Trikkeobservasjoner
Han var ustødig på trikken en vanlig onsdags kveld. Det var sent, men ikke kebab-på-vei-hjem-fra-byen-sent. Allikevel hadde han kjøpt kebab. Med kebaben i hånda mistet han balansen i hver sving. Telefonen hans ringte konstant med eksotiske melodier, men han tok den ikke. Heldigvis kanskje, han hadde nok med å holde seg på beina. Trikken stoppet, han gikk av, og blikket mitt sluttet å følge ham. Jeg så ut av vinduet, rett inn i en ambulanse som ventet på grønt lys i motsatt kjøreretning. Det hastet tydeligvis ikke, men i forsetet ved siden av sjåføren satt det en bekymret gammel mann. Kanskje var det kona hans som lå på båre i ambulansen? Han holdt hardt rundt frakken han hadde i fanget, blikket hans strålte fortvilelse. Kontrasten mellom festmannen med kebab og den gamle mannen ble sterk. Absurd ble det da mannen på setet foran meg brast ut i latter. Han lo lenge, tilsynelatende ut av det blå.
Så var det min tur til å gå av.
Velkommen til Anonyme Planleggere, hva kan jeg hjelpe deg med?
- Så, har du tenkt på hvor du vil bo?
- Nei, jeg har ikke begynt å tenke på det, jeg må avvente hvordan det blir med jobb og andre ting før jeg orker å ta neste steg. Livet er litt på hold akkurat nå.
- Er planen å finne seg noe alene eller har du ikke utarbeidet noen Plan ennå? For det VET jeg du har til tross for at du “ikke har begynt å tenke på det”.
- …..
Gjennomskuet.
Jeg trenger en saks i livet mitt av og til.
Pur logikk
Jeg liker mennesker som tenker like logisk som meg.
Når det kommer til shopping for eksempel. Alle vet at når man kjøper noe på salg, da sparer man ikke penger. Man tjener penger.
Logikk i samme sjanger kan også brukes om mennesker jeg ikke liker. Det er ikke så mange jeg ikke liker. Ofte er det oppførselen jeg ikke liker, uhøflighet skårer ikke så høyt på min skala. Er du i tillegg dårlig i grammatikk eller skriver sms-språk er du garantert at alle mine fordommer slår til. Jeg vil antakeligvis tro at du er dum.
Flere ganger den siste tiden har jeg tenkt eller sagt “Ungdommen nå til dags….”. Og ment det.
Det fine med det hele er at jeg ikke er den eneste som tenker dette om ungdommer mennesker som ikke kan skrive riktig, ikke har arbeidsmoral eller rett og slett ikke eier høflighet. I blant er det så mange som er enige med meg at jeg lurer litt på hvem disse menneskene uten moral og folkeskikk er.
Vi som er enige er flinke til å kritisere de vi ikke liker, men stort sett er vi snille. Det går bare en liten djevel i oss en gang i blant. Vi blir bare bittelitt slemme når noen fortjener det. Når noen fortjener det er vi snille som gir dem det.
Pur logikk.
Hvordan søndagen ble
Vi hadde bestemt oss for å nyte sola, enten den var der eller ei.
Tydeligvis funket tankegangen, for selv om noen få dråper landet på oss der vi satt, forsvant de mørke skyene kjapt og sola tittet fram.
Vi spilte kort. Supermann-kort. Å spille med to femåringer er ganske morsomt. For du tror det ikke finnes noen regler, helt til du gjør noe feil - da kommer reglene ingen har hørt om før. Hvordan man kunne vinne spillet var litt uklart, men til slutt fant jeg ut at en lur taktikk var å stjele kort. For da fikk jeg flest. Men da snudde reglene, i følge femåringene, plutselig gjaldt det å ha færrest kort. Jeg tapte.
På takterrassen lekte jeg ikke med femåringer, men med de morsomste vennene man kan ha. De jeg kan snakke alvorlig med i det ene sekundet, før vi i det neste sekundet stuntkoreograferer en musikkvideo bare fordi vi kommer på en bra idé.
Til slutt satt jeg helt alene på en benk, nøt sommerværet og leste avisen. Jeg kjøpte skrapelodd av to småjenter, vant verken flatskjerm eller billetter til Skeid-kamp, men følte meg litt som en vinner allikevel da jeg overhørte hvordan jentene så an hvem som kom til å kjøpe lodd:
- Se! Der er det ei dame vi kan spørre! Der over veien!
- Nei, hun kan ikke.
- Hvorfor ikke?
- Fordi hun går tur med hunden sin, og da har hun ikke penger med seg.
Det viktigste
- Du vet at vi er her? Uansett hva du trenger? Vi er alltid her.
De tre setningene jeg trengte å høre på en ellers vanlig torsdag hvor grunnen falt litt bort under føttene mine.
De som aldri svikter.
Ordene jeg kan bruke til å dra meg selv opp igjen.
Ordene jeg kan gjemme sammen med andre fine ord, gjemme til en annen gang de trengs.
Livet er bittersøtt, når noe bra skjer (som at jeg har gått videre til andre runde i kampen om jobben), skjer det samtidig andre ting som ikke er så fine.
Bittersøtt er et av favorittordene mine.
For livet hadde vært forferdelig hvis det bare hadde vært bittert. Og kjedelig hvis det bare hadde vært søtt.
I’ll take the bitter with the sweet. Det funker.
Faren min likte ikke å skrive brev
Da jeg spurte henne hva slags mann han var, tenkte hun seg om en stund.
Hun rynket pannen.
Og tenkte enda litt mer.
Det var ikke så lett å forklare hva slags mann han var. Var. Er han død? Eller bare fraværende? Jeg tygger på reaksjonen hennes. Hvorfor er det så vanskelig å forklare hva slags mann han var?
Jeg vet fremdeles ikke svaret. Jeg tipper det er faren hennes, for overskriften på side 123 er nettopp “Faren min likte ikke å skrive brev”.
Jeg tenker på min egen far. Han skriver ikke så mange brev, men derimot daglige e-poster til meg. De e-postene jeg alltid leser, men ikke alltid gleder meg over. Jeg tar de for gitt. Enkelte dager skummer jeg gjennom de før de flyttes til Pappa-mappen. Av og til glemmer jeg å spare på de, de slettes med en gang. Det er ikke alltid like interessant det han skriver. Kanskje fordi han av og til er litt for oppslukt i sin egen verden og sitt eget liv? Jeg vet ikke.
Vi har et merkelig forhold. Sett utenfra, kanskje. Men for oss er det normalt. Fint.
De daglige e-postene betyr allikevel at han tenker på meg. Og jeg tenker på han. Selv om det kan gå uker mellom hver gang vi snakker sammen og i blant mange måneder mellom hver gang vi sees, så vet jeg at han tenker på meg og vil meg vel.
Jeg innser at hvis noen hadde spurt meg hva slags mann faren min er, så hadde også jeg tenkt en lang stund. Rynket pannen. Og tenkt enda litt mer.
Han er ikke så lett å forklare. Men han liker å skrive brev.
Kanskje tar jeg feil, kanskje handler ikke de tre setningene om faren hennes. Det vet jeg ikke, boken ligger i bunken av bøker jeg ennå ikke har begynt på.
Men Tehme Melck, Randi og Alter Ego har fått meg til å fundere over brevskriving og fedre.
Når jeg snart kommer i gang med Kjærlighetens historie av Nicole Krauss finner jeg ut av hvem det handler om. Hva slags mann han var.
Nysgjerrigheten selv
Han humret da jeg i jobbintervjuet la fram “nysgjerrighet” som en av egenskapene som gjør meg egnet for jobben jeg har søkt på. Det sto tross alt i utlysningen. Og han viste meg søknaden min og pekte på de tre strekene han hadde satt under nysgjerrig.
Det er ikke mange ukene siden jeg ramlet inn på kontoret hans og proklamerte at jeg hadde noe viktig å spørre han om.
- Nei, kjære frøken, jeg kommer ikke til å fortelle deg noe mer enn det du alt vet om sommerfesten.
Sa han før jeg hadde formulert spørsmålet ferdig.
Jeg lurer på om han begynner å bli vant til snokingen min.
Heldigvis er nysgjerrighet en stor fordel for jobben jeg vil ha.
Heldigvis vet jeg mer om en uke.
(Og heldigvis brukte vi den drøye timen intervjuet varte til å snakke om ganske mye mer enn nysgjerrighet.)
Finsk entré
Festen, som var litt merkelig i utgangspunktet, ble ikke mindre spesiell av at det plutselig sto en fremmed mann i døråpningen som gjennom en megafon sang “Lille Petter edderkopp” på finsk.
Men en vellykket fest, dét var det.
Det tause paret
Det finnes mange forskjellige typer par.
De sukkersøte parene som ikke slipper taket i hverandre selv om det er andre tilstede, de parene som bare krangler og de parene som du med et blikk forstår bare ér. De hører sammen, er akkurat passe søte - men ikke kvalme, de er som oftest enige - men har det ikke kjedelig, de ler masse og krangler sjelden. De parene som kan snakke om alt.
Og så har du de som ikke snakker sammen.
Kanskje vi tolket de litt mye, paret som satt ved siden av oss på et utested, men det var så lett å legge merke til dem. De var unge, omtrent på alder med oss, men allikevel satt de der som et gammelt ektepar som har gått tom for noe å snakke om. Han holdt armen beskyttende rundt skuldrene hennes, men de vekslet ikke et ord, så bare tomt foran seg. Det virket ikke som det var den fine stillheten man av og til kan ha med noen man er trygge på, det virket som om de rett og slett kjedet seg i hverandres selskap.
Vi kjedet oss ikke.
Vi lo, skravlet, drakk øl og sendte flørtete blikk til gitaristen på scenen. Flørtete blikk han villig besvarte.
Og da ble det straks reaksjoner fra nabobordet. Jenta i det tause paret hadde tydeligvis lagt sin elsk på gitaristen, hun blafret med øyevippene, men enset ikke han som holdt rundt henne. Hun sendte oss sjalu blikk hver gang vi fikk oppmerksomhet fra scenen.
Da gitaristen dedikerte en sang til oss skravlejentene ble det kanskje litt mye for jenta. Hun reiste seg raskt, dro med seg mannen og forsvant.
Igjen satt vi og lo.
Hadde det tause paret vært der litt lenger hadde de skjønt at vi kjente de på scenen. At de flørtete blikkene bare var tull.
Vi flørter nemlig ikke med gifte gitarister på alvor.
Travle dager
Jeg spiser saftis på jobb, smiler innvendig og utvendig når noen kaller meg orakelet sitt, teller ned dagene til jobbintervju, tenker på alt jeg kunne blogget om, får nye venner som jeg øyeblikk skal drikke øl med, kjøper ny pc når jeg egentlig skal kjøpe 17. mai-antrekk, leser bøker på benken under det store treet, er innom kaffedealeren min opptil to ganger på samme dag, løper litt fra meg selv - men bare nok til at jeg har kontroll (tror jeg), sender pass på deg selv-tanker till de jeg bryr meg om (og håper jeg har makt til tankeoverføring), twitrer, ler like mye som vanlig og er ellers utrolig takknemlig.
De dype tankene utsettes til det blir dårlig vær.
(I morgen, kanskje)
Om å reise bort
Nye fregner.
Nye tanker.
Gamle følelser.
Fine mennesker.
Morsomme tradisjoner.
Hyppig latter.
Sterk sol.
Tidlig søvn.
Hjemme.
Skal vi være venner? Venner eller fiender?
Jeg satt en lørdagskveld og fortalte litt for mye om livet mitt til noen jeg nettopp hadde blitt presentert for. Ikke på grunn av alkohol, men fordi vi forsto hverandre. Det jeg ikke fortalte hadde personen allerede forstått. De personene man møter som man føler man har kjent hele livet, selv om det bare er noen timer. Kanskje møtes vi igjen, og da vet jeg at vi kan ta opp tråden akkurat der vi slapp den. Og møtes vi ikke igjen er det et koselig minne.
Vi var nervøse for bordplasseringen, tenk om vi bare havner sammen med ukjente? I ettertid innser jeg at planleggerne visste akkurat hva de gjorde. Jeg tror den første latterkrampen kom omtrent i det vi satte oss til bords. Mennesker som aldri har møtt hverandre, men som i det de sier hei blir venner.
Han var ikke så sjarmerende, mannen som satte seg ned ved bordet vårt. Vi var ute på byen og på tross av at jeg holdt av stolen til kameraten vår satte han seg ned. Han var i Oslo for å gå på kurs. Men kvelden var fri, og den valgte han å bruke til å gå på fylla helt alene. Helt til han fant oss. Men vi blir ikke sjarmert av menn som er så fulle at de ligger over bordet. Vi blir ikke venner med de heller.
Han er sikkert en koselig fyr han jeg møtte for noen uker siden. Eller, jeg vet han er koselig og jeg tror han kunne blitt en bra, litt overfladisk, kafékompis. Men vi ble aldri skikkelig kjent. Mennesker som er innom livet mitt en liten stund, før vi fort forsvinner til hver vår kant.
Det er fint å vite at man ikke trenger å være venner med alle. Men muligheten er der.
Om å takle stress
Jeg tror jeg takler stress rimelig bra. Situasjoner som oppstår finner jeg som oftest løsninger på, selv om jeg i blant bruker unødig mye tid på å tolke og finne løsninger i tilfelle alt som kan skje, skjer.
I helgen fikk stoltheten min en liten knekk. Jeg tok feil beslutning som viste seg å gå utover flere enn meg selv, og da ikke akkurat i positiv forstand. Det var ikke krise, men allikevel, jeg likte det lite. Og grunnen til at ingen stoppet meg fra å gjøre det var nettopp fordi de er vant til at jeg har kontrollen og ordner opp.
Det løste det seg ganske fint til slutt, jeg sluttet å kjefte på meg selv og fant heller en løsning.
Nå venter jeg bare på at tre døgn med mobbing og erting av min lille blemme skal gå over, selv om jeg mistenker at dette er en historie jeg kommer til å høre mye om. Vi snakker om historien som kommer til å bli fortalt i festlige lag og andre sammenhenger i flere år framover. Men jeg takler det, det skal tross alt litt verre ting til før jeg blir vippa av pinnen.
Verre ting, ja. Verre ting som i at jeg vakler ut døra en tidlig morgen og spurter oppover veien på vei til min daglige kaffedealer, bare for å finne ut at hun mystisk nok har stengt en helt vanlig tirsdag.
Da ble jeg stressa.
For en likhet!
Tidlige morgener på landet når man ikke får sove fordi noen snorker med de rareste lyder kan brukes til å skumlese gjennom Se og Hør.
I tillegg til at jeg gjennom spalten “Hørt at…” fikk vite at Pia Tjelta gjerne spiser sjokoladepudding til lunsj, så jeg det mest opplagte “Skilt ved fødselen”-tilfellet.
Begynner de å gå tom for kandidater, mon tro?
Prestasjonsangst, men altfor sta
Gi meg en scene og en sal fylt med tusen mennesker og jeg kan synge eller snakke til forsamlingen uten problemer. Spent, ja visst. Litt nervøs, ja vel - men bare akkurat nok til at det blir ekstra energi. Innimellom har man de magiske øyeblikkene hvor all nervøsitet forsvinner og man har forsamlingen i sin hule hånd.
Gi meg et rom fylt med nye ansatte som skal lære noe av det jeg sier, ikke noe problem. Jeg takler det fint. Litt streng blir jeg kanskje, men bare hvis det er nødvendig.
Men gi meg et rom fylt med mennesker jeg kjenner, spesielt familie og slekt, be meg om å synge en sang og jeg kommer til å nekte.
Aldri i livet. Det blir for nært.
I morgen skal jeg underholde for folk jeg kjenner og folk jeg aldri har møtt.
Jeg skal synge, jeg skal fjase, jeg skal til og med holde tale.
Syngingen går greit, fjasingen fikser vi fint, men det var den talen….
Jeg pugger. Og pugger. Jukselapp er for pyser. Morsom skal den være, men vil det funke for målgruppa?
Jeg har prestasjonsangst, men jammen skal jeg fikse det også.
Jeg er visst mer sta enn nervøs.
Søndagsmusikk på en torsdag
Det fine været er glemt, ute er det grått og trist. Jeg tilbringer store deler av min våkne tid på jobb og mens vi venter på bedre tider hører vi på passende søndagsmusikk for en torsdag.
