Søndagsidyll

Verdens beste Farfar tar optimistisk med seg et glass med nyrørte tyttebær i håp om at barnebarna snart skal lære seg å like bærene han bruker til all slags mat.
Dessverre, det hjelper ikke.

Men det hjelper veldig at han pynter opp stua til barnebarnet med en bukett røsslyng.

Magi med Chaplin, popcorn og hundedritt

Allerede før filmen startet hadde vi rukket å spise opp popcornet vårt, tråkke i hundedritt og smile av alle de forskjellige type menneskene som strømmet til toppen av haugen. Voksne, ungdommer, gamle, barn. Alle var der.

Følelsen av å sitte ute foran et stort lerret og se film er magisk. (Det er akkurat som på film.)
Jeg er ingen stor slapstick-fan, men når den underfundige, nesten nøkterne, fortellerstemmen til Chaplin og musikken er følge til handlingen blir det morsomt. Vi lo av ham da han falt, vi sukket på hans vegne da kjærligheten ikke gikk hans vei, og da han var ferdig med rundstykkedansen sin jublet og klappet vi.

Jeg la merke til en gammel mann, jeg har visst en greie for gamle mennesker, han lo så hjertelig. Smilerynkene var synlige mange meter unna. Ved siden av ham satt en barnefamilie. Den yngste jenta glippet med øynene, det var sent og mørkt, men sove skulle hun i hvert fall ikke. Og vi, vi satt der på teppet vårt, kjente duften av hundedritt under skoene, spiste vår andre runde med popcorn og fant ut at dette, dette var akkurat nå den store lykken i livet.

Ensom majestet

Du er så tøff som går på kafé alene, sa hun. Jeg så litt rart på henne, det er da helt vanlig å gå på kafé alene?
Det er da jeg kan lese avisen og gjøre akkurat det jeg har lyst til.
Jeg går ofte på kafé alene. Jeg shopper alene. Jeg har reist på ferie alene.
Alene, men ikke ensom.
Jeg trives i mitt eget selskap, jeg trives i andres selskap.
Hadde jeg hatt utrolig lyst til å se en film hadde jeg sannsynligvis gått på kino alene også, det har bare ikke skjedd ennå.
Ei venninne øver seg i å gjøre ting alene, øver seg i å ikke tenke at alle tror hun er rar hvis hun sitter alene på kafé. Hun ser opp til de som går på kafé alene.
Jeg ser opp til de som går på kino alene. Jeg ser opp til de som velger å gå på sing-along-Mamma Mia alene. De som sitter alene i en sal fylt med jentegjenger som skråler i vei til Abba-sanger. Da er du tøff, da.
(Eller bare veldig stor Abba-fan?)

Muffins, rullestol og fiskegrateng

Jeg gikk bort til henne, hun visste ikke at jeg kom. På avstand så hun ikke at det var meg, men da jeg sto rett foran henne sprakk ansiktet opp i et smil. Forandringen på noen uker er radikal, hun smiler, hun ler, hun kommer med kjappe replikker. Selv om hun ikke vil innrømme det selv.
For det er ikke varig etter hennes mening, hun skal jo hjem.

Hjem til hva da?
Hjem til en leilighet som ikke er tilpasset rullestol, en leilighet hvor hun sitter alene store deler av døgnet, en leilighet hvor hun ikke kan klare seg selv.

Etter rehabiliteringen har hun flyttet, til et sted hvor hun skal være lenge. Det er langtidsopphold, hun kan reise når hun er frisk nok, men alle vet at hun ikke kommer hjem igjen.
Jeg pakket ned klærne hennes før hun reiste. I dag pakket jeg de opp igjen, på det nye rommet. Det rommet vi har lyst til å pynte med tingene hennes, sette inn litt blomster, diskré fjerne stelleplanen fra forrige pasient som de glemte å ta vekk da hun…flyttet ut. Pleierene sa til oss at vi gjerne må bytte gardiner hvis vi ønsker eller henge opp bilder.
Men det får vi ikke lov til, hun skal jo hjem. Jeg snek inn en pose med muffins, la den på nattbordet hennes – hun ser den tidsnok. Når hun trenger noe annet å tenke på.

Det tar litt tid å venne seg til dette, for oss alle.
Selv om pleierene er snille, selv om hun har fått sin egen rullestol som jeg har laget merkelapp til så ingen skal tro at den er noen andres, selv om hun fikk fiskegrateng til middag i dag, selv om jeg har lagt to plater med firkløversjokolade i nattbordskuffen hennes.
Hun skal hjem, sier hun.
Jeg lar være å si at hun ikke klarte å pakke opp klærne sine selv, at hun ikke fikk lagt sjokoladeplatene i skuffen selv, at hun ikke kommer seg ut av sengen uten hjelp.

Hun har det vondt, men vi rundt ser at hun aldri har hatt det bedre. Jeg håper hun ser det selv snart. Og jeg lover å legge mange sjokoladeplater i nattbordskuffen hennes.

Bildene av spanske turister jeg glemte å ta

Postkort

Leveregler for de neste femhundreogfire timene

Når jeg kjøper bok i gave til en kamerat må jeg også kjøpe en bok i gave til meg selv.
Hvis jeg får lyst til å bruke dagen til å ligge krøllet sammen på sofaen og glo i taket, har jeg lov til å gjøre nettopp det.
Mesteparten av tiden bør brukes til å studere fine mennesker på kafé.
Det er viktig å besøke så mange bra mennesker som mulig, men det skal aldri bli stressende.
Minst to latterkramper om dagen.
Å savne de på jobb er helt normalt og veldig lov. Så lenge jeg ikke savner jobboppgaver og kaffeautomaten.
Det er lov til å bli fulgt hjem av han som får meg til å le.
Den nesten kvalmende lykkefølelsen jeg får dagen etter å ha vært ute med bra mennesker og blitt kjent med enda flere bra mennesker, den lykkefølelsen jeg får når jeg surrer rundt med husarbeid og radioen plutselig begynner å spille deLillos med “Tøff i pysjamas”, den lykkefølelsen skal jeg ta vare på.

Å finne det forståelige i det uforståelige

Det skjer hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste minutt.
Noen dør.
Allikevel blir vi like sjokkerte, det er like trist, det blir aldri normalt. Livet er for kostbart og kjært til det.

Noen ganger stopper livet opp. Av og til for noen timer, mens for andre tar det dager, måneder, kanskje år.
Når noen velger å avslutte livet sitt stopper alle andre opp. De nærmeste vet ikke hvordan de skal komme seg videre. De vil ikke videre, de vil ha det tilbake slik det var. Før alt ble ødelagt. Før noen ble så fortvilet over livet sitt at de ikke så noen annen mulighet enn å avslutte det.
Vi andre står i ring rundt, triste og bekymrede, men for oss går livet snart videre. Vi som ikke er i den innerste sirkel kan etter en stund riste det av oss, ikke uberørt – vi setter litt mer pris på livet, i hvert fall for en stund.
Det er så lett å glemme. Så lett å glemme hvor bra jeg har det, at jeg egentlig bør være takknemlig.

Det er en klisjé, men klisjeer blir det av en grunn.
Jeg setter litt mer pris på livet, det hjelper litt til å finne det forståelige i det uforståelige. Men bare litt.

Omtrent i min gate

Det tok ikke så lang tid før det ble min gate.
Den gata jeg ser fra stuevinduet mitt, hvor den gamle mannen hver lørdag formiddag går nedover. Noen minutter senere går han opp igjen med en papirpose i hånden. Jeg tror han kjøper fiskekaker, eller kanskje et fiskestykke i fiskebutikken rett nedenfor meg.
Jeg elsker å studere (gamle) mennesker.
Som den gamle mannen som var på parfymeriet i går og ble fortvilet da han fant ut at de ikke lenger solgte Old Spice. Han var så stilig, i mørk dress og hvit skjorte. Kanskje skulle han i bryllup? Det ble uten Old Spice.

I min gate er det fine mennesker, rare mennesker, gamle mennesker og unge mennesker. Mange gamle mennesker, det er et sykehjem rett oppi gata.
Jeg har funnet favorittplassen i vinduskarmen hvor jeg kan sitte med beina på radiatoren, lene meg inntil karmen, lese avisen og se på menneskene som går forbi. Jeg har en forkjærlighet for vinduskarmer, det har gode minner.

Som i går kveld da vi fant ut at vi kan ha Muppet Show-forestilling i vinduskarmen min, det er fire vinduer vi kan stå i, og publikum kan sitte på plenen utenfor. Dessuten fikk vi applaus da vi øvde til et av de bandene vi aldri kommer til å starte.

I min gate er det søndagsstille nå. Klar for en ny uke.
For to måneder siden visste jeg ikke om denne gata, enda den bare ligger ti minutter fra der jeg bodde før. Akkurat passe avstand til at jeg kan besøke kaffedama i helgene, men langt nok borte til at jeg ikke har vært her før. Nå virker det som jeg ikke har bodd et annet sted.
Livet går videre, også i min gate.

Tanker å tenke når man føler seg ensom

Jeg skjønte jeg var godtatt av gutta da de lurte på når jeg skal bli med dem for å drikke øl og spille guitar hero.
Jeg husker smilet hans da jeg gikk inn på restauranten, han visste ikke at jeg kom.
Jeg husker følelsen av å sitte mellom to av verdens beste mennesker og føle at nå, nå er jeg lykkelig.
Når jeg kjeder meg kan jeg spille inn en sang for tull og sende til vennene mine og jeg vet at de får latterkrampe.
Smilene våre på det bildet når langt, det er ingen tvil om at vi er lykkelige.
Du vet det ikke ennå, men jeg tror vi får en ny sjanse snart. Jeg føler det på meg, vi dumper borti hverandre altfor ofte.
Ofte drikker vi kaffe sammen og er helt stille. Og det finnes ikke pinlig.
Jeg har mennesker jeg kan drikke kaffe med og skravle altfor mye sammen med.

Ensom en stund, men ikke alene – naboen over gata liker å stå på kjøkkenet og lage mat, enten naken eller i boksershorts. Siden han ikke trekker for gardinene burde kanskje jeg gjøre det?

Jeg er ikke ensom, bare ettertenksom.
Og lykkelig.

Case study nr 1

Jeg har blitt Case 1: Frøken Skavlan.

Jeg brukte kvelden på å sortere bøkene i bokhylla mi og etter å ha engasjert en haug med nerdevenner i spørsmålet om hva som ville være den beste sorteringsmåten, kom jeg på at forrige gang jeg gjorde det blogget jeg om det.

Når jeg skal se tilbake på noe eller finne noe leter jeg ofte i bloggen min. Jeg husker steder, episoder og følelser ut i fra hvordan jeg har blogget det. Innbakt i innleggene mine er hele livet mitt, for selv om jeg ikke blogger alt, så har jeg enten blogget noe rett før eller etter. Kanskje ikke om akkurat det, men jeg husker hvor jeg var i livet. Hvem jeg levde sammen med og hvordan vi levde det.
Jeg har regien i min egen blogg, jeg velger hvordan jeg vil fremstille meg selv, men allikevel er det 100 % meg.
Jeg er ingen forfatter, det er ikke fiksjon, det er mitt liv.
Den sensurerte versjonen. Av og til snur det og det er resten av verden som får den sensurerte versjonen.

Jeg googlet i vei for å finne innlegget om boksortering, fant det etter hvert, men fant også noe helt annet.
Det er noen som har giddet å bruke nesten tjue sider av masteroppgaven sin på å analysere bloggen min.
Og analyserer du bloggen min, analyserer du meg.
Jeg er ingen forfatter, det er ikke fiksjon, det er mitt liv.

Jeg har blitt Case 1; Frøken Skavlan.
Jeg tar meg ikke selv så høytidelig, tror jeg. Jeg skriver ikke dype politiske innlegg. Jeg har selvironi, jeg har humor og jeg er sta. Jeg elsker kaffe og er ofte så lykkelig at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg, bare fordi jeg hører på bra musikk. Jeg er ikke perfekt, jeg gjør feil, jeg driter meg ut og oppfører meg teit.
Tilfeldigvis blogger jeg det hele. Gjør det meg til en forfatter?

Hadde jeg vært en forfatter som presenterer fiksjon, hadde jeg skrevet dikt, hadde jeg skrevet noveller hadde det vært annerledes.
Jeg er ingen forfatter, det er ikke fiksjon, det er mitt liv.
Det er min person som analyseres, hvordan jeg ser verden, hvordan jeg fremstiller meg selv, hvordan jeg opptrer i forhold til andre.

Og nå blogger jeg det fordi det er det jeg alltid gjør. Jeg har blogget meg gjennom dødsfall, jobbspøker, kjærlighetssorger, Bridget Jones-episoder, jobbflørter, rare mennesker som frir til meg og nå gjennom følelsen av å være et forskningsobjekt.
Forskjellen er at jeg aldri har vært et forskningsobjekt før. Jeg hadde ikke muligheten til å komme med innspill før det hele var over. Før jeg tilfeldigvis oppdaget det.
Og jeg innser at forskeren egentlig ikke har skjønt noe av bloggen min i det hele tatt.
Jeg er Case 1: Frøken Skavlan. Men jeg er ingen karakter. Jeg er meg. Alltid.
Og du får ikke plass til meg og mitt i tjue sider av en masteroppgave.

På kontoret

“Du er rå!!!!” sto det i en tekstmelding fra sjefen min. Det er jo alltid fint å bli satt pris på av sjefen, spesielt når jeg har klart å løse viktige oppgaver.
Sommeren har vært lang, enten har det vært stille som i graven eller så har det vært så hektisk at jeg ikke helt har visst hva jeg skal gjøre for å bli ferdig med det jeg jobbet med.

På fredag nærmet det seg deadline for en viktig oppgave, det var august og flere kom tilbake fra ferie snart. Og det var nettopp noen oppgaver jeg måtte få unna før de kom tilbake.
Solen steiket inn på landskapet, det var stille, alle andre hadde gått, det var endelig helg. Jeg ville også hjem, men måtte bli ferdig med alt.
Endelig hadde jeg løst problemene jeg jobbet med, jeg logget meg av pc-en, hentet en siste kopp kaffe og satte i gang med den aller siste oppgaven for uka.
Nå kan de komme tilbake, jeg ble ferdig i tide.

Et møblert hjem

Jeg var ti år og den heldigste på jorda som fikk mitt eget bilde. Ingen kjent kunstner, men det var mitt, det hadde skikkelig ramme og det var i fargene jeg likte.
Noen år senere var det det styggeste bildet jeg visste i hele verden, jeg kunne ikke fordra det. Da jeg flyttet hjemmefra fikk jeg tilbud om å ta det med meg, det er jo mitt, men aldri i verden om jeg skulle ha det i mitt eget hjem!
Ennå noen år senere henger det på veggen min.
Nå har det blitt fint igjen og passer inn sammen med møblene og tingene mine.
Mitt bilde i mitt hjem.

For noen uker sider fikk jeg et nytt bilde. Foreløpig venter det på å bli hengt opp over spisestuebordet, men de siste dagene har jeg ofte tatt meg i å titte litt ekstra på det når jeg går forbi. Jeg oppdager nye detaljer, det er et bilde som skjuler mye. Du skal ikke se bort i fra at jeg ser ofte på det fordi jeg ikke har tv for tiden, noe må jeg jo finne på på regnfylte dager som denne, men jeg tror ikke jeg har vondt av det. Det er av de bildene som ser kaotisk ut på avstand, men når du kommer nærmere ser du mennesker, du ser detaljene. Kunstneren er Per Odd Aarrestad fra Sandnes, det bringer litt hjembyfølelse til Oslo selv om jeg aldri har bodd der, det er der foreldrene mine bor.
Et møblert hjem med tv ute av funksjon, men med bilder å se på.