Først & Sist

Vi var ute i god tid, trodde vi, men køen snodde seg langt utenfor inngangen. Vi ventet utålmodig og til slutt fikk vi komme inn. I køen hadde vi vært opptatt med å snakke med hverandre, oppdatere oss på hva som hadde skjedd siden sist, men da vi kom inn ble vi stumme.
Ikke fordi det var stille i salen, det var nok av snakkende mennesker, men fordi vi følte vi hadde kommet inn på en utstilling av rare og fine mennesker. Vi fant perfekte plasser med god utsikt til scenen og ikke minst; god utsikt over salen.
Mennesker i alle aldre, unge mennesker, eldre par, jentegjenger og noen rader foran oss satt en gutt i tredveårene sammen med moren sin.
De sa ikke så mye, sønnen så litt brydd ut, som om han var flau over å gå på konsert med moren sin. Jeg var nysgjerrig på hvem av de som hadde dratt med den andre, det kunne like godt vært moren som sønnen, men da jeg litt senere så at han sang med på alle sangene var det ingen tvil. Det var koselig å se på.

Det var flere mødre med sønnene sine på konserten. Ganske langt framme satt det en gutt i et litt spesielt antrekk. Fargerike sko, trange bukser, bukseseler og en kort skjorte. Ikke antrekket jeg ville valgt, men moren hans var storfornøyd. Hun var en frigjort kvinne i femtiårene, flagrende gevanter, papegøyeøredobber (kunne hun hatt), og fram og tilbake til baren leide hun stolt sønnen sin i armkroken.

Oppvarmingsartisten startet.
Det var virkelig ikke det vi hadde forventet oss, rolig pianomusikk passet ikke helt til stemningen blant publikum, men allikevel var vi høflige nok til å høre etter og ikke forstyrre. Jeg tror det heter folkeskikk, men det var ikke hele folket som hadde fått dette med seg. De plystret og pep. Hvis de da ikke hadde latterkrampe. Moren og sønnen foran oss satt stille og fulgte med. Hun likte det. Han var utålmodig, innbilte jeg meg i hvert fall. Fin musikk til å slappe av med om kvelden, men ikke for å varmes opp.
I pausen før hovedartisten kom på scenen ble den første personen hjulpet ut av vaktene. Hun var ikke helt med, hun var sløv og full og skjønte ikke helt hvor hun var. Det ble ingen konsert på henne.

Og så kom hun på scenen.
Vi var slukt inn i det fra første sang, hun har en fantastisk stemme. Et bra band, fantastisk lydbilde og selv om jeg ikke er veldig musikknerd kunne jeg antakeligvis snakket om mikrofonteknikken hennes i flere timer. Hun vant oss med lun humor, rare dansetrinn og vakre sanger.
Den vakreste av de alle er The Valley, og det ble nesten litt for mye da hun rett etter den fulgte opp med sin versjon av Hallelujah.  Vi var slitne av følelser og vakker musikk. Vi ble dratt ut av transen da noen bak oss insisterte på å synge med på Hallelujah, men falt fort tilbake igjen.
Klokken nærmet seg slutten av konserten, vi hadde fått vite hvor lenge den kom til å vare, men hun sluttet ikke allikevel. Hun kom tilbake, lot seg overtale av trampeklappingen og ga oss mer tilfredstillelse. Fornøyde gikk vi hjem, høye på musikk.

Den eneste som var skuffet den kvelden, var han som prøvde å selge blinkehalsbånd utenfor konsertlokalet. Ikke en gang frigjorte damer i femtiårene med flagrende gevanter lot seg friste av det.