Skal vi være venner? Venner eller fiender?

8 mai, 2008 at 23:17 (Akkurat passe naiv, Følelser, Mennesker, relasjoner)

Jeg satt en lørdagskveld og fortalte litt for mye om livet mitt til noen jeg nettopp hadde blitt presentert for. Ikke på grunn av alkohol, men fordi vi forsto hverandre. Det jeg ikke fortalte hadde personen allerede forstått. De personene man møter som man føler man har kjent hele livet, selv om det bare er noen timer. Kanskje møtes vi igjen, og da vet jeg at vi kan ta opp tråden akkurat der vi slapp den. Og møtes vi ikke igjen er det et koselig minne.

Vi var nervøse for bordplasseringen, tenk om vi bare havner sammen med ukjente? I ettertid innser jeg at planleggerne visste akkurat hva de gjorde. Jeg tror den første latterkrampen kom omtrent i det vi satte oss til bords. Mennesker som aldri har møtt hverandre, men som i det de sier hei blir venner.

Han var ikke så sjarmerende, mannen som satte seg ned ved bordet vårt. Vi var ute på byen og på tross av at jeg holdt av stolen til kameraten vår satte han seg ned. Han var i Oslo for å gå på kurs. Men kvelden var fri, og den valgte han å bruke til å gå på fylla helt alene. Helt til han fant oss. Men vi blir ikke sjarmert av menn som er så fulle at de ligger over bordet. Vi blir ikke venner med de heller.

Han er sikkert en koselig fyr han jeg møtte for noen uker siden. Eller, jeg vet han er koselig og jeg tror han kunne blitt en bra, litt overfladisk, kafékompis. Men vi ble aldri skikkelig kjent. Mennesker som er innom livet mitt en liten stund, før vi fort forsvinner til hver vår kant.

Det er fint å vite at man ikke trenger å være venner med alle. Men muligheten er der.

8 Kommentarer

  1. Alter Ego sa,

    9 mai, 2008 kl. 1:15

    Noen kommer, noen gaar, noen forsvinner og noen bestaar. Og noen kommer tilbake naar du minst venter det:-)

  2. lothiane sa,

    9 mai, 2008 kl. 7:32

    Han fulle mannen synes jeg du burde holde på, altså! ;)

  3. Alter Ego sa,

    9 mai, 2008 kl. 11:33

    *fnis* Ja, for han fulle mannen ville du garantert faatt beholde for deg selv, uten konkurranse :-D

  4. hypsnos sa,

    9 mai, 2008 kl. 15:24

    Det eneste som i tilfellet er bra med drita fulle menn du ikke kjenner, eller vil kjenne, er at de ofte er villige til å spandere, men for fulle til å merke at du stikker av når glasset er tomt! ;) (ok, litt slemt -men helt innenfor mine moralske grenser)

  5. Frøken Skavlan sa,

    9 mai, 2008 kl. 16:05

    Nabo: :) I know.

    Lothi/Alter: Mhm. Jeg angrer litt på det, merker jeg:P Spesielt sitatet: “Nå har jeg gått på fylla alene hele kvelden, så nå trenger jeg å høre noen snakke”, var særdeles sjarmerende…

    Hypsnos: Hehe. Litt slemt, men egentlig ikke veldig;)

  6. Erlend sa,

    9 mai, 2008 kl. 17:12

    Jeg var da ikke _så_ full?

  7. Randi sa,

    9 mai, 2008 kl. 18:16

    Og når du flytter langt og ser venner skjelden er det noen som glir i bakgrunnen og det blir “avstand” til dem – mens andre møter du igjen og det virker som om det var i går, og ikke for to år siden….
    Rart det der med kjemi og vennskap ;-) Rart og fint!

  8. Frøken Skavlan sa,

    9 mai, 2008 kl. 19:38

    Erlend: Jo. Du var _så_ full;)

    Randi: Jeg vet, jeg slutter aldri å fascinere meg over kjemi og hvorfor man blir venner med noen, men ikke andre. Fint er det, ja:)

Send en kommentar