Å få slippe II
Vi trodde det var kritisk og at livet snart tok slutt. Det gjorde ikke det.
Han sluttet å spise, han sluttet å drikke, men dø ville han ikke.
Vi sørget selv om han ikke døde. Jeg brast i gråt på jobb, gikk hjem og sendte melding til en kamerat om at jeg var liten og svak og trengte en klem. Jeg snakket i telefonen med venner, sov litt og sørget videre.
Og så gikk verden videre. Den gjør jo gjerne det.
Han lever fremdeles.
Han ser ut som et levende lik, han har ingen stemme, bare luft og lepper som beveger seg. Men vi forsto hva han sa.
Han smilte da jeg kom, og da jeg gikk tok han meg i hånda som han alltid gjør. Holder den hardt fast, klemmer til det nesten gjør vondt. Det gjorde ikke vondt i dag, bare i hjertet. For han hadde ikke krefter til å klemme hardt.
Når han en gang dør, den sta mannen, da trenger vi ikke sørge så mye.
Det har vi allerede gjort.
Så kan vi heller glede oss over at han endelig har fått fred. Vi kan heller se tilbake på hvem han var og hvor mye han betydde.
Og så går verden videre. Den gjør gjerne det.
Ulme sa,
2 april, 2008 kl. 21:13
Kraften er kanskje borte fra hånda hans. Du kjenner den kanskje ikke i hånda di. Men kraften hans er nok fortsatt like sterk i hjertet hans, der den har sitt utspring, og det er i ditt hjerte også du nå kan kjenne den..
Døden og veien mot den er trist. Den er bare det.. Men du evner å tenke kloke tanker.
Randi sa,
2 april, 2008 kl. 22:47
Kloke, klare tanker.
Jeg mistet nettopp ett menneske som har hatt en tilsvarende lang vei mot døden. Det opplevdes frigjørende. Det er sørget så mye i forkant. Det er så mange ganger en har holdt pusten og ventet. Når døden endelig er der så åpner den for livet. For de gode minnene. Den gir mulighet for å puste ut og senke skuldrene. Det er over. Opplever at redselen for at dette er siste gang, for hvordan døden vil bli, for hvor mange ganger binder mere energi enn vi er klar over.
og å være tilsetde i sorgen er viktig. å tørre å kjenne på den. Og det gjør du jo. Det triste er en del av livet. Sorgen en pris å betale for å være glad i noen.
Klem
Eugenie sa,
2 april, 2008 kl. 23:20
Jeg har også fulgt en venn til det siste, og sett hvordan han ble svakere og svakere. Etter hvert vanskeligere og forstå hva han sa, men det er noe med dette håndtrykket som sier mer enn tusen ord.
Den siste dagen var det bare pusten igjen, og da den ebbet ut, var det ikke bare han som fikk fred, men alle i huset. Det var over, og spenningen slapp liksom taket. Selvfølgelig var det trist, men på en god måte. Forstå meg rett.
Det er nå snart 3 år siden.
Lin sa,
3 april, 2008 kl. 0:56
*klem*
Alter Ego sa,
3 april, 2008 kl. 1:34
Kloke ord, baade fra deg og de som kommenterer.
Vil bare legge til en ting til: hoerselen er alltid den siste sansen som forsvinner. Saa snakk til ham naar du er der; syng for ham med den flotte stemmen din, og fortell ham det du ville sagt om han kommuniserte med ord. Jeg kan garantere at han faar det med seg; et eller annet sted synker det inn. Og selv om du kanskje ikke faar noe respons, har du skapt utrolig mye vakkert, naert og nytt inni ham. Det er kanskje det eneste han tar til seg, og det er utvilsomt verdt det.
…men det gjoer du kanskje allerede, naar jeg tenker meg om?
frikke sa,
3 april, 2008 kl. 9:54
Merker jeg slipper opp for ord nå. Men vil gi deg en klem.
*trøsteklem*
Eugenie sa,
3 april, 2008 kl. 11:31
Ja, som sagt over her, si det du ellers ville sagt. Det sies at hørselen er det siste som blir borte, så man skal ikke si noe i den tro at de ikke hører eller merker det.
vaarloek sa,
3 april, 2008 kl. 15:55
å vite at noen skal dø, betyr at man venner seg til tanken på det på forhånd. da jeg fikk vite at onkelen min på den andre sia av landet hadde hjernesvulst og kom til å dø, drepte jeg ham med en gang i hodet mitt. et halvår senere var han død, og selv om det traff meg i hjertet og gjorde vondt, så gråt jeg ikke. han hadde allerede vært død for meg så lenge. det er trist, men det er sånn det blir. også da mormor døde etter å ha vært kreftsyk i det som for åtteårige meg var en evighet, men i realiteten kanskje bare var noen måneder, var det den samme følelsen. man vet det på sett og vis er over. den endelige fysiske døden er bare bekreftelsen.
alt det beste
lothiane sa,
3 april, 2008 kl. 18:35
Jeg husker du skrev om han forrige gang. Det gjorde inntrykk da også. Verden går videre, men jammen er det vondt å miste noen nære.
Tenker på deg…
Frøken Skavlan sa,
3 april, 2008 kl. 19:42
Vakre, fine bloggemennesker :)
Hva skulle jeg gjort uten dere??
Dere skriver så mye klokt, føler ikke det er nødvendig med flere kommentarer fra meg, dere har på en måte bare forlenget innlegget mitt. Takk for at dere deler.
En dag dør han, når han ikke lenger kan leve kun av stahet. Kanskje i morgen, kanskje om ett halvt år.
Vi er visst litt seige og sta i vår familie….;)
Takk for hvert eneste ord.
:)
tonita sa,
3 april, 2008 kl. 22:03
Det er vondt når det varer så lenge. Ikke bare fordi det er vondt å følge, – men det kan da ikke være noe godt for den som klamrer seg fast heller, og det smerter.
De fire gangene jeg har vært nær i hele den siste fasen, – det være seg en uke eller et halvår, – så har alltid selve døden kommet som noe godt. Best når jeg har hatt et godt forhold og ikke uoppgjorte saker, vanskeligere når ikke alt har vært bra.
Brå død er forferdelig. Og foreldre skulle ikke i vår tid behøve å miste barn.
Tenker på varme fine frøken – du skriver godt, du er reflektert, – og det er fint for oss å få lese deg. Takk.
Eugenie sa,
3 april, 2008 kl. 22:26
Det jeg hører fra folk som har opplevd å være hos de som dør, og som jeg selv også opplevde, er at vedkommende ofte trekker sitt siste pust når ingen er i rommet. Ja, det høres rart ut, men ofte inntreffer døden den lille stunden vedkommende er alene. Ikke så lett å forklare med få ord.
Å få slippe III « Først & Sist sa,
7 juni, 2008 kl. 19:25
[...] Nå er han død. Jeg fikk sagt hadet, vi har sørget lenge, men allikevel tenker jeg irrasjonelt – kanskje de ikke er sikre på at han er død? Kanskje han bare sov tungt? Jeg tar meg i det. Det er endelig. Neste gang jeg klemmer hånden hans kommer han ikke til å klemme tilbake. [...]