Først & Sist

“Dere så så interessante ut på avstand, så vi ville sjekke om det stemte da vi kom nærmere”

Vi var ikke på byen for å finne Drømmemannen, ei heller en flørt, vi var ute fordi vi hadde vært på kino og etterpå hadde lyst til å ta noen øl og noen drinker. Vi hadde ikke pyntet oss til fest, vi enset ikke omgivelsene, men omgivelsene enset ydeligvis oss.

Vi hadde akkurat satt oss ned med hver vår Strawberry daiquiri da de yngre guttene kom bort til oss for å sjekke om vi var interessante. Vi var tydeligvis det, men vi brukte litt tid på å lære guttene forskjell på interessante og interessert. Det var ikke et blivende sted, vi ville være i fred og flyktet til et annet sted for å drikke Irish Coffee. Den var god, vi nøt den mens vi lo av historiene vi fortalte hverandre. Jeg vet ikke om vi utstrålte singelhet der vi satt, men med jevne mellomrom kom det raringer som ville forbarme seg over oss. Vi diktet opp historier om hvorfor vi ville sitte alene. For selv om de snakket høyt om at de ville ta et nei for et nei, var det ikke sånn i praksis. Og vi var da virkelig ikke alene, vi var tre jenter sammen, tre venninner som var ute sammen for å henge med hverandre. Vi var ikke en del av kjøttmarkedet, vi satt i en krok for oss selv.

Det var da vi innså at vi aldri hadde drukket Cosmopolitan. Det var kvelden for å prøve, det var kvelden hvor vi hadde sett Carrie, Charlotte og de andre jentene på kino. Vi drakk drinkene våre mens vi lo av andre jenter. Vi er ganske slemme, jeg og venninnene mine, vi ler av forsøkene deres på å innynde seg på guttene de ikke får, vi ler av guttene de kan få, men ikke vil ha.
Heldigvis ler vi minst like mye av oss selv, jeg tror det går opp i opp.