Først & Sist

Jeg følte meg like klossete som Bridget Jones der jeg gikk. Firehundre øyne stirret på oss. Vi så ned.

Da forslaget ble lansert følte jeg meg beæret. Å vise han den siste ære. Men da ærefrykten hadde lagt seg så jeg for meg utallige skrekkscenarioer for det som skulle være en høytidsstund. At alt som kan gå galt vil gå galt.
Sermonien gikk sakte framover, med taler, tårer, latter og sang. Det nærmet seg.

Før vi begynte kom tanten min bort til meg, smånervøs hun også.
- Har du gjort det før? Tror du det er tungt? Skal vi gå langt?

Det var ikke så tungt og vi gikk ikke så langt.
Men å bære en kiste nedover en midtgang med alles øyne stirrende på deg føles allikevel tungt.
Vi hadde ingen prøverunde, vi hadde ingen generalprøve. Vi gikk rett på scenen uten å øve.

“Hjelp, jeg må bære med venstre hånd”, var det første som slo meg.
Og deretter kom jeg på at jeg hadde på meg de praktiske og fine, men litt for store skoene som jeg bare måtte kjøpe på salg for noen uker siden. De skoene som i kombinasjon med klamme føtter og strømpebukse føles enda større. “Hva kommer til å skje hvis jeg snubler?” Jeg så for meg meg selv, seilende nedover midtgangen med en brutal stopp i fanget på en gammel dame med hatt som jeg aldri hadde sett før, men helt sikkert burde vite hvem er. Den gamle damen med hatt kunne nå fortelle Foreningen sin om den upassende begravelsen hun hadde vært i, hvor barnebarnet snublet i midtgangen da hun var med og bar kista.
Man rekker å tenke ganske mange rare tanker på vei ned midtgangen.

De tjue meterne med midtgang føltes som en mil. Hånden var klam, den ble glatt rundt håndtaket. Det var ikke sted og tid for å skifte grep. “Holder jeg ut til vi kommer fram? Tenk om grepet glipper?”
Jeg holdt ut. Jeg snublet ikke i han som gikk foran meg, vi kom fram til båretrallen utenfor kapellet. Endelig.

Den båretrallen var i grunn ganske vinglete.
De første meterne vinglet vi oss framover, ikke visste vi helt hvor vi skulle heller. Vi trillet oss sakte framover, fulgte bedemannen og presten blindt. Jeg snudde meg og fikk et glimt av den yngste, lille fetteren min som ikke bare hadde tatt med seg en av blomsterbukettene, som han hadde fått beskjed om, men også en fem kilos tung marmorvase som blomstene sto i. Jeg tror det var tyngre for han.

Roen senket seg over oss, jeg konsentrerte meg om at dette var den siste avskjed med han som lå i kista. Helt til vi nærmet oss en liten bakke, og de irrasjonelle tankene kom tilbake.
En slak bakke, men samtidig bratt nok til at vi måtte holde båretrillen tilbake for at den ikke skulle kjøre over presten. “Hva om tralla glipper nå?”
Den glapp ikke.

Vi kom fram til gresset, tralla kunne parkeres.
“Dere må snu kista”, sa bedemannen.
I hodet mitt så jeg for meg en større snuoperasjon med rygging og dirigering.
Irrasjonelle tanker, sa du?
Heldigvis skjønte jeg fort at det var enklere å snu oss enn å snu kista.
Siste etappe, nevnte jeg de litt upraktiske skoene mine? De som ikke egnet seg for lange turer i skog og mark, ei heller på gress?

Vi kom fram.
På tross av at jeg var sikker på at noen av oss kom til å snuble ned i graven i det vi skulle plassere kisten før den ble senket ned. Jeg vaklet litt, men snublet ikke.

Vi kom fram.
Nå kan han hvile, jeg vet han kom trygt fram til graven.
På tross og på grunn av vaklende barn og barnebarn.