Bakgårdsidyll

Endelig har jeg funnet en bakgård jeg kan bo i.
En bakgård jeg trives i, hvor det er ett passe stort tre, hvor det er helt greie stoler og bord og hvor sola er på passende tidspunkt.
En sånn bakgård hvor jeg kan spise lang frokost i sola sammen med bestevenninne mens vi diskuterer de viktige tingene i livet. En sånn bakgård hvor jeg kan invitere til grilling i. En sånn bakgård som passer utmerket til å slappe av i på kvelden alene eller sammen med en bok.

Jeg satt der, oppslukt i en bok, men ble snart avbrutt av alt som skjedde rundt meg. Så mye som skjedde var det kanskje ikke, men jeg nøt lydene som kom fra leilighetene rundt, småpratet til familien som spiste middag i bakgården ved siden av og arbeiderne på byggeplassen rett ovenfor som hadde sin siste kaffepause før de avsluttet arbeidsdagen. Små innblikk i andres liv, små drypp av sommerlykke. Snart kommer naboen hjem fra jobb, jeg begynner å kjenne rutinene til folk etter bare noen uker. Og snart begynner nabobarna å leke i vannsprederen.

Tidligere på dagen var jeg nede i byen og så på alle turistene som stresset rundt i varmen, som om de skulle rekke alle severdighetene på én time mens de samtidig shoppet på Oslo City.
Kom heller til bakgården min, det er mye mer spennende, jeg lover.

OELLE for dummies

Er du ikke spesielt sportsinteressert? Har du ikke tatt stilling til om du skal boikotte OL eller ikke? (Og da ikke fordi det er kjedelig, men fordi det skjer litt andre ting i Kina) Har du en sportsgal kjæreste? Føler du deg lite oppdatert på hvem som skal være med i OL?
Fortvil ikke!
I et desperat øyeblikk i går hvor jeg innså at jeg måtte ha lesestoff, men lite fornuftig lesestoff var tilgjengelig, kjøpte jeg Elle. I det jeg hadde betalt innså jeg at jeg til og med fikk med en bok på kjøpet, Vendelas bok om sminke. Dessverre døde boka i et basseng i går kveld, sånn går det når man er på poolparty i Bærum.

Men tilbake til Elle og OL. Elle er nemlig utrolig snille, de gir deg en liten jukselapp over hva du bør vite om OL, hvem du bør heie på og til og med litt stoff om menneskerettigheter og sånn.
Les den! Pugg den! Og lat som du skjønner hvorfor alle ler av deg når du stolt heier fram den kjente volleyball-spilleren Gro Hammerseng.

Fine samtaler om professorer, potetgull og popcorn

- Du, du vil ikke komme hjem i morgen da? Du har jo fri?
Jeg lo, det er litt langt å reise til andre siden av landet for å være hjemme én dag. Selv om Mamma lokker med det beste hun kan tilby:
- Dessuten kan du få være med på selskap, vi skal ha hageselskap for femten professorer fra USA.
- Femten professorer? I hagen vår? For å se på katten, da eller? Katten som kan alt?
- Nei, for å spise jordbær og snakke om storfe. Et typisk norsk hageselskap.

~~~

De fineste vennene å ha besøk av er de vennene man ikke trenger å rydde til kommer. De som vet hvordan du er, de som har sett deg morgengretten og kveldsblid. De som tar med absurde mengder smågodt, og som i tillegg har kjøpt veske til en i Utlandet. Rett og slett de vennene som vet hvordan viktige spørsmål skal besvares:
- Vil du ha popcorn eller potetgull?
- Ja.

Viktigheten av riktig musikk til arbeidet

Kvelden tok en uventet vending, fra å være venner og venners venner som hang sammen gikk det til å bli venner og venners venner som måtte redde andre venner som hadde et sammenbrudd og trengte øyeblikkelig hjelp.
Det ble en lang kveld, vi som var igjen ventet på beskjed om hvordan det hele skulle ende, de som var nærmest var nervøse, vi andre prøvde å være der.

Etter mye venting, mange lange timer og nervøse telefoner kom endelig beskjeden, de som trengte det fikk hjelp, det var ikke lenger opp til noen av oss. Mennesker med mer kunnskap kunne ta seg av situasjonen. Det hadde vært en merkelig kveld.
Akkurat da strømmet Michael Bubles stemme ut av høyttaleren og han sang “In this crazy life, through these crazy times….”
Jo takk, det hadde vi merket.

Om å bli tolv og et halvt år yngre på tretti minutter

Det var en mørk og stormfull søndag, for ikke så veldig lenge siden. Jeg hadde tilbragt store deler av dagen i selskap med Hugh Grant, Sandra Bullock, Scarlett Johanson og andre bekjente, og utpå kvelden meldte rastløsheten seg. De er fine mennesker å slå i hjel en søndag sammen med, men etter hvert blir det litt mye enveiskommunikasjon.

Endelig virket det som regnet ga seg i noen minutter, så mens jeg snakket med ei venninne på telefonen innså jeg at en spasertur var tingen. Jeg er ikke den som må iføre meg full festsminke og stiletthæler før jeg beveger meg utenfor døra, men litt skifte fra slitt joggebukse går jo an. Jeg skiftet, forsatte samtalen med venninna mi og spaserte ut i søndagskvelden. Ned bakken, over brua og inn en ny vei jeg kom på at jeg kunne prøve.
Jeg nølte litt, det virket som dette var en blindvei, men jeg svingte inn i en bygård for å se om veien fortsatte der. Jeg rundet en sving litt for fort og ble angrepet av et tre. I hvert fall en grein som slo meg i ansiktet, etterlot blader og regndråper på kinnene mine. Før jeg snublet og nesten havnet på panseret til en parkert bil.
Jeg snudde meg for å se om noen hadde sett det lille opptrinnet mitt. Telefonsamtalen stoppet litt opp da jeg innså at jeg så inn kjøkkenvinduet til en gammel flørt. Som sto på kjøkkenet sitt og lurte på hvem som snublet inn i bilen hans.

Velvel, jeg er da ikke Bridget Jones, så videre gikk jeg. Jeg ignorerte han og håpet han ikke fikk med seg hele episoden da treet angrep meg.

Dette var en blindgate, men jeg trasket rødmende videre og satset på at jeg kom meg gjennom. Lysten til å snu var ikke særlig tilstede, dessuten begynte det å regne igjen og jeg hadde naturligvis ikke tatt med meg papaply. På min venstre side var det elv, på den høyre siden var det en bratt skråning.
Heldigvis skimtet jeg en sti, en sti jeg fulgte før den plutselig sluttet. Ikke så rart siden det var gjørmete der og etter å ha gått noen steg skled jeg elegant nedover skråningen. Så joggesko var ikke riktig antrekk for den lille spaserturen min?
Jeg kavet meg oppover skråningen, vasset gjennom vått, høyt gress og kom meg til slutt tilbake på den trygge asfalten.
Vel hjemme plukket jeg noen kvister ut av håret mitt, tørket regnet av meg, og gjørmen av joggeskoene og buksen. Og jeg innså at jeg hadde gått fra å være tjueseks da jeg gikk hjemmefra, til å bli tretten og et halvt år underveis på turen. Jeg rødmet og lo for meg selv, dette burde da ikke ha så stor påvirkning på meg?
Jeg satser på å bli tjueseks år igjen i løpet av natten.
Og i morgen skal jeg gå tur på kjente veier.

En slags konsertanmeldelse

Vi var ute i god tid, trodde vi, men køen snodde seg langt utenfor inngangen. Vi ventet utålmodig og til slutt fikk vi komme inn. I køen hadde vi vært opptatt med å snakke med hverandre, oppdatere oss på hva som hadde skjedd siden sist, men da vi kom inn ble vi stumme.
Ikke fordi det var stille i salen, det var nok av snakkende mennesker, men fordi vi følte vi hadde kommet inn på en utstilling av rare og fine mennesker. Vi fant perfekte plasser med god utsikt til scenen og ikke minst; god utsikt over salen.
Mennesker i alle aldre, unge mennesker, eldre par, jentegjenger og noen rader foran oss satt en gutt i tredveårene sammen med moren sin.
De sa ikke så mye, sønnen så litt brydd ut, som om han var flau over å gå på konsert med moren sin. Jeg var nysgjerrig på hvem av de som hadde dratt med den andre, det kunne like godt vært moren som sønnen, men da jeg litt senere så at han sang med på alle sangene var det ingen tvil. Det var koselig å se på.

Det var flere mødre med sønnene sine på konserten. Ganske langt framme satt det en gutt i et litt spesielt antrekk. Fargerike sko, trange bukser, bukseseler og en kort skjorte. Ikke antrekket jeg ville valgt, men moren hans var storfornøyd. Hun var en frigjort kvinne i femtiårene, flagrende gevanter, papegøyeøredobber (kunne hun hatt), og fram og tilbake til baren leide hun stolt sønnen sin i armkroken.

Oppvarmingsartisten startet.
Det var virkelig ikke det vi hadde forventet oss, rolig pianomusikk passet ikke helt til stemningen blant publikum, men allikevel var vi høflige nok til å høre etter og ikke forstyrre. Jeg tror det heter folkeskikk, men det var ikke hele folket som hadde fått dette med seg. De plystret og pep. Hvis de da ikke hadde latterkrampe. Moren og sønnen foran oss satt stille og fulgte med. Hun likte det. Han var utålmodig, innbilte jeg meg i hvert fall. Fin musikk til å slappe av med om kvelden, men ikke for å varmes opp.
I pausen før hovedartisten kom på scenen ble den første personen hjulpet ut av vaktene. Hun var ikke helt med, hun var sløv og full og skjønte ikke helt hvor hun var. Det ble ingen konsert på henne.

Og så kom hun på scenen.
Vi var slukt inn i det fra første sang, hun har en fantastisk stemme. Et bra band, fantastisk lydbilde og selv om jeg ikke er veldig musikknerd kunne jeg antakeligvis snakket om mikrofonteknikken hennes i flere timer. Hun vant oss med lun humor, rare dansetrinn og vakre sanger.
Den vakreste av de alle er The Valley, og det ble nesten litt for mye da hun rett etter den fulgte opp med sin versjon av Hallelujah.  Vi var slitne av følelser og vakker musikk. Vi ble dratt ut av transen da noen bak oss insisterte på å synge med på Hallelujah, men falt fort tilbake igjen.
Klokken nærmet seg slutten av konserten, vi hadde fått vite hvor lenge den kom til å vare, men hun sluttet ikke allikevel. Hun kom tilbake, lot seg overtale av trampeklappingen og ga oss mer tilfredstillelse. Fornøyde gikk vi hjem, høye på musikk.

Den eneste som var skuffet den kvelden, var han som prøvde å selge blinkehalsbånd utenfor konsertlokalet. Ikke en gang frigjorte damer i femtiårene med flagrende gevanter lot seg friste av det.

Musikk mens livet går forbi

Alter Ego lurer på hva jeg hører på for tida.

Jeg rakk bussen akkurat, jeg følte meg ikke særlig svimmel, men på øret hadde jeg “Dizzy” av Jimmy eat world. Den siste bakken opp til jobb delte jeg sammen med K.D. Lang og “The Valley”. Jeg prøvde å blokkere ut omverdenen på jobb med å høre på  “Dust” av Folk og røvere. Kanskje jeg hadde den på litt for høyt, jeg ble nemlig avbrutt av en dust akkurat i det “Time” av Tom Waits hadde begynt å innynde seg på meg. Kort tid etter plystret jeg sammen med  “Young Folks” av Peter, Bjorn & John. Og så døde ipoden. Skulle tro det var planlagt, at det kun var de fem sangene jeg skulle få høre i dag. Kanskje like greit, jeg har en mistanke om at dette innlegget kunne blitt en eneste stor jukebox hvis ingen hadde grepet inn, det er for mye bra musikk i verden.

Jeg lurer veldig på hva Erlend, Gretten og Buster hører på for tida…

Tre drinker, tre jenter og femten gutter

“Dere så så interessante ut på avstand, så vi ville sjekke om det stemte da vi kom nærmere”

Vi var ikke på byen for å finne Drømmemannen, ei heller en flørt, vi var ute fordi vi hadde vært på kino og etterpå hadde lyst til å ta noen øl og noen drinker. Vi hadde ikke pyntet oss til fest, vi enset ikke omgivelsene, men omgivelsene enset ydeligvis oss.

Vi hadde akkurat satt oss ned med hver vår Strawberry daiquiri da de yngre guttene kom bort til oss for å sjekke om vi var interessante. Vi var tydeligvis det, men vi brukte litt tid på å lære guttene forskjell på interessante og interessert. Det var ikke et blivende sted, vi ville være i fred og flyktet til et annet sted for å drikke Irish Coffee. Den var god, vi nøt den mens vi lo av historiene vi fortalte hverandre. Jeg vet ikke om vi utstrålte singelhet der vi satt, men med jevne mellomrom kom det raringer som ville forbarme seg over oss. Vi diktet opp historier om hvorfor vi ville sitte alene. For selv om de snakket høyt om at de ville ta et nei for et nei, var det ikke sånn i praksis. Og vi var da virkelig ikke alene, vi var tre jenter sammen, tre venninner som var ute sammen for å henge med hverandre. Vi var ikke en del av kjøttmarkedet, vi satt i en krok for oss selv.

Det var da vi innså at vi aldri hadde drukket Cosmopolitan. Det var kvelden for å prøve, det var kvelden hvor vi hadde sett Carrie, Charlotte og de andre jentene på kino. Vi drakk drinkene våre mens vi lo av andre jenter. Vi er ganske slemme, jeg og venninnene mine, vi ler av forsøkene deres på å innynde seg på guttene de ikke får, vi ler av guttene de kan få, men ikke vil ha.
Heldigvis ler vi minst like mye av oss selv, jeg tror det går opp i opp.

Min indre fotograf

Det er noen mennesker som gjør så inntrykk på meg at jeg har lyst til å ta de med meg hjem, putte de på et norgesglass og la de stå til pynt i vinduskarmen. Det er de gangene jeg ønsker at jeg er en flink fotograf som klarer å dokumentere mennesker med et kamera. Jeg fotograferer flittig, men bare med øynene.

Jeg var på tur for noen dager siden, til mennesker jeg nesten hadde glemt og steder jeg ikke lenger husket.

Noen steder hadde alt krympet. “Den gressbakken var da mye brattere da vi bodde her??”
Andre steder hadde alt forfalt. “Skal de ikke snart rive det huset? Det har jo stått tomt siden vi bodde her for tjue år siden?”
Og så møtte jeg mennesker jeg ikke har sett på tjue år.
Jeg syntes de var eldgamle da vi var små, sikkert åtti år. Hver gang vi møtte de følte jeg at jeg hadde et ekstra sett med besteforeldre. Vi ble sett.

De har ennå ikke fylt åtti år, det er to-tre år igjen. Men jeg føler fremdeles at jeg har et ekstra sett med besteforeldre, selv om jeg ikke har møtt de på mange år. Jeg ble sett.

Fyrstekake og kaffe ble servert, vi mimret om gamle bekjentskap. Og etter å ha snakket lenge om hva broren min holder på med satte hun øynene sine i meg:
- Og du, hva holder du på med?
Jeg fortalte om jobb, leilighet og andre ting.
- Trives du?
Kort og konsist, hun har ikke alltid så mange ord. Jeg smilte og nikket.
- Bra!
Anerkjennelse fra noen jeg ikke lenger ser hver uke var akkurat det som skulle til den kvelden. Hun smilte lurt og fornøyd til meg.

Noen mennesker, de trenger bare å smile lurt og fornøyd for at man skal føle seg som verdens meste elskede person.
Jeg har et norgesglass på kjøkkenet, men ingen inni. Hun hadde nok ikke likt å bli puttet på glass.

Ikeas kunderadio

“Dette er Ikeas kunderadio. Vi ber alle våre kunder om å holde seg til høyre felt med handlevognene for å unngå kollisjoner. Vennligst bruk blinklys eller armsignal hvis du skal svinge hurtig ut i kjørebanen. Videre kan vi meddele at alle våre varer er på lager. Vi garanterer også at alle deler er med i pakningen, samt at varen er uskadet.
Vi minner om vår støygrense. Hylende barn og kranglende voksne bes derfor om å evakuere hurtigst mulig til innhegningen på baksiden av varehuset. Denne sesongen har vi lansert softis- og pølseutsalg mellom selvbetjeningslageret og kassene, vi håper at dette er til nytte for våre kunder med tegn til lavt blodsukker. Da vi ikke lenger har kø, etter å ha anskaffet oss tjue ekstra kasser med betjening, burde dette være unødvendig, men vi anser dette for å være en ekstra hyggelig gest til våre kunder. “Dagens tilbud” er tilgjengelig til alle kunder som ønsker det har fått sitt eksemplar. Det er svært hyggelig med barn som leker i ballrommet, men vi minner om at dette er åpent kun for voksne mellom klokken 21 og 23 hver kveld.
Vi håper du har en trivelig handel hos Ikea og ønsker deg velkommen tilbake ved en senere anledning.”

Pianisten i bakgrunnen

Da jeg først hørte han kom han litt i bakgrunnen.
Det blir ofte sånn med pianister som akkompagnerer sangere. Sannsynligheten for at du også har hørt han er stor, i hvert fall hvis du har hørt “Fairytales” av Radka Toneff. Men la du merke til pianisten? Annet enn at det passet til stemmen hennes?

Bildet på coveret viser en ung mann. Han er ikke like ung lenger, men på ingen måte gammel. Og han er mye mer enn en pianist.
Radka Toneff døde for snart tjueseks år siden. Pianisten, med navnet man sliter med å uttale første gang, lever. Steve Dobrogosz spiller fortsatt og har etter hvert komponert en mengde musikk. Han beveger seg i forskjellige landskap, alt fra jazz til pop til sakrale korverk.

Det er fint med sånne musikere og låtskrivere. De går aldri ut på dato, men man vender tilbake. Og når man oppdager de igjen har de funnet på noe nytt og spennende.
Det er femten år siden jeg oppdaget han for første gang, ti år siden jeg skrev en mail til han og fikk et notehefte i posten. For fem år siden brukte jeg musikken hans i en eksamen. Og nå i vår oppdaget jeg han igjen da jeg ryddet på pcen min.
Det skal ikke bli fem år til neste gang.
Og helt til slutt; en av sangene han har skrevet….(The Nightwatchmen)

Jakten på sommerflørten

“Hvordan går det med deg?”, spurte han.
Jeg svarte at livet mitt er hektisk, men bra. Eller, kanskje er alt rundt meg hektisk mens jeg prøver å henge med. Jeg skrev tilbake at jeg prøver å pakke sammen livet mitt, mens jeg håper at en sommerflørt dukker opp rundt neste sving.

Svaret mitt var farget av han som nettopp hadde smilt lurt til meg, jeg skjønte ikke helt hva som lå bak.
Jeg trodde han hadde vært en kortvarig vinterflørt, men plutselig dukket han opp igjen. De gjør gjerne det, helst når man har glemt dem, i det minste later som man har glemt dem. Skal jeg gripe sjansen? Skal jeg la være?

Jeg ler for meg selv der jeg ser deg, du snakker med verdens største skravlebøtte. Du er omgjengelig som få, du lar det ikke synes at du er oppgitt, men du er lik meg – lik nok til at jeg skjønner at du innvendig klør etter å få henne til å være stille. Jeg ler stille for meg selv, ingen vet noe, ingen legger merke til noe. Jeg ser for meg hvordan vi sammen kan le av situasjonen. Og så går jeg. Lar det henge igjen i lufta om jeg griper sjansen eller ikke. Nå er det jeg som smiler lurt til deg.

Den andre er det heller ingen som vet at jeg tenker på.
Jeg kan ta kontakt hvis jeg vil, veien er kort til en flørt, men vil jeg det? Vil jeg ha en flørt for flørtens skyld eller fordi det er deg?

Jakten på sommerflørten har ubevisst blitt satt i gang, jeg visste ikke en gang at det er en jakt. Det fine er at jakten ikke trenger å lykkes, på kvelder som denne er det nok å flørte med tanken om en flørt.

Viktig?