen ganger føles livet som noe mer enn en blokkfløytesolo. Haydn skrev den som en protest og jeg lurer på om jeg har gått glipp av den store demonstrasjonen rundt meg. Uten at jeg helt har fått det med meg eller tatt det innover meg har flere og flere av vennene mine forlatt Oslo. Noen for en kort periode, andre kommer tilbake og forlater byen like fort. Noen reiser plutselig i løpet av noen uker, noen bare forsvant uten at det var planlagt. Og nå, den siste samtalen, hvor enda en skal flytte altfor langt bort om altfor kort tid.
Jeg har blitt et vanedyr. Jeg trives her, jeg har flyttet nok og reagerer med å klamre meg fast i Akerselva.
Det er som om alle har en plan jeg ikke har fått med meg, en timeplan jeg ikke fikk med meg første skoledag. Glemte de å legge den i den rosa sekken min?
For hva er min plan?
De reiser hjem der de kom fra eller har funnet seg nye hjem.
Jeg bor hjemme, Oslo er hjem nok for meg. Tror jeg?
Skal jeg på vennejakt, skal jeg ta vare på det jeg har eller skal jeg også forlate scenen?
Det må det skrives en ny sats om.

Dødsboet

Det høres så brutalt ut med dødsbo. Å kjøpe alle eiendelene til et menneske, alt de har samlet, alt de har tatt vare på gjennom et liv og gjerne selge det videre, gjerne stykkevis og delt. Vil jeg at mine ting noen gang skal havne i fremmedes hender?

Ved en tilfeldighet kom de over boksamlingen til en gammel mann. Han har bøker i alle sjangre, flere språk, gamle og nye. Og Frøken Detektiv i meg vekkes, hvem var han? Og er klisjeen sann, kan bøkene fortelle hvem han var? (Og jeg merker at jeg mentalt gjemmer de bøkene i min egen bokhylle jeg ikke vil stå inne for.)

Foreldrene mine liker å samle på ting. Gjerne bøker. De vil ta vare på arven fra de som levde før oss, selv minner jeg de gjerne på hvem som må ta vare på arven etter dem. Vi ler av det, og de samler videre.
Jeg liker å samle på informasjon, det er nærmest en hobby. Hvorfor har jeg lyst til å vite? Er det uskyldig nysgjerrighet eller kun lyst til å grafse i andres liv?
Jeg liker å finne ut av hvem den gamle mannen var, like mye som jeg vil ta vare på bøkene han eide. Jeg elsker å lete, resonnere meg fram til hvordan historien kanskje er.
Jeg finner ut at det vi trodde var én mann var to, en sønn har arvet bøkene etter faren sin – og nå er det tydeligvis ingen slektninger som vil ta vare på de lenger. Kanskje han ikke hadde slektninger, sønnen som døde for noen måneders siden?
Jeg må lete videre, jeg må vite.
Jeg trenger ikke Se & Hør, jeg har bøker, google og en ukjent familie å bli kjent med.