Blodfan

2 juni, 2008 at 22:35 (En annen verden, Mennesker, Musikk)

En kamerat av meg fikk åndenød da han endelig fikk hilse på Carola et sted vi var på spillejobb. Han fikk enda mer åndenød da jeg fortalte han at kinnet hans hadde rester av gryterettmiddagen han hadde spist rett før han hilste på Carola.
Men han kom fort ned på jorda igjen.

Det er noen som lar livet sitt spinne rundt enkelte artister. De tilber dem, de følger de rundt når de er på turné, de gir de gaver og de stråler når de får et øyeblikk med oppmerksomhet.
Og det skjer ikke bare med de store internasjonale artistene.
Det finnes d-kjendiser som reiser land og strand rundt, opptrer på de minste puber og kanskje av og til på et større sted. Så og si alltid har de den trofaste kjernen med seg. De personene som samler på alle utklipp, alle opplevelser, alle utsagn, hver eneste klem – og hvis de er heldige; et kyss på kinnet.
Det er fascinerende, men samtidig litt skremmende. De forsaker sitt eget liv for å leve gjennom noen andre. De takker pent for opptredenen når den er over og planlegger neste gang.
Neste gang de kan få oppmerksomhet fra Idolet.
Da jeg innså at det kanskje er det den oppmerksomheten de får i livet, ble jeg litt trist.
De ble ikke lenger kuriøse, men stakkarslige.
Det er ikke bare artistene som er avhengige av rampelyset. De som skaper rampelyset er også avhengige av artisten. På godt og vondt.

9 Kommentarer

  1. selvisk sa,

    2 juni, 2008 kl. 22:41

    Skjønner kompisen din dritgodt jeg! Jeg fikk klem av Carola for mange herrans år siden, og har siden ikke vært den samme.

  2. Happy Homo sa,

    2 juni, 2008 kl. 22:48

    Jeg hilste en gang på Inge Lønning med tørket sæd på armen.

  3. Oda sa,

    2 juni, 2008 kl. 23:19

    Jeg er litt blodfan av kompisen min sitt band, men det er nok fordi han og kompisene hans spiller i det. Føler meg ganske kul når jeg snakker med dem etter konserten. Er jeg patetisk eller?

  4. Frøken Skavlan sa,

    2 juni, 2008 kl. 23:39

    Selvisk: Det forklarer en hel del.

    Happy homo: Ehm…takk for informasjonen? Hehe.

    Oda: Nei, ingen fare. Jeg kjenner til det, kan du si.

  5. Randi sa,

    2 juni, 2008 kl. 23:48

    God refleksjon! Og det ER trist – særlig d klasse artister som gjerne vil være litt før i alfabetet – derimot kan jeg godt være fan av d klasse artister som er seg selv om du forstår og det er nok der kompisen til Oda er :D

  6. Alter Ego sa,

    3 juni, 2008 kl. 1:08

    Det er her jeg burde holde kjeft, av flere grunner. MEN: Min venninne J i Bergen har ei kusine som droemte om en viss Rudberg. Hun reiste land og strand rundt for aa oppleve ham live og hennes stoerste maal var aa faa et varig baanda til ham somehow. Naa er hun mor til et av hans barn (!!!) og ulidelig stolt av det. Og jeg tenker: er det bare trist og patetisk? Eller er det faktisk et legitimt ‘maal’ eller en aerlig sak selv om jeg ikke er enig i det; er det jeg som er arrogant fordi jeg blir litt overbaerende overfor henne? Jeg er neimen ikke sikker bestandig.

    Heldigvis er det hennes droem og ikke min ;-)

  7. Randi sa,

    3 juni, 2008 kl. 2:15

    Alter Ego; Tror den siste linjen din oppsummerer………..også tenker jeg at det var pent av deg å bare kalle henne “kusine til venninne J ” – så da vet du vel hva jeg tenker om det!

  8. Frøken Skavlan sa,

    4 juni, 2008 kl. 0:13

    Hihi.
    Selv tenker jeg at jeg ikke ville hatt et slikt mål uansett hvem det er. Men ja, veldig greit at det er hennes drøm. Og ikke vår.

  9. Alter Ego sa,

    4 juni, 2008 kl. 0:52

    :-) Randi, han har saapass mange at jeg tenkte det var anonymt nok:-)
    Frk Skavlan: Enig. Hver sitt valg, hver sin lyst – selv paa Hr Rudberg.

    (Nevnte jeg at jeg er i feriemodus naa?? ;-) )

Send en kommentar