Pass godt på kjerringa mi!

Det er litt over tjue år siden, jeg var seks år gammel og hadde begynt på skolen bare noen dager før. Det skulle åpnes et nytt bibliotek og hvem var mer naturlig til å åpne det enn henne?

Jeg og Mamma kjørte inn til Oslo for å hente henne, det var betingelsen for at hun ville komme. Vi ringte andektig på, hun kom ut, og da vi gikk mot bilen ropte mannen hennes, Johan, etter oss “Pass godt på kjerringa mi, det er den eneste jeg har!”
Storøyd satt jeg i baksetet mens de voksne foran skravlet om vær og vind. Jeg var mest opptatt av å få frem at både jeg og broren min har navn som finnes i bøkene hennes. Og hun så meg. Hun spurte om min mening, hvordan synes jeg at hun skulle ha håret? Sånn? Eller sånn?
Hun skrev hilsen, vi ble tatt bilde av. Oss to foran rognebærtreet. Alle ville ha en bit av henne. I dag er jeg et øyeblikk seks år igjen og minnes dagen hvor det var sol og alle var glade for det nye biblioteket. Jeg og alles Bestemor foran rognebærtreet.
Vi fikk kjerringa trygt tilbake til Johan mot slutten av kvelden.
Det er kanskje det som har skjedd i dag også, hun er tilbake hos Johan. Det er jo den eneste kjerringa han har.