Fornemmelse for dumskap
Det er noen innlegg jeg skriver mange utgaver av, men aldri publiserer.
De gangene jeg føler at presset utenfra blir for hardt og jeg lukker meg inn i min egen lille boble.
Jeg er en sterk person. Jeg lander alltid med begge beina på bakken. Jeg er ikke lenger redd for å være svak. Men noen ganger tror jeg vi alle føler oss litt små. Litt ensomme selv om man har livet fullt av planer, venner og familie.
De gangene jeg vet at det egentlig bare er å ta en liten telefonsamtale for å få trøst og en klem, men ikke gjør det fordi jeg synes at de rundt meg skal være synske og skjønne at jeg trenger litt forståelse. Jeg blir som et trassig lite barn og blir enda surere når ingen er synske og derfor ikke tar kontakt. Og når jeg tenker over de som ikke ringer, de som ikke sender melding med mindre jeg gjør det først, fordi de ikke er synske, de som forsvinner ut av livet mitt hvis jeg ikke gjør noe for det, når jeg tenker litt for mye og tolker alt i verste retning - da blir verden ganske mørk.
Heldigvis er jeg et utålmodig menneske. Innen jeg har kommet til bunns i tankespiralen og gravd meg ned i bakken har jeg allerede gått lei. I det minste innser jeg min egen dumhet og må le litt av meg selv.
Og så kan jeg trives i mitt eget selskap og tenke at de som ikke ringer bare skulle visst hva de går glipp av.
Deretter går verden videre.
minneapolise sa,
19 mars, 2008 kl. 19:19
*kjenne seg igjen*
Kåre sa,
19 mars, 2008 kl. 19:47
Men jeg håper allikevel noen er synske, det fortjener du.
Frøken Skavlan sa,
20 mars, 2008 kl. 14:56
Minneapolise: :) godt å vite…
Kåre: Tja. Vennene mine er ganske bra, synske eller ei:) Men takk.
Alter Ego sa,
21 mars, 2008 kl. 21:09
Alt i alt er du menneskelig, og det syns jeg personlig er ganske betryggende :-P
Frøken Skavlan sa,
22 mars, 2008 kl. 1:10
Hehe, godt å høre:P
Og så gikk verden videre.. « Først & Sist sa,
22 mars, 2008 kl. 13:50
[...] mars, 2008 at 11:10 (Forandring, Stemning, Viktige bagateller) Det varte ikke så lenge. Som vanlig. Jeg tenkte mye morgenen etter, men grublet ikke lenger. Noen biter falt på plass, av [...]
annikken sa,
22 mars, 2008 kl. 22:27
Kjenner meg igjen jeg også. I innledningen, fortsettelsen, og ikke minst konklusjonen. Man har det best når man kan le av egne innfall tilslutt…
Frøken Skavlan sa,
23 mars, 2008 kl. 11:48
Ja, jeg tror man er heldig hvis man kan/klarer det.