Brev fra mitt indre

29 juni, 2008

Kjære deg.
Jeg er stolt av deg. Jeg er utrolig stolt av deg, faktisk. Du klarte å kvitte deg med ti av de førti veskene dine. Du skal gi de gode nye hjem. Og se, livet ditt går faktisk videre.
Du klarte også å kaste skattekortet fra 2001, sammen med lånekasseutbetalingsslippen (eller gjeldsbrev om du vil) fra 2000, de pengene er forlengst oppbrukt, sannsynligvis på den kafeen du bodde på på det tidspunktet.
Jeg lurer litt på hvorfor du har tatt vare på den flybilletten fra 2002, ikke var den til et spennende sted en gang. Men gratulerer, endelig har du kastet den.
Jeg skjønner at du av nostalgi har tatt vare på alle kortene du mottok til konfirmasjonen i 1993, men jeg tror det er på tide at du lar de hvile. Da du så gjennom de i går husket du ikke en gang hvem alle menneskene er, og når de fleste kun har skrevet “Gratulerer med konfirmasjonsdagen, hilsen XXX” er det begrenset hvor mye sentimental verdi de kortene har?

Den klasseturen du var på i 1998 var ganske fin, men nå er det på tide å kaste ukeskortet til undergrunnen i London. Jeg tror ikke det vil fungere nå, altså.
Og du, det er ganske kult med backstagepass, men når de er fra sære spillejobber for fem år siden er det faktisk lov til å kvitte seg med de. Minnene trenger ikke å knyttes til backstagepass, ei heller til kinobilletter fra tidlig 2000-tall – sannsynligvis fra den gangen du tabbet deg ut foran Märtha og Ari. For se; du husker helt fint den episoden selv om du ikke lenger har kinobilletten.

Jeg skjønner at du har flyttet med deg de to eskene med rot, jeg mener minner, fra leilighet til leilighet uten å gå gjennom de. Men nå, nå har du klart det. Og du har ikke mistet minner av den grunn.
Litt lettere flyttelass, men fremdeles en haug med minner.
Flink pike.

Alltid tidlig ute, selv om jeg tror jeg har dårlig tid. Bedre å sette prise på de små tingene enn å vente på at noe stort skal skje. Cess og ciss er tonene jeg kan finne på å synge uten forvarsel. Det er aldri så kaotisk som jeg gir uttrykk for. Elegant kommer jeg opp med nye ideer, nye planer. Faktisk er det å komme opp med en plan i seg selv tilfredstillende. Gjerne i form av en liste. Helst med kaffe, venner og musikk til.
I
ngenting gjør meg så lykkelig som å bli skjelt ut av en kollega. Ja, det er sant, når han skjeller meg ut betyr det bare at han savnet meg den uken jeg var borte, han kjefter med kjærlighet og vet at jeg tar igjen. Konsekvensen av å være lettskremt er at kollegaer kan finne på å følge etter meg på vei til jobb, bare for å kunne skremme meg rett før vi er framme på jobb. Lattermild blir jeg raskt. Morsk blir jeg i ett sekund, før jeg ler av meg selv. Noen få ganger blir jeg sint, men jeg glemmer det så lett. Og det er kanskje ikke den dårligste egenskapen å ha.
P
rokrastinerende derimot, det er jeg ikke fullt så stolt av å være, jeg er for tiden dronningen av prokrastinering. Quo vadis, spør du kanskje. Rett og slett til Bjølsen. Snart, om noen dager, skal jeg flytte og jeg må bli ferdig med å pakke alle tingene mine. Tingene mine som består av femten par sko, førti vesker, noen hundre bøker, noen hundre cder og altfor mye annet. Uansett kommer jeg i havn, det løser seg alltid for snille piker. Ventende på at eskene skal pakke seg selv, men det skjer ikke. “Waiting for the world to change” synger mannen i mitt liv, John Mayer.

Selv guffer jeg opp lyden på stereoanlegget og tenker at jeg kunne kommet på noe mer kreativt til alfabetet som Meter’n tagget meg til. Jeg gir meg med memet, drikker kaffe og ser på mannen som løper forbi vinduet mitt i joggedress og rosa cowboyhatt.
Jeg pakker litt innimellom, jeg lover.

En grå løgn

26 juni, 2008

“Skrev du om meg i dag?”, spurte du.
Du følte deg truffet, men jeg svarte nei.
Og det var sant. Nesten.
Jeg skrev aldri om deg, før den gangen, det hadde jeg lovet.
Det jeg skrev kunne ha passet på noen andre, de som aldri kom til å lese det, men innerst inne visste jeg at det var deg det handlet om. Jeg ville ikke innrømme at du var så lett å lese, at jeg kjente deg så godt, det ble for nært.
Det er ikke viktig lenger, dessuten kommer du neppe til å lese at jeg innrømmer det.
Men jeg kan legge det fra meg, nå har jeg i det minste skrevet sannheten.
Det var bare en grå løgn som ikke betyr noe lenger.

Jeg holder meg unna både hvite, svarte og grå løgner nå.
Fargerike sannheter holder, det passer best om sommeren.

Mannen ved siden av meg prøvde å klappe i takt.
Han lyktes ikke helt.
Men allikevel var han verdens søteste. Omtrent femti år, skjegg, briller og et stort smil. Han var en ivrig lytter, det var ikke vanskelig å se at han koste seg. Og jeg koste meg ved siden av han.

Jeg sto i en stor hage sammen med 1500 andre mennesker.
Borte ved gjerdet sto en slektning av meg. Vi har sjelden kontakt, men det var så trygt å se han.  Han er et bra menneske som jeg er stolt av å være i slekt med. Litt lenger fram så jeg en blogger. Jeg snakket ikke med han, bare nikket gjenkjennende inni meg. Rundt meg sto verdens beste venner. Vi var slitne av å stå altfor lenge, men jeg var utrolig lykkelig.
Og oppi all lykken sto jeg og slukte inn inntrykkene av menneskene rundt meg. Det var den kjekke fotografen som knipset i vei, det var den gamle mannen som sto ved siden av oss i køen, det var Solveig Slettahjell som sang Time av Tom Waits, det var de gamle damene som koste seg med vafler og kaffe.
Fotografen tok bilder han kan studere nærmere senere, mine bilder blekner med tiden. Men noen holder seg sterke i lang tid.

Noen timer senere satt jeg i en sofa sammen med to av verdens beste mennesker. Vi lo litt ondt, nei faktisk veldig ondt, av dansestilen til ei dame på dansegulvet. Det var altfor seint til å være en vanlig tirsdag, men det var verdt det.
Plutselig lo kameraten min litt for høyt; “Du, du vet at det er deg hun dama ser på? Du ser at hun prøver å sjekke deg opp?”
Kanskje vi hadde sendt litt feil signaler der vi hele tiden stirret på henne. Hadde jeg vært interessert i damer i femtiårene hadde jeg hatt sjansen.
I stedet skålte vi for oss, skrålte med på “Min første kjærlighet” og vandret etter hvert hjem i natten.

En dag forsvant plutselig Verdens Beste Farfar.
Han var rett og slett sporløst forsvunnet. Ingen fant han. Han tok ikke telefonen, han var ikke hjemme. Hvor gjemte han seg? Hva hadde skjedd?

Han skulle bli hentet av en drosje for å reise inn til Oslo og undersøke øynene sine. Han liker ikke å kjøre langturer, dessuten ser han litt tåkete etter behandlingen.
Drosjen kom, tutet i veien for å si at den hadde kommet, men ingen farfar kom gående ned bakken. Det fine med små steder er at alle kjenner alle, så drosjesjåføren visste godt hvem han skulle hente.
Han gikk opp til huset, banket på, ringte på, gikk rundt huset – men det var ingen hjemme.

Drosjesjåføren ble bekymret, men visste råd. Ned bakken og over veien ligger det en gård hvor slektningene våre bor. Dit kunne han kjøre. Kanskje de visste noe?
Det gjorde de ikke. Verdens Beste Farfar var fremdeles sporløst forsvunnet.
Slektningene våre ringte Pappa, som igjen ringte meg. Hadde noen hørt noe?
Strengt tatt kan ikke en mann på åttifemogethalvt år forsvinne i løse lufta, men kanskje noe fælt hadde skjedd?
De fant en stein, knuste ruta og tok seg inn i huset. Ingen Farfar å se. Det var både fint og dumt. Hvor var han?
Det ble bomtur for drosjen. Farfar var fremdeles forsvunnet.
Men ikke så forsvunnet allikevel. Han satt i den drosjen som hadde kommet ett kvarter tidligere, akkurat da den skulle. Den andre drosjen var for sen og dessuten skulle den ikke vært der i det hele tatt, siden selv ikke Verdens Beste Farfar trenger mer enn én drosje.

Øynene er fine, Farfar er ikke forsvunnet, og jeg kan ha søndagskaffe med kransekake laget av Verdens Beste Farfar.

Jeg har funnet kjærligheten.

Jeg gikk inn, så den aktuelle med en gang, men venninnen min så han først. Da trakk jeg meg naturligvis unna. Jeg ville ha han, men sånt gjør man ikke mot venninner. Det er viktig å gå videre, gå sine egne veier.
Vi danset litt rundt, virret fra dansegulv til dansegulv. Vi nøt å gi de oppmerksomhet, men det var få vi egentlig ville ha.
Venninnen min fortsatte å vurdere kandidaten sin, småflørtet med han, vurderte han opp og ned. Hun danset rundt, men vendte stadig tilbake til han.
Jeg var overlatt til meg selv.
Usikkert beveget jeg meg rundt i lokalet, jeg gikk alene, det var lørdag og mange ute. Jeg var tørst, men visste ikke helt hva jeg ville ha. Noe friskt? Noe lett? Noe tyngre og mer eksklusivt? Noe fargerikt med paraply?

Jeg kastet småsjalu blikk i retningen hvor veninnen min fremdeles flørtet med sin utkårede. Var det bare et spill? Ville hun egentlig ha ham? Kom han til å få det bedre sammen med henne enn med meg?

Så så jeg ham. Jeg ble tørstere, det jeg hadde funnet hittil hjalp bare midlertidig.
Jeg vet hva jeg vil ha når jeg ser det, magefølelsen viser meg med en gang om det er rett. Og denne gangen var det ingen tvil.
Jeg hadde funnet drømmen. Drømmen kommer ikke til å vare evig, jeg kommer til å være utro om noen måneder. Men fram til da er dette drømmen.
Jeg har næringsvett, veskebalansen var gjenopprettet.
Lysene begynte å blinke, det var på tide å forlate stedet.
Venninnen min forlot flørten sin, han hang slukøret igjen. Han ble veid og funnet for lett.
Men jeg, jeg tok drømmen min under armen og gikk lykkelig hjemover.

Denne gangen var det venninnen min sin tur til å bli sjalu. Hun prøvde å skjule det, men lykkes ikke.
Jeg, jeg har drømmen i hendene.

En klossete siste ære

17 juni, 2008

Jeg følte meg like klossete som Bridget Jones der jeg gikk. Firehundre øyne stirret på oss. Vi så ned.

Da forslaget ble lansert følte jeg meg beæret. Å vise han den siste ære. Men da ærefrykten hadde lagt seg så jeg for meg utallige skrekkscenarioer for det som skulle være en høytidsstund. At alt som kan gå galt vil gå galt.
Sermonien gikk sakte framover, med taler, tårer, latter og sang. Det nærmet seg.

Før vi begynte kom tanten min bort til meg, smånervøs hun også.
- Har du gjort det før? Tror du det er tungt? Skal vi gå langt?

Det var ikke så tungt og vi gikk ikke så langt.
Men å bære en kiste nedover en midtgang med alles øyne stirrende på deg føles allikevel tungt.
Vi hadde ingen prøverunde, vi hadde ingen generalprøve. Vi gikk rett på scenen uten å øve.

“Hjelp, jeg må bære med venstre hånd”, var det første som slo meg.
Og deretter kom jeg på at jeg hadde på meg de praktiske og fine, men litt for store skoene som jeg bare måtte kjøpe på salg for noen uker siden. De skoene som i kombinasjon med klamme føtter og strømpebukse føles enda større. “Hva kommer til å skje hvis jeg snubler?” Jeg så for meg meg selv, seilende nedover midtgangen med en brutal stopp i fanget på en gammel dame med hatt som jeg aldri hadde sett før, men helt sikkert burde vite hvem er. Den gamle damen med hatt kunne nå fortelle Foreningen sin om den upassende begravelsen hun hadde vært i, hvor barnebarnet snublet i midtgangen da hun var med og bar kista.
Man rekker å tenke ganske mange rare tanker på vei ned midtgangen.

De tjue meterne med midtgang føltes som en mil. Hånden var klam, den ble glatt rundt håndtaket. Det var ikke sted og tid for å skifte grep. “Holder jeg ut til vi kommer fram? Tenk om grepet glipper?”
Jeg holdt ut. Jeg snublet ikke i han som gikk foran meg, vi kom fram til båretrallen utenfor kapellet. Endelig.

Den båretrallen var i grunn ganske vinglete.
De første meterne vinglet vi oss framover, ikke visste vi helt hvor vi skulle heller. Vi trillet oss sakte framover, fulgte bedemannen og presten blindt. Jeg snudde meg og fikk et glimt av den yngste, lille fetteren min som ikke bare hadde tatt med seg en av blomsterbukettene, som han hadde fått beskjed om, men også en fem kilos tung marmorvase som blomstene sto i. Jeg tror det var tyngre for han.

Roen senket seg over oss, jeg konsentrerte meg om at dette var den siste avskjed med han som lå i kista. Helt til vi nærmet oss en liten bakke, og de irrasjonelle tankene kom tilbake.
En slak bakke, men samtidig bratt nok til at vi måtte holde båretrillen tilbake for at den ikke skulle kjøre over presten. “Hva om tralla glipper nå?”
Den glapp ikke.

Vi kom fram til gresset, tralla kunne parkeres.
“Dere må snu kista”, sa bedemannen.
I hodet mitt så jeg for meg en større snuoperasjon med rygging og dirigering.
Irrasjonelle tanker, sa du?
Heldigvis skjønte jeg fort at det var enklere å snu oss enn å snu kista.
Siste etappe, nevnte jeg de litt upraktiske skoene mine? De som ikke egnet seg for lange turer i skog og mark, ei heller på gress?

Vi kom fram.
På tross av at jeg var sikker på at noen av oss kom til å snuble ned i graven i det vi skulle plassere kisten før den ble senket ned. Jeg vaklet litt, men snublet ikke.

Vi kom fram.
Nå kan han hvile, jeg vet han kom trygt fram til graven.
På tross og på grunn av vaklende barn og barnebarn.

- Og ellers bruker jeg tid på gården min.
Det var en sen kveld, vi hadde pratet lenge om det meste, jeg og han med et etternavn jeg brukte fem forsøk før jeg klarte å uttale.
Han ser ikke norsk ut, har ikke et norsk navn, men har bodd i Norge hele sitt liv.
Men han kan da ikke drive en gård?
- Du? Gårdbruker?
Jeg var bastant. Lo det vekk.
- Det er sant, jeg har en gård. Jeg har noen som jobber der, men jeg eier den. Og hjelper til innimellom.
Jeg innså hva jeg holdt på med. Fordommene mine slo meg hardt i ansiktet. Jeg trakk konklusjonene for kjapt og for hardt.
Mørke mennesker kan jo ikke drive gård i Norge, tenkte jeg da. Det passer jo ikke inn i bildet.
Mennesker som jobber så mye som han kan ikke drive gård i tillegg, tenker jeg nå.
Litt klokere. Til neste blåøyde øyeblikk.

Familieboken

13 juni, 2008

Hver familie har sin historie, hver person og hendelse er et lite kapittel eller avsnitt.
Det er mange kapitler jeg ennå ikke har lest.
De kapitlene som skjedde før jeg ble født, de kapitlene som nå kommer fram i lyset, de kapitlene jeg selv ikke har vært med på å skrive. Den som skrev historiene kan ikke lenger skrive, nå er det fritt fram for oss andre å lese. På overflaten er historiene som en komedie, men leser du mellom linjene finner du ut at historiene har en sår undertone. De fine, morsomme fortellingene er de som ble lest for oss da vi var små, nå får vi lese de ekte historiene.

Det er mange kapitler jeg ennå ikke har lest.
Jeg får lese innholdsfortegnelsen en gang i blant, men ikke kapitlene. Kanskje er det snart tid for å lese hele boken. Litt etter litt får jeg bla videre i boken.
Enkelte kapitler hører ikke hjemme i boken, mener noen. Men er de først skrevet inn i boken går det ikke an å fjerne de. Man kan hoppe over sidene, men de er der allikevel.

Det er mange kapitler jeg ennå ikke har lest. Enda flere historier jeg ikke har skrevet.

Oj!

11 juni, 2008

“OJ!”, kom det fra legen min da hun så området på ryggen min hvor jeg er forbrent. Jeg smurte meg med solkrem, jeg lover. Jeg bare husket det litt sent. For sent.
Mens legen fant ut at det var lurt å ringe en kollega for å finne ut hva hun burde gjøre med meg, “dette så litt voldsomt ut”, kom jeg på en sang. En sang jeg burde ha hørt på litt oftere.

Jeg kjøpte den som singel for mange år siden, da den kom ut, uten å ane at teksten egentlig ble skrevet av Mary Schmich til en spalte i The Chicago Tribune. Det var Baz Luhrman som laget musikk til den og spredte den ut til folket.
For noen år siden flyttet den inn i ipoden min, og etter den tid har den sneket seg inn i ørene på tidspunkt jeg har trengt det. Det er noe med den. Den lister opp de selvfølgelighetene vi har så lett for å glemme.

“Wear sunscreen” er frasen jeg husker best. I det minste er det frasen jeg burde huske best.
Så nå hører jeg på sangen igjen, smører huden inn med salve og håper at blemmene snart forsvinner.

Jeg har lært.

Pauseknappen

9 juni, 2008

Du ser ut som du har mistet deg selv, sa den gamle mannen til meg da jeg ventet på trikken i går.
Dagen før kunne Narvesenmannen opplyse meg om at jeg så ganske svett ut. Og hadde jeg husket solkrem, jeg så ganske rød ut?

De kunne truffet meg på bedre tidspunkt. De kunne sagt noe som var hyggeligere. De mente det sikkert godt, men det ble så feil.
De så meg ikke da jeg lo helt opp til øynene fordi jeg hørte en morsom historie, de så meg ikke da jeg smilte fordi folk passer så bra på meg, de så meg ikke da jeg innså at det bare kan gå oppover nå. Og de så meg ikke da jeg stolt innså at jeg ikke skal leke superheltinne på jobb i byen, men heller være rekonvalesent hos venninne på landet i noen dager.

For de store tingene er ikke så ille hver for seg. De er triste, vonde og slitsomme i seg selv, men det er når de alle kommer samtidig, i løpet av en halvtime, at livet blir kaotisk og situasjonene vanskelige å fordøye.
Det er da de små tingene blir viktige. Som at bussen og trikken klaffer med hverandre, som at kaffen smaker ekstra godt, som at kaffedama synes jeg har blitt brun, som at jeg får sommergave fra jobben med håndskrevet kort fra direktøren (direktører som bruker tid på å skrive kort til sine syv hundre ansatte gir takknemlige ansatte som føler seg sett, bare et tips), som at venninner drar meg med ut på stranda når jeg egentlig har lyst til å forbanne verden, som at en mail dumper ned i innboksen akkurat når jeg trenger den eller at nsb har en passende togbillett til meg i rette øyeblikk. Om noen dager trykker jeg på pauseknappen og jeg gleder meg.

Å få slippe III

7 juni, 2008

Endelig er han fri.

Jeg så meg i speilet, flere fregner enn noen gang etter en solfylt dag, men følte meg blek. Jeg er så langt borte fra de andre i familien, det er bare meg her i byen.
Og jeg prøver å holde fast på tanken om at han endelig er fri.

Vi har gått på tå hev den siste tiden, visst at det kan skje når som helst, men jeg tok ikke telefonen da den ringte. Da jeg hørte meldingen mamma hadde lagt igjen på svareren min skjønte jeg at det ikke var nok et tips om en leilighet jeg burde se på, det var noe mer.
Jeg ringte henne skjelvende opp igjen og innså alvoret.

Nå er han død.
Jeg fikk sagt hadet, vi har sørget lenge, men allikevel tenker jeg irrasjonelt – kanskje de ikke er sikre på at han er død? Kanskje han bare sov tungt? Kanskje de tar feil?
Jeg tar meg i det. Det er endelig. Neste gang jeg klemmer hånden hans kommer han ikke til å klemme tilbake.

Å få slippe var det vi ønsket for ham. Han har sluppet taket.
Og nå er han fri.

Livet går videre, men ikke i dag.

Ut – ut – ut

6 juni, 2008

Jeg har ikke tid til å være her, det er så mye som skal gjøres. Jeg skal drikke øl med kamerat etter jobb, jeg skal på øytur i morgen, jeg skal grille på kvelden, jeg skal finne resten av puslespillbrikkene i livet mitt, jeg skal le masse, planlegge morsomme ting og i tillegg nyte sommeren.

Så da passet det strålende at jeg fikk en hastesak i fanget rett før jeg skal hjem fra jobb. Som tar litt tid.
Men så…….

- De mørke prikkene på leppa di, hva vil du si det er? Er det kakesmuler, kanskje?
Jeg hadde blitt overtalt av en kamerat til å bli med på produktpresentasjon. Du vet, en sånn kveld hvor man får presentert de beste produktene i hele verden, de produktene som vil forandre livet ditt, de produktene som er bedre enn alle kjente merkevarer, de produktene du ikke kan skjønne hvordan du klarte deg uten før.
Også kjent som nettverkssalg.
Jeg kunne like godt vært på et vekkelsesmøte.

Jeg ble ikke frelst. Jeg var skeptisk. Jeg kjøpte ingenting.
Men jeg fikk hudanalyse. Av en mann i femtiårene som hadde gått på flere kurs, både grunnleggende og avansert hudpleie. (Grunnleggende hudpleie: 45 minutters produktdemonstrasjon. Mon tro om jeg kan kalle meg hudpleier snart?)
Og siden den ene personen som faktisk var utdannet hudpleier ikke kunne komme den kvelden, ble det hans oppgave å analysere huden min.
Jeg ble plassert med hodet inn i en boks hvor det var speil og UV-lys. Da ser man alt så mye bedre. Så mye bedre at hudpleiespesialisten ikke helt skjønte hva han så. Faktisk endte hele analysen i at han spurte meg spørsmål om hva jeg så og hva jeg trodde det var. Jeg analyserte med andre ord min egen hud. Og så avrundet han hele festligheten med spørsmålet om kakesmulene.

Kjære hudpleiespesialist. Det var ikke kakesmuler du så. Det var fregner.
Og du kødder ikke med fregnene mine.

Oliven og salmer

3 juni, 2008

Vi oppfører oss som et gammelt ektepar, tenkte jeg for meg selv.
Du sa det høyt. Og så spurte jeg om jeg skulle spise olivenene du hadde fått med middagen. Du liker jo ikke oliven.
Jeg var ikke redd å oppføre meg som et gammelt ektepar sammen med deg. Det var jo deg.

Mennesker man kan synge salmer med og litt senere gå på byen med, er mennesker jeg liker.
Mennesker man kan dele dype hemmeligheter og teite historier med. Mennesker man kan besøke i en by i et annet land, men allikevel føle seg hjemme hos. Det var deg, det.

Jeg har alltid ledd av mennesker som passer sammen, men som ikke blir sammen fordi timingen ikke er der. Jeg syntes det hørtes latterlig ut. Passer man sammen, så blir man sammen. Punktum.
Nå ler jeg ikke lenger.

Kanskje liker du oliven nå, kanskje har du sluttet å synge salmer.
Kanskje.
Jeg spiser mine egne olivener og nynner på en salme mens jeg venter på at dette skal gå over.

Blodfan

2 juni, 2008

En kamerat av meg fikk åndenød da han endelig fikk hilse på Carola et sted vi var på spillejobb. Han fikk enda mer åndenød da jeg fortalte han at kinnet hans hadde rester av gryterettmiddagen han hadde spist rett før han hilste på Carola.
Men han kom fort ned på jorda igjen.

Det er noen som lar livet sitt spinne rundt enkelte artister. De tilber dem, de følger de rundt når de er på turné, de gir de gaver og de stråler når de får et øyeblikk med oppmerksomhet.
Og det skjer ikke bare med de store internasjonale artistene.
Det finnes d-kjendiser som reiser land og strand rundt, opptrer på de minste puber og kanskje av og til på et større sted. Så og si alltid har de den trofaste kjernen med seg. De personene som samler på alle utklipp, alle opplevelser, alle utsagn, hver eneste klem – og hvis de er heldige; et kyss på kinnet.
Det er fascinerende, men samtidig litt skremmende. De forsaker sitt eget liv for å leve gjennom noen andre. De takker pent for opptredenen når den er over og planlegger neste gang.
Neste gang de kan få oppmerksomhet fra Idolet.
Da jeg innså at det kanskje er det den oppmerksomheten de får i livet, ble jeg litt trist.
De ble ikke lenger kuriøse, men stakkarslige.
Det er ikke bare artistene som er avhengige av rampelyset. De som skaper rampelyset er også avhengige av artisten. På godt og vondt.

Brev til en fremmed?

1 juni, 2008

Det er mye jeg ikke vet.
Men det er ikke så viktig.
Vi kommuniserer uten å vite de store detaljene som bosted og yrke, de detaljene som man ellers starter med når man blir kjent.
Det er ikke så viktig. Det viktige er historiene vi forteller, følelsene vi analyserer for hverandre, tankene vi tenker høyt og kaster ball om og de gledene det er å få e-poster som kommer overraskende, som er morsomme og som er noe helt annet enn et kjedebrev.
Av og til trenger man nye synsvinkler, nye forslag og nye venner.
Av og til blir det for nært å forklare omverdenen at livet er litt forvirrende akkurat nå.
Av og til betyr det mye at noen man ikke helt vet hvem er sier at livet kommer til å gå seg til.
Jeg tror deg.