Først & Sist

Det tok ikke så lang tid før det ble min gate.
Den gata jeg ser fra stuevinduet mitt, hvor den gamle mannen hver lørdag formiddag går nedover. Noen minutter senere går han opp igjen med en papirpose i hånden. Jeg tror han kjøper fiskekaker, eller kanskje et fiskestykke i fiskebutikken rett nedenfor meg.
Jeg elsker å studere (gamle) mennesker.
Som den gamle mannen som var på parfymeriet i går og ble fortvilet da han fant ut at de ikke lenger solgte Old Spice. Han var så stilig, i mørk dress og hvit skjorte. Kanskje skulle han i bryllup? Det ble uten Old Spice.

I min gate er det fine mennesker, rare mennesker, gamle mennesker og unge mennesker. Mange gamle mennesker, det er et sykehjem rett oppi gata.
Jeg har funnet favorittplassen i vinduskarmen hvor jeg kan sitte med beina på radiatoren, lene meg inntil karmen, lese avisen og se på menneskene som går forbi. Jeg har en forkjærlighet for vinduskarmer, det har gode minner.

Som i går kveld da vi fant ut at vi kan ha Muppet Show-forestilling i vinduskarmen min, det er fire vinduer vi kan stå i, og publikum kan sitte på plenen utenfor. Dessuten fikk vi applaus da vi øvde til et av de bandene vi aldri kommer til å starte.

I min gate er det søndagsstille nå. Klar for en ny uke.
For to måneder siden visste jeg ikke om denne gata, enda den bare ligger ti minutter fra der jeg bodde før. Akkurat passe avstand til at jeg kan besøke kaffedama i helgene, men langt nok borte til at jeg ikke har vært her før. Nå virker det som jeg ikke har bodd et annet sted.
Livet går videre, også i min gate.