Mellomlagspapir

Det er mellom alle innleggene det skjer.
Det er i mellomtiden jeg irriterer meg over alle de som kun reiser i høytiden og ikke oppfører seg sånn som vi andre reisende gjør. For det er jo vi som vet best, naturligvis.
Det er der jeg tilbringer tid med Farfar som forteller at det eneste Farmor ba om før de giftet seg, var at han alltid måtte passe på at de hadde tørr ved. Det er der han gir meg en ring han en gang ga til henne, men som han ikke har sett siden hun døde. Den gjemte seg i en skuff i mange år før den ble julegave til meg.
Innimellom all  julematen raser jeg mot foreldrene mine, jo mer tid vi tilbringer sammen, jo yngre og mer obsternasig blir jeg. Jeg blir flau over hvordan jeg oppfører meg, men de forstår. Vi drikker den beste kaffen som finnes, den kaffen vi drikker når frokosten glir over i lunsj, bare avbrutt av litt mer kaffe og noen julekaker.
Det er mellom innleggene vi spiller Monopol, hvor Bygdøy Allé fremdeles er verdt 2200 kroner, hvor familieidyllen ødelegges og vi krangler om reglene. Før jeg vinner og alt er fint igjen. Frem til neste spill. Jeg tapte.
Det er mellom innleggene jeg mimrer om julen i fjor som var like fin, men litt sårere innvendig. I år er den sårere utvendig, jeg spiser piller og sitter minst mulig når halebeinet mitt sier fra.
Tilbake i min egen leilighet er jeg mett på familie og jul og glad for at det er best å være hjemme. Hjemme hos mamma, hjemme hos pappa, men aller mest hjemme hos meg selv.
Jeg er ikke helt klar for det nye året, men heldigvis kommer det ikke før om litt over ett døgn.

Først snømåking, så det andre

Det går ikke alltid som det skal for Farfar.
For noen uker siden kjørte han bil i snøværet, det var glatt og sluddete. Det ene førte det til hverandre, en stor isklump lå i veien og før han visste ordet av det lå han og bilen oppned i grøfta.  Noen bilister stoppet og hjalp han ut av bilen der han lå og dinglet oppned i sikkerhetsbeltet.
Politi og ambulanse kom, han var i fin form, men for sikkerhets skyld kjørte de ham til lege for en sjekk. “Je hadde litt høyere blodtrykk enn vanlig, men det sa de itte var så rart”. Bilen må vrakes, men verdens beste Farfar kommer fra det uten en skramme.
Etter en liten tur på butikken, det var dit han skulle i utgangspunktet, ble han kjørt hjem. Han hvilte en stund, men så kom han på at han måtte måke snø. Det hadde tross alt snødd femten centimeter siden sist og snømåking er alvorlige greier. Hele gårdsplassen og veien opp til huset skal måkes i tilfelle han får besøk. Selv parkerer han alltid nede ved garasjen, men det er jo greit å ha det gjort.
Det tok et par timer med den snømåkinga.
Og helt til slutt kom på han på at det kanskje var greit å fortelle familien om den lille utforkjøringen.

Filmtriks

På film blir hun som er skadet behandlet av den kjekke legen. Ikke nok med at han med en gang klarer å fikse det som er galt, men i tillegg ser de hverandre dypt inn i øynene og innser at det er de to som skal tilbringe livet sammen, han bærer henne hjem og de lever lykkelige alle sine dager.
I virkeligheten ser hun alle de kjekke legene løpe fram og tilbake, fra pasient til pasient, mens hun selv ender opp med den kvisete turnuslegen som ser ut som han er fem år for ung til å være i nærheten av et stetoskop. Han er nervøs og litt flau når han undersøker henne. Ikke kan han fikse henne på en-to-tre heller, hun får piller og beskjed om å la tiden gjøre sitt.

På film møtes de ute i regnet, de blir våte, men enser det ikke. Alt de ser er hverandre. Han har gjerne løpt for å ta henne igjen, litt andpusten er han, men hun ser så perfekt ut der hun står, vannfast sminke, strålende øyne og et stort smil.
I virkeligheten møtes de tilfeldig på gata, regnet øser ned, det er kaldt og vått.
Håret hun i utgangspunktet var fornøyd med klistrer seg til ansiktet, maskaraen lager svarte tårer nedover kinnet, hun fryser og samtalen blir rar. Magien er borte, de vanligvis morsomme replikkene forsvinner, de misforstår hverandre, kjemien de hadde regner bort og de er nesten lettet når de kan gå hver til sitt.

Pass godt på kjerringa mi!

Det er litt over tjue år siden, jeg var seks år gammel og hadde begynt på skolen bare noen dager før. Det skulle åpnes et nytt bibliotek og hvem var mer naturlig til å åpne det enn henne?

Jeg og Mamma kjørte inn til Oslo for å hente henne, det var betingelsen for at hun ville komme. Vi ringte andektig på, hun kom ut, og da vi gikk mot bilen ropte mannen hennes, Johan, etter oss “Pass godt på kjerringa mi, det er den eneste jeg har!”
Storøyd satt jeg i baksetet mens de voksne foran skravlet om vær og vind. Jeg var mest opptatt av å få frem at både jeg og broren min har navn som finnes i bøkene hennes. Og hun så meg. Hun spurte om min mening, hvordan synes jeg at hun skulle ha håret? Sånn? Eller sånn?
Hun skrev hilsen, vi ble tatt bilde av. Oss to foran rognebærtreet. Alle ville ha en bit av henne. I dag er jeg et øyeblikk seks år igjen og minnes dagen hvor det var sol og alle var glade for det nye biblioteket. Jeg og alles Bestemor foran rognebærtreet.
Vi fikk kjerringa trygt tilbake til Johan mot slutten av kvelden.
Det er kanskje det som har skjedd i dag også, hun er tilbake hos Johan. Det er jo den eneste kjerringa han har.

Anne

Det begynner å bli en stund siden jeg bodde der, nå er det bare svake minner. Minner om de som fremdeles bor der.
Anne for eksempel. Vaktmesteren som passer på blokka, men ikke klarer å passe på sin egen leilighet. Hun har verdens styggeste og mest slitte leilighet.
Da jeg bodde der passet hun på meg også, hun passet på leiligheten min hvis jeg ikke var hjemme, og hadde hun ikke sett meg på en stund banket hun på døra for å høre at alt var bra med meg. Ikke påtrengende, men litt oppsøkende allikevel. Hun bodde billig mot å passe på at alt gikk for seg som det skulle i blokka. Overalt i oppgangen hang det sinte lapper fra henne, for eksempel om at “NÅ må folk sjerpe sei, det går ikke an å putte papirsøppel i den vanlige søpla!”.
Jeg fikk stjerne i boka da hun så at jeg gikk til det innerste spannet med søppelet mitt, det var ingen andre som gadd det og de ytterste ble bestandig altfor fulle. Hun elsket å snakke om hvor irriterende alle var, om at ingen kunne oppføre seg skikkelig.
Det var flere som som het Anne i oppgangen. Nabo-Anne var syk og ble overlykkelig hvis jeg gikk på butikken for henne. Hun hadde få venner, hun hadde nesten ikke familie og spurte stadig om jeg ville ta et glass portvin. Gjerne på tidspunkt jeg aldri vurderer å drikke portvin.
Jeg lurer på om hun fremdeles lever, men jeg har ingen å spørre.
Snart skal jeg ikke bare gå forbi, men gå inn. Finne ut om hun fremdeles bor der.
Da kan vi drikke portvin, jeg lover.

Fantasivenner og klistremerker

Da jeg var tjuefire fikk jeg min første fantasivenn. For det er jo så kjedelig å få det som barn som alle andre, når man heller kan få seg en som voksen. Fantasi-Sofie lever i beste velgående i skogen og er en kløpper til å gå på rulleskøyter. Akkurat nå deltar hun i mms-adventskalenderen jeg lager til fine venner som også setter pris på tull og tøys.
Min økonomiske sans kan best beskrives med historien om da jeg som fireåring fikk hundre kroner fra morfar og brukte opp alt på klistremerker. Bror på sin side tippet for ti kroner og sparte resten.
Jeg har sluttet å snike på gavene under juletreet, da fetteren min på fjorten så rart på meg og ikke lenger ville være med fant jeg ut at det kanskje var på tide å slutte.
Jeg er frøken alltid tidlig ute. Det kombineres særdeles dårlig med venner som alltid kommer for sent. Jeg innbiller meg at det stammmer fra den gangen vi tok natt-tog i Polen og jeg var sikker på at vi var framme. Pappa, som alltid har god tid, mente vi kunne sove en time til. Så da gjorde vi det og våknet på et sidespor en halvtime fra endestasjonen. Det er globetrotterne sine, det.
I følge Mormor kan jeg alt. Det er litt fint med noen som har så stor tro på en.
Av og til i møter, når vi snakker om millionbeløp, budsjetter og altfor store tall, lurer jeg på om  jeg har gått feil og havnet i et møte for voksne.

…og herved har jeg gjort som Hastur befalte…

Hus med sjel

Det kalles hus med sjel.
Jeg så for meg hvordan en eiendomsmegler ville beskrevet huset.
Sånne hus som utenfra ser ut som et lite slott. Med en stor port inn til hagen. Hellelagt sti inn til huset. Høye vinduer med vinduslemmer. Dørklinke man vrir for å komme inn.
Det er litt gulvkaldt, men hva gjør vel det når man får utdelt fine ullsokker ved ankomst?  At man lukter bål etter peisen som oser og freser gjør heller ikke så mye. Det kom nærmest frostrøyk ut av munnen min på soverommet, men en dyne og noen tepper fikser vel det.
Det er mye sjel.
Pass på på badet, sier de. Det er noen ting som ikke fungerer.
Hva som ikke fungerte fant jeg ikke skikkelig ut av før jeg hadde brukt vask, dusj og toalett og vannpruten sto ut av et rør i veggen. Jeg skulle tilkalle hjelp og løp ned trappen. Jeg løp i det minste to trinn før jeg falt og skled ned resten av trappen noe uelegant. Det var de ullsokkene sin feil.
Det går helt fint an å bruke komfyren, man må bare passe på å trekke ut kontakten etter bruk. Og husk å lukke døren til kjøkkenet, vi vil ikke slippe ut varmen. Det er det eneste rommet som klarer å holde på varmen. Jeg tror litt rødvin vil gi oss ekstra varme. Og blåmerkene etter fallet forsvinner sikkert etter noen uker.
Mye sjel.
For en rønne.

Heldigvis befolket med fine mennesker som gjør det sjelfullt.

Japandamen

Det er så mange mennesker jeg har lyst til å fotografere. De menneskene jeg går forbi på gata som er fine, rare, kjekke og interessante. Av og til smugfotograferer jeg og sender til vennene mine, men halvparten av gangene tør jeg ikke. Det er jo ikke (alltid) fordi jeg gjør narr av de jeg vil ta bilde, men fordi det er noe fint. Noe spennende. Og det er en historie bak alle.

Når man ikke vet historien er det lett å finne på en.
Under ser du Japandamen. Hun fant vi på et tog fra Nice til Monte Carlo for noen år siden. Bildet yter henne ikke rettferdighet for hvordan hun egentlig så ut, du ser nemlig ikke de lilla øyenbrynene hun hadde malt på. Hvis du ser på mannen bak henne ser du at han går i tskjorte.
Japandamen har på seg en altfor stor skinnjakke, selv om det er sommer ute.

Jeg ryddet i bildene mine og fant henne igjen. Jeg lurer litt på hvor hun er og hva hun gjør. Og hvem hun egentlig er. Jeg tror ikke hun vet at hun er et ferieminne for noen i Norge.