Barndomsminnene

- Du er også en sånn som har gått gjennom en del i livet, er du ikke?
De hadde ikke kjent hverandre så lenge, bare noen timer, men hun så tvers gjennom ham. De hadde ikke snakket om noe alvorlig, bare tullet på fest, fortalt historier og ledd. Allikevel plukket hun det opp.

Han kunne fortalt om barndomsminnene, da han fire år gammel trøstet moren etter at hun og mannen hadde kranglet. Eller da de midt på nittitallet kjørte gjennom Europa, foreldrene kranglet og mannen kjørte fra de på en rasteplass langs en motorvei. I sinne raste han avgårde. For å komme tilbake like etter. Mer krangling. Så taushet. Og så gikk ferien videre.
Eller den gangen de satte seg ned med ham og fortalte at det nå hadde gått så langt at de skulle skilles. Det ble aldri noe av.
Noen år senere rømte han hjemmefra midt på natten, det var så mye krangling hjemme, han orket ikke mer, det var nok. Det også gikk over.
I stedet nikket han og smilte. Det er ikke såre minner lenger. Det er de minnene som gjør ham til den han er i dag. De minnene som gjør at han kan bli kjent med noen som ser rett i gjennom ham og ser at han har vokst på det.

Hva de forskjellige infernoene egentlig heter

De diskuterte litteratur med stor innlevelse. Den ene personen leser alle de store klassikerne, drikker konjakk til hverdags mens han lytter på Brahms og stort sett synes livet er litt dramatisk. Den andre har tre bøker i bokhylla, som alle handler om fagfeltet han jobber innen. Diskusjonen ble mer en utveksling av frustrasjon og latterliggjøring av den andres smak.
“Har du ikke lest Den guddommelige komedie? Du må i det minste ha hørt om Dantes Inferno?”, nesten skrek han.
De prøvde å blande meg inn i diskusjonen, men jeg avfeide det med at jeg befinner meg et sted midt i mellom de to, passe opplyst, men jeg har ikke hverdagskonjakk og festkonjakk eller så mange klassikere i bokhylla.
“Åh! Jo, selvfølgelig har jeg hørt om Dantes Inferno!”
Brahmselskeren lyste opp et øyeblikk, men lyset i øynene slukket fort, han hadde ikke hørt hele setningen; “Er ikke det den filmen? Nei, forresten. Det er visst Tommys inferno det. Men den er ganske bra, er den ikke?”

Punkebasslyrikk

Jeg vinglet inn dørene på bokmessa, surret rundt fra forlag til forlag og kjøpte ikke en eneste bok. Går det an å lide av bokutmattelse? Jeg vet ikke, men jeg orket ikke tanken på å kjøpe bøker jeg ikke kommer til å lese med det første.

Jeg fikk med meg noen minutter av Triztan Vindtorn, i utgangspunktet er det grunn nok til å høre på Triztan Vindtorn når han kaller noe for “Punkebasslyrikk”, men jeg hadde lavt blodsukker og var trassig tenåringsjente med foreldrene på besøk. Sånt fører til vingling.
Jeg vinglet videre til scenen hvor Are Kalvø snakket om bokhøsten, latteren boblet inni meg av ordene hans og jeg glemte å være gretten. Jeg er lett å lure.

Det var denne dosen med latter som fikk meg til å vende tilbake til Vindtorn, han holdt på fremdeles og jeg nøt lyrikk for første gang på…kanskje for første gang? Jeg leser aldri lyrikk.
(Are Kalvø mener nordmenn er opptatt av bøker hvor folk blir drept samt bøker om hedersmennesker som ikke var så hederlige allikevel, og jeg gir han rett i at jeg blir oppslukt av krim og biografier)
Jeg hørte ordene, men satte dem ikke i sammenheng, jeg lyttet til musikken som fulgte ordene og ble oppslukt av fargene på klærne til Vindtorn.
Om jeg ikke husker diktene hans, så husker jeg i det minste ordet Punkebasslyrikk. Et dikt nok for meg.

Disse nymotens greiene II

Hvem har nylig gitt Farfar en kopp med “Ett år eldre, ett år mer sexy” på?
Hilsen undrende og litt skremt barnebarn.

Disse nymotens greiene

Verdens søteste Farfar har oppdaget krem på sprayboks. Med litt trening tror han at han klarer å lage mønster, men foreløpig holder han seg til det abstrakte når han pynter bløtkaken han serverer oss.
(Etter middag, dessert og småkaker naturligvis)

Om å være Sveits

Jeg går ikke lenger på ungdomsskolen. Trodde jeg.
Det skjer av og til triste ting i forhold, i vennskap, i andre relasjoner. Rykter oppstår. Ryktene vokser. Noen blir såret, noen gjør ting de ikke burde gjort og noen blander seg i ting de ikke har noe med bare fordi de liker å være med der det skjer. Noen gjør dumme ting i fylla, andre gjør dumme ting helt uten hjelp fra alkohol. Vi gjør alle feil.

Kanskje er det fordi vi er en gjeng hvor noen er i begynnelsen av tyveårene, noen er midt i mellom, mens andre nærmer seg førti. Kanskje blir det for store sprang, kanskje har det ingenting med alder å gjøre, men at vi er på forskjellige steder i livet.
(Malapropos; for en stund siden jeg tok en teit start.no-test om min mentale alder og ble FEMTIFEM. Ei av mine beste venninner på førti ble tjuetre. Jeg liker det ikke.)

Noen er mer dramatiske enn andre og vil helst at livet skal være en kontinuerlig såpeopera hvor fokuset er rundt de selv. Noen prøver å redde alle andre og ender opp med å lage enda mer drama. Det tar aldri slutt. Det er verdens fineste mennesker, men av og til kortslutter alt.

Jeg prøver å være nøytral. Jeg er verdens mest nysgjerrige person, jeg sladrer og skravler av og til som alle andre, men jeg nekter å helle bensin på bål som trenger å slukkes.
Jeg skjønner at de blir frustrerte, jeg skjønner at de trenger å snakke om det, jeg snakker mer enn gjerne om det, men vær så snill; ikke be meg ta side i en sak hvor jeg ikke selv er involvert.
Og det aller beste er når de respekterer det. Da skjønner jeg at vi ikke går på ungdomsskolen allikevel.

Du og jeg og livet

Noen ganger er jeg helt stille.
Hadde du spurt kollegaene mine tror jeg ikke de hadde vært helt enige, for stort sett ler, snakker, diskuterer og krangler vi konstant, men hvis jeg bare vil kan jeg være stille i opptil flere minutter.

Mennesker løp forbi meg, jeg stirret tomt inn i skjermen, mobilen min ringte og ringte uten at jeg gadd ta den, innboksen min ble fylt med mailer jeg ikke rekker å svare på og jeg skjønte hvor stille det kan være i et kontorlandskap hvis man klarer å blokkere ut alt annet enn musikken man hører på.

Jeg fikk hørt en halv sang og tenkt noen halvtenkte tanker før noen kastet en plastfrosk i hodet mitt.
Våpenhvilen var over. Krigen var i gang.

Jeg kjeder meg aldri på jobb.

Om å satse. Om å levere.

Hun er middels flink til å synge og danse, hun er flink til å jobbe hardt, men har ikke det ekstra som skal til for å slå gjennom. Når er det på tide å innse at hun bare får et voksende studielån, men ingen framtid i bransjen? Eller kommer hun plutselig til å slå gjennom? Når skal man gi opp drømmen? Skal man gi opp drømmen?

Han har forsaket mye de siste årene; karriere, familie, venner, penger, et trygt liv. For å gi andre et bedre liv. Og han hjelper mange, men samtidig får han like mange bekymringer. Bekymringer for om de klarer seg enda ett år, bekymringer for om de får inn de pengene de trenger for å hjelpe andre og de pengene de selv trenger for å leve. Hva veier tyngst og hvor lenge kan man holde på?

Han fikk en fantastisk mulighet. Nei, det blir feil – han skapte en fantastisk mulighet ut av sin egen idé og fikk lov til å gjennomføre den. Han har jobbet hardt for å få gjennomføre den, og i mens har han satt resten av livet på pause, tror han, han skal vende tilbake til det når drømmen er gjennomført. Men vil det ikke da dukke opp en ny drøm?

Jeg ga opp drømmen jeg en gang hadde. Jeg er over middels god til synge, nok til at jeg i blant tjener penger på det, men jeg orket ikke en usikker framtid. Kanskje hadde jeg ikke klart å klore meg fast heller. Kanskje var ikke drømmen sterk nok, kanskje tok jeg et klokt valg. Og av og til kan jeg angre. Før jeg glemmer at jeg angrer.
Det er sunt å satse. Det er sunt å lande.
Tror jeg.

Kaffemafiaen – det er snart for sent.

Jeg innser at jeg må skrive om det før det er for sent. For det er noe som skjer, det er noen som har stygge planer, det er mennesker som forsvinner. På kafeer over hele landet skjer det, helt sikkert, men jeg har bare bevis for at det skjer der hvor jeg går. Ei venninne mener jeg er paranoid og at jeg ser for mange tegn der det ikke finnes tegn, men dere vet bedre. Håper jeg.

Vi hadde sittet der en stund med avisbunken vår, snerret med et smil når noen prøvde å ta våre aviser, og etter hvert fulgte vi med på hva som skjedde ved nabobordet.
Jenta på nabobordet lånte kroken under bordet vårt til å henge fra seg jakken, det var høye bord ved vinduet. Vi sa hun kunne få aviser så fort vi var ferdig med de, men enn så lenge ville vi ha de selv. Vi verner om avisene våre i vår familie.

Hun satt alene og leste avisen, spiste frokost og drakk kaffe. Innehaveren kom bort til henne, spurte om hun ville ha mer kaffe på huset, men hun avslo. Tonen var god, stemningen var passe idyllisk for en lørdag, og vi fortsatte med avislesingen vår.
Etter noen minutter kom han tilbake til henne. Han førte henne bort til disken, tvang henne til å få en ny kaffekopp. Hun returnerte til bordet sitt med kaffekoppen, hentet en bok fra vesken og leste ivrig.
Vi på vårt bord diskuterte livet, fremtiden og hvor vidt det er aktuelt å verve seg til fremmedlegionen i Frankrike.
Så kom han tilbake.
Du må bli med ned, sa han til henne. Hun visste ikke helt, hun nølte, kunne hun det da? De gikk bak disken og ned trappen til kjelleren.
Tiden gikk. Timene gikk. Vi kom oss gjennom de fem avisene våre, vi snakket til og med litt og etter hvert skrev vi lister for å planlegge livene våre. Det i seg selv er ofte et tegn på at vi bør bryte opp og til slutt gikk vi hvert til vårt.
Det var da vi hadde gått ut av kafeen vi oppdaget det. Gjennom vinduet kunne vi se at jakken fremdeles hang under bordet vårt. Jenta har ingen sett siden.

Den tøffe musikeren vinner alltid

Guttene svermer rundt den sjarmerende jenta. Hun flørter tilbake og guttene ligger langflate og prøver å finne ut hvordan de kan fange hjertet hennes. Det er tre av de, minst, og selv om de egentlig er kamerater oppstår det en intern konkurranse. De vil jo alle ha henne.
Jeg nyter å observere det, priser meg lykkelig over at jeg ikke er noen av partene og blir litt lei meg på vennene mine sine vegne. De fortjener noe bra. Ikke at hun ikke er bra, men det er så lett å se at de kommer til å sitte såret igjen. Alene.

Det fortsetter sånn en stund, jeg lurer av og til på om vi er tilbake til ungdomsskolen, og ser for meg tårer, krangel og drama.
Men før de vet ordet av det er det over.
De merket ikke at den tøffe musikeren kom inn fra sidelinjen og kapret hjertet hennes før de fikk sukk for seg.
Jeg har tre kjekke, single kamerater hvis noen er interessert.

Aldri alene

Hvis naboen skal kjefte på alt og alle i fylla kan han i det minste rope så høyt at jeg hører hva han sier, tenkte jeg.
Jeg liker å bo i blokk.
Snart blir jeg hun som sniker bak gardinene for å finne ut hvem som kommer og hvem som går, og bor ikke hun egentlig alene i den leiligheten, men hvorfor har hun da så ofte besøk av den mystiske, mørke mannen? Og hvem er det egentlig som putter altfor mange pappesker i papirsøpla uten å brette de sammen?

Om å bli sliten av meg selv

Av og til blir jeg sliten av meg selv.
Jeg er full av energi, replikkene smeller vegg i mellom og jeg går vennene mine på nervene med nye krumspring, fantasifigurer og sanger, jeg vrir på hver setning så de blir til ordspill. Egentlig ler de med meg, det er aller først jeg som blir sliten av å høre min egen stemme. Sliten, men blid.

Andre ganger blir jeg sliten av mine egne tanker, som oftest på søndager, søndag kveld etter å ha vært sosial og er overlatt til meg selv. Jeg blir sliten av å være navlebeskuende og selvisk. Av å analysere livet mitt og hva jeg egentlig vil, hvor jeg skal gå videre. Av å la irriterende situasjoner spilles på repeat inni hodet mitt. Situasjoner jeg blir pinlig berørt av, situasjoner jeg vil glemme.

Heldigvis har jeg også mange fine situasjoner jeg kan spille av. Da han fortalte meg hvor fantastisk han synes jeg er, da hun lo av vitsene mine. Og som da hun fortalte at for lenge siden, før vi ble kjent, hadde hun sett meg på t-banen og tenkt at jeg så utrolig stolt og selvsikker ut. Jeg ble satt ut, visste ikke hva jeg skulle si. Men tok det lattermildt til meg. Hadde hun sett meg en annen dag hadde det antakeligvis ikke vært det bildet hun hadde fått av meg, kanskje hadde hun ikke husket meg i det hele tatt.
Hun så meg neppe på en søndag.