A perfectly told story…

Det fine med internett, blogger, twitter og alle bra mennesker er at jeg kan rope ut at jeg kjeder meg en formiddag på jobb hvor alle systemer tar pause. Og tilbake får jeg servert lenker med fine kortfilmer.
Den er vel verdt å se.

J’Attendrai Le Suivant (I’ll Wait for the Next One)

Min nederlandske internettmann

Det var på den tiden, for mange år siden, jeg hadde oppdaget Internett. Vi hadde rådyr linje og jeg sprengte familiens telefonbudsjett ved å chatte med mennesker over hele verden via icq og irc og andre programmer med forkortelser. Jeg var ung og naiv, men visste at man ikke skulle stole på hvem som helst. Så da ble jeg i stedet betatt av en nederlender som var ti år eldre enn meg. Og i følge ham var han like betatt. Han var annerledes enn de andre falske raringene på internett. Eller?

Jeg lovet foreldrene mine bot og bedring, jeg lovet å ikke være så mye på nett den neste måneden, men jeg hadde jugekors og tilbragte timer i prat med nederlenderen min. Vi delte det meste, vi fortalte hemmeligheter, vi planla å møtes, vi la planer om det meste, han skulle komme til Norge. Jeg var fjortis og betatt.
Før han en dag forsvant.
Om jeg ikke ble knust, så ble jeg skuffet og lei meg. Og visste ikke hva jeg skulle tro. Etter en stund fikk jeg mail fra en som hevdet at han var kamerat av nederlenderen min. Han skrev at nederlenderen  hadde vært i en bilulykke, men at han hadde bedt kameraten sende et livstegn til meg.
Jeg svarte aldri. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.
Etter noen måneder fikk jeg en mail fra nederlenderen, han ville gjenoppta kontakten, han var lei seg, han var forelsket i meg og savnet meg.
Jeg svarte aldri. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.
For hva var sant og hvem var han egentlig? Hva kunne jeg vite om mennesket på den andre siden?

Noen jeg kjenner har funnet sin egen variant av min nederlandske mann. Han skulle komme til Norge på jobbreise, han skulle besøke henne, han var forelsket i henne.
Han avlyste i siste sekund. Han lovet å gjøre det godt igjen. Før han forsvant.
Nå er han tilbake. Med tynne unnskyldninger og blinkende varsellamper.
Jeg manner meg opp til å fortelle henne at unnskyldningene hans er syltynne, at jeg er livredd for at hun er naiv og blir såret av en person hun ikke vet hvem hun er. At selv om det finnes fantastiske mennesker på nettet, så er det lov å bruke sunn fornuft. At fellene hun faller i nå er det altfor mange før henne som har tråkket i. At hun fortjener noe bra.

Kanskje går min nederlandske mann rundt i Nederland og mimrer om fjortisen han en gang var betatt av.
Selv prøver jeg å komme på hva han het.

Det er ikke deg, det er meg. Eller oss.

Noen vennskap føles som gamle, trange ekteskap. Når de forandres føles det som en skilsmisse.

De har kanskje blitt for nære venner, for avhengige av hverandre. Men til slutt sprekker boblen og for å beholde vennskapet må den ene flytte ut. Men klarer man å beholde vennskapet selv om det forandrer seg? De næreste relasjonene man har trues, tryggheten forsvinner. Eller?

Da det skjedde med meg reddet det vennskapet, hadde vi bodd sammen særlig mye lenger hadde vi neppe vært venner i dag. Det var vondt da det sto på, jeg følte meg såra og skuffet, men det ordnet seg. Det gjør jo gjerne det.

Jeg håper de også kommer seg gjennom det. De har bodd sammen i mange år, de har hatt sin egen lille boble. Men under overflaten har det vært forhold som har truet vennskapet, sjalusi og konflikter.
Skilsmissen er fersk, men jeg tror de kommer seg gjennom det. Vennskap forandres, livene våre forandres. Noen trenger bare litt lenger tid til å tilpasse seg. Og i mellomtiden er beste medisin å dra de nyskilte med ut på fest med nye mennesker. Tror jeg.

Overlevelsesmekanismer om høsten

Jeg er lykkelig.
Lykkelig i meg selv. Omringet av verdens beste mennesker. Jeg elsker kollegaene mine, digger vennene mine, har den beste familien og finner latterlig stor glede i de små tingene. Jeg bobler litt over for tiden, lykkelig og flåsete på grensen til patetisk.
Og når man i tillegg har neglelakkdilla (med matchende sjal) og termokopp med passende tekst å hjernevaske seg med om morgenen, fordi jeg prøver å overse grettenheten min, da er det lett å overleve høsten. (Noen onde tunger mener jeg ikke trenger en halv liter kaffe om morgenen på vei til jobb, men de om det)

Den strenge datteren

Jeg er en streng datter som kjefter når hun gjør for mye, kjefter når hun kjøper unødvendige ting hun ikke har plass til, kjefter når hun b a r e skal fikse noe nå igjen, kjefter når hun går med klær som virkelig ikke passer sammen, kjefter når hun ikke klarer å sitte stille selv om det er det hun aller helst bør gjøre, jeg kjefter hvis hun ikke hviler når hun trenger det og kjefter gjerne litt ekstra når hun sier teite opplagte ting, gjerne til helt fremmede mennesker. Jeg kjefter når hun ikke spør om hjelp til ting. Og hvis hun faktisk hviler så kjefter jeg litt da også, for hadde vi ikke avtalt å kjøre til flyplassen akkurat nå?

Jeg har hatt en fin helg.
Full av kjeft og kjærlighet.

Magisk heis en tidlig morgen

Heisen på jobb går for tiden gjennom en identitetskrise og vet ikke helt hvor den befinner seg eller hvem den er.
Det hadde vært litt fint om den hadde blitt forvandlet til en Willy Wonka-heis som hvert øyeblikk sender oss gjennom taket og ut på eventyr.
(Kan jeg i hvert fall tenke en morgen jeg er ekstra trøtt og håper at jeg går ut av heisen i riktig etasje)

Dopapirkomiteen

Jeg prøver alltid å grine meg til en plass i julebordkomiteen, bare fordi jeg har lyst til å få vite hemmelighetene før alle andre. Det funker aldri.
(Dessuten lider jeg av planleggingssyken og elsker organisering.)
Forrige gang jeg smisket med komité-lederen lo han høyere enn noen gang og fleipet med at jeg kanskje, muligens, trolig, kan få plass i en underkomité som er opprettet til ære for meg;
Dopapirkomiteen. Alle arrangement trenger jo dopapir.

Den som ler sist ler best; i morgen får han tilsendt en ti sider lang powerpoint-presentasjon av ulike dopapirtyper, økonomiske og tidsbesparende tiltak, diskusjon, uønskede typer dopapir og til slutt en konklusjon.
Ikke kødd med oss nysgjerrige.

Instant Bestis

I det siste har jeg tenkt mye på vennene mine. De som egentlig ikke er så veldig mange, men som er akkurat så mange som de skal være.
Noen av de sliter mye, noen sliter litt, noen av de har det bedre enn på lenge, andre har jeg gjenopptatt kontakten med etter over ti år, andre har jeg klart å nesten ødelegge vennskapet med, noen er der jeg var for fem år siden, andre er der de alltid har vært.
Og noen føler jeg at jeg har kjent i fem år, selv om det egentlig er cirka førtiåtte timer siden vi første gang snakket sammen. Vi kommer neppe til å se hverandre det neste året, kanskje møtes vi aldri igjen.

Det var gruppediskusjon, vi diskuterte problemstillingen heftig alle ni i gruppa, helst alle på en gang, og midt oppi alt det siterte jeg en deLillos-låt. Han fullførte tekstlinja og jeg skjønte at jeg var i ferd med å få en ny venn.
Det er så deilig med mennesker som får meg til å føle meg morsom, som ser den samme ironien i livet, som man med et blikk kan utveksle vitser med. Som når man står alene utenfor hotellet, og tenker at kvelden egentlig begynner å bli litt kjip, kommer med øl, røyk og danseinvitasjon. Det som de andre tolket som flørting var et vennskap som ble opprettet. I stedet gir han meg en klem akkurat i det jeg skulle til å si at det var det jeg trengte. Og noen minutter etterpå kan vi fortelle hverandre ting vi ikke forteller andre, vi stoler på hverandre og vet at det ikke blir fortalt videre. Vi er skummelt like inni, men vidt forskjellige utenpå.
Jeg har rett og slett møtt den mannlige, trønderske varianten av meg selv.
Og jeg tror det er en bra ting.

Dagens

Jeg tror dagens høydepunkt kombinert med dagens sang var da jeg funket meg rundt i byen med Jarle Bernhoft på øret. Det er så funky, så musikalsk orgasmisk at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Kombinasjonen sol, kaffe og en absurd lykkefølelse bare fordi det er en perfekt søndag er deilig.
Jeg har vært lite jovial i dag, men jeg har sett mange fine mennesker som nøt sola i Oslo. Jo forresten, vi var joviale mot bilisten som stoppet og lurte på om vi trengte hjelp da vi hadde rykket ut for å hjelpe venninne med bil som ikke ville mer. Og jeg fniste da jeg skled på en kastanje, det er kanskje det nærmeste jeg kommer å skli på et bananskall? Jeg irriterte meg over de som hadde klippet over låsen til boden min. Ikke at det er noe verdifullt der, låsen er der mest for å passe på at det er mitt eget rot og ikke andres som blir puttet inn der. McDonalds hadde definitivt ikke dagens beste måltid, men for oss i bilbergingsbransjen passet det der og da. Dagens spørsmål har vært “Hva gjør du?” fra venninne som trengte litt tips til ting å finne på. Og dagens ordtak? Vel, ikke ordtak, men jeg tror jeg har sagt “Du klarer det, jeg har tro på deg!” til de fleste vennene mine i dag. Og ment det. De klarer det, det er jeg overbevist om. Og i mellomtiden er jeg heiagjeng. En annen dag er det jeg som trenger heiagjeng.

(Den sorgløse giraffen og naboen har tagget meg)

Så ikke si det da!

- Jeg lovte å ikke si det til noen, men…….
Jeg fikk høre forferdelige ting om mennesker jeg kjenner. Ikke fortalt av den det handler om, men av noen som de stolte nok på til å si det til. Selv om hun ligger gråtkvalt hjemme fant hun noen å betro seg til, noen å snakke med. Som lovte å ikke si det videre.
Et øyeblikk lurte jeg på om jeg var tilbake til ungdomsskolen hvor hemmelighetene spredde seg fortere enn de oppsto. Men det var et voksent menneske som sto foran meg.

Neste gang skal jeg si stopp.

Jeg liker at folk stoler på meg, jeg vil gjøre alt for å hjelpe, men ikke på feil måte.
Jeg kan ikke hjelpe, jeg må være stille, jeg må prøve å glemme det jeg hørte.

Og jeg vet hvem jeg ikke skal fortelle noe til.
Til de menneskene man virkelig stoler på er det ikke nødvendig å si at de ikke skal fortelle det til noen.

The Truman in me

Jeg har lenge tenkt at noe er på gang, at det skjer noe rart rundt meg, men tankene mine har ikke klart å systematisere seg.
Men nå ser jeg alt så klart, så klart.

De siste ukene har jeg kommet på jobb mellom halv åtte og åtte. Ti sekunder etter at jeg kommer inn i resepsjonen, trekker kortet og går gjennom porten, kommer en mann inn døra. Jeg går bort til heisen, trykker på knappen og venter. Det tar alltid litt tid og mannen rekker å komme inn i samme heis som meg. Hver eneste morgen.
Han skal til samme etasje som meg, vi smiler til hverandre og utveksler de samme frasene om kaffe hver morgen.
Men jeg aner ikke hvem han er! Hva gjør han? Hva jobber han med?  Bygget er stort, det jobber mange mennesker der – men jeg pleier å ha en viss oversikt. Jeg er på hils med de fleste, så også med ham, men de andre vet jeg i det minste hva gjør der!

De samme siste ukene har jeg jobbet lenge, jeg har gått hjem fra jobb en gang ut på kvelden, og selv om jeg aller mest har lyst til å teleportere meg hjem til sofaen har jeg gått hjem, da kan jeg riste jobbtankene ut av kroppen før jeg kommer hjem.
Uansett når jeg går hjem kommer den samme bussen til det samme krysset akkurat samtidig som meg. Så pålitelig kan da ikke Ruter være?

Når jeg endelig går den siste bakken opp til meg går en mann tur med hunden sin, det har skjedd de siste kveldene. Og hver gang jeg kommer hjem er han ved det samme treet, han ser opp på meg og går raskt videre.

Det kan jo ikke være en tilfeldighet dette, det er akkurat som The Truman Show. Rundt i de tusen hjem ser de på mitt spennende liv, de følger med meg på jobb, de følger meg hjem, de følger meg når jeg er med venner, og de følger meg når jeg en kveld er skikkelig impulsiv og går hjem fra jobb etter ti timer i stedet for tolv. Og etterpå klikker de seg inn på bloggen min for å lese det de allerede har sett at jeg har skrevet.

Truman fant ut at det var et tv-program, han ville finne sannheten, han ga seg ikke.
I morgen skal jeg også finne ut sannheten om livet mitt.
Når jeg går ut døra litt tidligere enn vanlig og er på jobb rundt klokken sju er alt over, alt blir avslørt.
Da skal jeg stå alene i heisen.