Muffins, rullestol og fiskegrateng

Jeg gikk bort til henne, hun visste ikke at jeg kom. På avstand så hun ikke at det var meg, men da jeg sto rett foran henne sprakk ansiktet opp i et smil. Forandringen på noen uker er radikal, hun smiler, hun ler, hun kommer med kjappe replikker. Selv om hun ikke vil innrømme det selv.
For det er ikke varig etter hennes mening, hun skal jo hjem.

Hjem til hva da?
Hjem til en leilighet som ikke er tilpasset rullestol, en leilighet hvor hun sitter alene store deler av døgnet, en leilighet hvor hun ikke kan klare seg selv.

Etter rehabiliteringen har hun flyttet, til et sted hvor hun skal være lenge. Det er langtidsopphold, hun kan reise når hun er frisk nok, men alle vet at hun ikke kommer hjem igjen.
Jeg pakket ned klærne hennes før hun reiste. I dag pakket jeg de opp igjen, på det nye rommet. Det rommet vi har lyst til å pynte med tingene hennes, sette inn litt blomster, diskré fjerne stelleplanen fra forrige pasient som de glemte å ta vekk da hun…flyttet ut. Pleierene sa til oss at vi gjerne må bytte gardiner hvis vi ønsker eller henge opp bilder.
Men det får vi ikke lov til, hun skal jo hjem. Jeg snek inn en pose med muffins, la den på nattbordet hennes – hun ser den tidsnok. Når hun trenger noe annet å tenke på.

Det tar litt tid å venne seg til dette, for oss alle.
Selv om pleierene er snille, selv om hun har fått sin egen rullestol som jeg har laget merkelapp til så ingen skal tro at den er noen andres, selv om hun fikk fiskegrateng til middag i dag, selv om jeg har lagt to plater med firkløversjokolade i nattbordskuffen hennes.
Hun skal hjem, sier hun.
Jeg lar være å si at hun ikke klarte å pakke opp klærne sine selv, at hun ikke fikk lagt sjokoladeplatene i skuffen selv, at hun ikke kommer seg ut av sengen uten hjelp.

Hun har det vondt, men vi rundt ser at hun aldri har hatt det bedre. Jeg håper hun ser det selv snart. Og jeg lover å legge mange sjokoladeplater i nattbordskuffen hennes.