En dusj i sølevann kan gjøre underverker

Jeg er så glad for at jeg ikke har større problemer enn at humøret bedres etter noen tårer i regnet.

Av og til leser eller hører man noe som treffer en som et slag i magen, en liten bagatell som utløser et vell av følelser, de kaster verden opp ned og alle tanker raser rundt i hodet på en gang.

Jeg småløp ut av bygget og gikk raskt, så raskt man kan gå etter uhell på dansegulvet, og skrudde ipoden på full guffe.
Det trillet noen små tårer nedover kinnet, ikke av fortvilelse eller sorg, men fordi alle følelser plutselig var forsterket. Jeg veltet meg i selvmedlidenhet, regnet øste ned og alt føltes feil. Alt ble feil, jeg ble feil og alle rundt meg ble feil. Alle rundt meg som ikke var der. (Men hvordan kunne de vite at jeg gikk alene i regnet og syntes at alt var feil?)

Og så kjørte en bil forbi meg som vasket håret mitt og nesten hele meg med sølevann.
Tårene forsvant med sølevannet og jeg måtte smile. Jeg gadd ikke engang bli irritert på bilisten, jeg prøvde å ikke smile for bredt, jeg var ferdig med selvmedlidenheten og prøvde å ikke synge så høyt med musikken at noen hørte meg.

Jeg tror jeg skal selge sølevann på flaske, til bruk på indre regnværsdager.

Tuppert hår

Av og til er det deilig å ikke tenke så mye, det er deilig å la seg rive med, det er deilig å bli mer beruset av det enn man blir av alkoholen. Det er fint å stå tett sammen og utveksle hemmeligheter, å kalle han dust hver gang han sier noe dumt som jeg egentlig ler av, det er fint å gå hånd i hånd uten å tenke på alle ryktene som kommer til å florere om oss, det er kun nåtiden som teller, dette er ikke varig, vi blir ikke sammen, vi bare ér.

Det er fest med temaet fjortis og det er akkurat sånn jeg oppfører meg, når de andre går ut drar vi hjem. Å skjønne at den klemmen vi ga hverandre for en stund siden, som ble ekstra lang, var starten på noe som snart tar slutt og at bare bildene hvor alle smiler og ler mens han kysser meg på kinnet er det som kommer til å dokumentere det hele.

“Møtte du noen i går?”, spør hun og legger til at jeg neppe kommer til å fortelle henne det hvis det skjedde. Hun har helt rett, jeg forteller ingenting. Det er ingenting å fortelle, det er over nå og varte akkurat passe lenge. Jeg er ikke fjortis lenger, rollen forsvant sammen med alt håret jeg mistet da jeg gredde det overtupperte håret mitt.

Maskemoro

For mange år siden levde jeg halvveis bortgjemt bak en maske, jeg visste ikke helt hvem jeg var og tilpasset meg omgivelsene, det virket jo enklere. Da brikkene i livet mitt falt på plass litt etter litt lovet jeg meg selv å alltid være ærlig med meg selv, ikke spille spill, leve livet som jeg ønsket å leve det. Sånne ting som høres så fint og pretensiøst når man skriver det, men som når alt kommer til alt handler om å være seg selv. La masken falle og alt det der.

Det var først etter at vi hadde våknet på den harde og trange sofaen midt under nachspielet, de andre festet fremdeles, vi hadde sovnet uskyldig nok i armene til hverandre, da innså jeg at han hele kvelden hadde sett meg som en annen, utkledd som en figur, sminket og med parykk, ikke stylet eller pyntet. Allikevel hadde han likt meg.

En annen gang, etter å ha stått på scenen i to timer i et mindre heldig kostyme, et sånt kostyme som jeg aldri kommer til å la vennene mine se fordi jeg synes det er forferdelig stygt, etter å ha vist meg sånn for offentligheten i flere timer, ble jeg bedt på date.

Livet er visst ganske morsomt med en maske også, så lenge det ikke er tvil om hva som er bak. Passe dose livsvisdom på en tirsdag.

Passe store rykter

Hvis du bor i en passe stor by og driver et passe stort begravelsesbyrå og bærer noe passe stort og hvitt fra en hvit bil kan det fort oppstå passe store rykter om at en person, ja kanskje flere, er akkurat passe død.
Men hvem var det egentlig som døde? Alle virker jo friske og raske i det huset og vi har sett alle sammen i det siste, har vi ikke? Vi får spørre naboene om de har hørt noe.
Nei, de har visst ikke hørt noe.

Moren din har i hvert fall kjøpt et akkurat passe stort hvitt skap og jammen var det kjekt at du kunne hjelpe henne å bære det inn i huset.

En telefon å holde i

Jeg er vant med at venninnene mine ringer hvis de er ute og går i lugubre strøk sent på kvelden, jeg gjør det selv innimellom, det føles litt tryggere.
Jeg var ikke vant med at venninnene mine ringer hvis de skal gå i byen midt på dagen fordi det føles tryggere.
Det var før.

De lurer på om jeg har snakket med henne i det siste, de savner henne.
Jeg forteller ikke at vi snakker med hverandre flere ganger om dagen, at hun noen ganger ringer fordi hun trenger noen til å distrahere seg, fordi det er vanskelig å ikke få panikk.

Vi liker ikke å miste kontrollen, men av og til blir den tatt fra oss. Det er tøft, det er sårt og vanskelig. Hun er ikke den første det skjer med, men for henne er det første gang.
Hun er ikke vant til å få panikk når hun kjører bil, hun er ikke vant til å være svimmel når hun skal gå en kort avstand i byen midt på dagen.
Hun vil aller helst være Superkvinnen, Superkvinnen som ikke er svak, som ikke er syk, som takler alt som kommer med et smil. Til det sier stopp.
Vi trenger ikke være Superkvinner, vi kan være svake.
Og vi kan godt ringe hverandre når vi går gjennom byen midt på dagen, men aller helst fordi vi har lyst.
Ikke fordi vi må.

Mye viktig lyd

Han spurte meg hva slags musikk jeg hører på.
Og med ett ble jeg litt sjenert og sa nesten det verste svaret av de alle; “Litt av alt”.
Av og til føles det litt skummelt å mene noe om musikk. Kanskje jeg har vært i et miljø hvor man enten har hatt veldig peiling eller kanskje er det fordi musikk blir personlig. Hvem har ikke minner til en sang, hvem blir ikke satt tilbake i tid når de hører akkurat den spesielle sangen?

Jeg fortalte i stedet om de største musikkopplevelsene mine. Både de som omhandlet bra konserter og de som inneholdt noe personlig.
Som da jeg flyttet fra vennene mine på barneskolen og de på en dårlig kassettspiller hadde spilt inn “That’s what friends are for”. Den betydde alt og livet ble helt forandret etter det.
Jeg fortalte om at jeg fremdeles lever på opplevelsen da k.d. lang sang The Valley for oss på Sentrum Scene for noen måneder siden. Jeg og venninnene mine så på hverandre med store øyne, trodde egentlig ikke det var sant da hun sang. Høye på musikk, høye på livet og høye på opplevelser. Musikalske orgasmer på rekke og rad.
Jeg fortalte om hvordan jeg oppdaget deLillos, hvordan bandet snek seg inn i livet mitt.
Og jeg fortalte om da jeg for noen år siden sto på en scene langt i nord, det var midt på sommeren og midt på natta. Konserten var egentlig ferdig men vi fortsatte å spille, vi fortsatte å synge, stemningen var på topp, vi spilte alt fra Abba til Stevie til deLillos til U2 og dansegulvet ute i havgapet gynget nesten.
For vi kunne nesten ikke gi oss før det ble mørkt, kunne vi?

Jeg klarte ikke å fortelle bare hvilken musikk jeg hører på, jeg fortalte om hvilken musikk jeg har som soundtrack i livet mitt. Og akkurat som Absolute Music er det utallige utgaver, det slutter aldri å komme bra musikk som passer til livet mitt.

Moral og sånn

- Men hvorfor ble det ikke noe mer mellom dere, da?
- Siden han, i teorien, er lykkelig gift så forsvant jeg ganske fort da jeg fant ut av det.
- Jammen, det er da ingen hindring?
- Ingen hindring?
- Å. Forresten, nå kom jeg på at du har moral og sånn du.

Når rasshøl er et kompliment

Jeg prøvde å forklare arbeidsmiljøet vårt til noen som ikke helt forsto, jeg antar vi kom litt skjevt ut da jeg lykkelig fortalte hvor fint det var å komme tilbake etter ferien og allerede før lunsj hadde blitt kalt rasshøl tre ganger.

Jeg burde kanskje heller ha fortalt om da han senere på dagen sang en fin sang til meg og deretter hentet kaffe til meg. Eller?

Alt man rekker på 48 timer

Observasjon av menn med revehale knyttet til cowboyhatten sin, synging, kyssing, øldrikking, familiebesøk, fire flyturer, venninneoppdatering, stakkars flyverter som må selge mat og servere kaffe på tjue minutters flytur, hvalkjøttmiddag, observasjon av mislykket stagediving, nachspiel i en bobil, nachspiel på hotellrom, venting, venting, venting, boklesing, twittering, komme i lokalavisen og til slutt innse at man ikke har fått sett noe av stedet man har vært på – bortsett fra hotell og kjøpesenter.

Møte i en mørk kjeller

Det finnes mange hemmelige klubber i Oslo. Klubber som møtes i mørke kjellere. Hvor minoriteter samler seg rundt matbordet, snakker om gamle dager og spiser den spesielle maten sin.

Hadde du gått forbi restauranten hadde du aldri gjettet hva som skjer der. Vi ble bedt om å gå gjennom den fine restauranten og ned i kjellerlokalet. En merkelig lukt smøg seg oppover trappene og jeg var spent på hva og hvem som ventet oss der nede.

Vi ble møtt av to store takker på et bord. Mange gamle mennesker.
Og to damer som ropte “Endelig kommer ungdommen!” i det vi steg inn i kjellerlokalet.
Det var veldig mange gamle mennesker der.
Oss, pensjonistene og møsbrømlefse.
Saltenværingene samles nemlig en kveld i måneden for å spise lefse.

Ei venninne overtalte meg og en kamerat til å bli med. Hun ville vise oss hva som preget oppveksten hennes, hvilke tradisjoner de hadde hjemme, hva de spiste.
Har du ikke opplevd det har du noe til gode. Vante mennesker spiser gjerne to i slengen, vi uvante nøyde oss med en halv. (Og mye vann og kaffe)
Rundt oss skravlet pensjonistene om det store samtalemnet for kvelden; de må finne et nytt tilholdssted, restauranten kan ikke lenger leie de lokalene. Hva skal de gjøre? Blir dette slutten?

Og oppi det hele, hvor vi fniste oss gjennom de klissete lefsene, de hvithårede pensjonistene og gjesteboken vi måtte skrive navnet vårt i, opp i alt dette følte jeg meg neste litt rotløs. Med fire forskjellige hjemsteder har jeg ingen hemmelig klubb hvor jeg kan spise matretter jeg har vokst opp med, jeg fikk aldri så dype røtter.
Da er det i grunn fint at jeg kan bli med i andres.