Om å takle stress
Jeg tror jeg takler stress rimelig bra. Situasjoner som oppstår finner jeg som oftest løsninger på, selv om jeg i blant bruker unødig mye tid på å tolke og finne løsninger i tilfelle alt som kan skje, skjer.
I helgen fikk stoltheten min en liten knekk. Jeg tok feil beslutning som viste seg å gå utover flere enn meg selv, og da ikke akkurat i positiv forstand. Det var ikke krise, men allikevel, jeg likte det lite. Og grunnen til at ingen stoppet meg fra å gjøre det var nettopp fordi de er vant til at jeg har kontrollen og ordner opp.
Det løste det seg ganske fint til slutt, jeg sluttet å kjefte på meg selv og fant heller en løsning.
Nå venter jeg bare på at tre døgn med mobbing og erting av min lille blemme skal gå over, selv om jeg mistenker at dette er en historie jeg kommer til å høre mye om. Vi snakker om historien som kommer til å bli fortalt i festlige lag og andre sammenhenger i flere år framover. Men jeg takler det, det skal tross alt litt verre ting til før jeg blir vippa av pinnen.
Verre ting, ja. Verre ting som i at jeg vakler ut døra en tidlig morgen og spurter oppover veien på vei til min daglige kaffedealer, bare for å finne ut at hun mystisk nok har stengt en helt vanlig tirsdag.
Da ble jeg stressa.
unclr sa,
6 mai, 2008 kl. 22:43
hva var det du gjorde da?
Frøken Skavlan sa,
6 mai, 2008 kl. 23:13
Si det?:)
Det kommer kanskje fram en gang, når det har kommet litt på avstand…
Alter Ego sa,
6 mai, 2008 kl. 23:37
Saant skjer, naboen, og saa lenge det gikk an aa ordne opp i paa et vis er det ikke saa farlig til slutt. Selv om historien kan vise seg aa vaere ganske seiglivet;-) Paa den annen side: siden det ordnet seg er det grenser for hvor mye man kan gjoere ut av historien, saa naar det skjer noe nytt (med noen andre!) havner den sikkert i boksen man bare trekker frem en gang i ny og ne, ikke hver dag.
Eller hur?
Randi sa,
7 mai, 2008 kl. 0:28
Dessuten, kan DU le av det så blir det ikke så festlig å dra frem heller :-) Og noen blemmer skal vi da alle ha? Godt du sluttet å kjefte på deg selv, det hjelper jo ingen ting…..
Buster sa,
7 mai, 2008 kl. 9:46
Hva? Er du ikke feilfri?
frikke sa,
7 mai, 2008 kl. 11:54
Det går som regel bedre når en får det litt på avstand - det verste måtte vel være å gjøre noe så ille at det ikke kunne tas opp i festlige lag. Nei, her må nok en stor dose selvironi på plass - og det regner jeg med du har! ;)
Frøken Skavlan sa,
7 mai, 2008 kl. 12:20
Naboen: Joda, sånt skjer. Seiglivet historie til tusen, men jeg antar den falmer etter hvert. Målet er at den blir så glemt at den ikke blir hentet fram ved fremtidige taler i festlige lag, men der tror jeg vennene mine har elefanthukommelse….;)
Randi: Jeg ler av det, ingen tvil om det:) Helt til noen nye får høre historien, da blir jeg litt snurt. Og så ler jeg av meg selv igjen:)
Buster: Sjokkerende, ikke sant?
(Jeg har forresten verdens fineste bakgrunnsbilde på pcen min nå.:) )
Frikke: Selvironi - definitivt:) Og ja, det hjelper å få det litt på avstand. Jeg har ikke helt kommet til det punktet at jeg har nok guts til å fortelle historien selv ennå, men det kommer….;)
Buster sa,
7 mai, 2008 kl. 18:48
Det var hyggelig, Skavlan!
*Litt bekymret for oppløsning og format*
Ulme sa,
7 mai, 2008 kl. 19:42
Det er kanskje derfor jeg ikke drikker kaffe.. :-) Orker ikke de situasjonene jeg takler dårlig eller feil.
Frøken Skavlan sa,
7 mai, 2008 kl. 20:34
Ikke bekymre deg, Buster, det ser fint ut! Jeg tror kollegaene mine er misunnelige, faktisk. Har ikke strukket ut bildet noe særlig, det er midstilt med svart bakgrunn, så det går i ett med bakgrunnen på bildet…
:)
Ulme: Haha, kaffen min kan ingen ta fra meg:)