“Deste sdopp er majoschtua”
T-banevognen var fullstappet av travle mennesker. Jeg satt med ansiktet inntil sekken til personen foran meg, men hadde mulighet til å gløtte til siden hvor en halvgammel mann satt. Han satt stresskofferten mellom beina, brillene på nesa, fisket fram pennen fra innerlomma på jakken og begynte å løse oppgavene i Sudoku-bladet sitt.
En litt yngre mann sto og gløttet han over skulderen.
Plutselig bøyde han seg over mannen, pekte på rutene og sa hvilke tall han kunne fylle inn.
Den gamle mannen nikket og smilte.
Så kjekt at de kan samarbeide, tenkte jeg. Selv holdt jeg meg til å studere medpassasjerene mine, det er nok t-baneinteraksjon for min del.
Flere i vogna begynte å småprate seg i mellom. Selv om de bare utvekslet fraser om været var det forfriskende å se at folk snakket sammen.
Den gamle dama som tidligere på reisen så mistenksomt på alle, smilte nå til unggutten som hadde beina på setet hennes. Det var rett før “We are the world” strømmet ut av høyttalerene, i stedet for “Deste sdopp er majoschtua”, og at alle menneskene tok hverandre i hendene og vagget fra side til side.
Jeg våknet fort opp fra dagdrømmen da den halvgamle mannen i stedet for å takke for Sudoku-hjelp bjeffet til mannen bak seg: “Unnskyld, kan De være så snill å flytte Dem? De distraherer meg. Jeg trenger å konsentrere meg om Sudokuen min”
“Deste sdopp er majorschtua”
Jeg fikk sekken fra personen foran meg trykket enda mer inn i ansiktet, det luktet skinn og gammel matpakke, og så forsvant de ut én etter én. Jeg ble igjen, men sikret meg vindusplass så jeg kunne sitte med ansiktet trykket inn mot vinduet i stedet.
tonita sa,
18 mars, 2008 kl. 7:53
Det skal litt til for å få småfrosne nordmenn til å snakke med fremmede.
Selv snakket jeg i går for første gang til, og med hun som vasker korridoren og kontorene på jobben min, - ikke på t-banen, men på stasjonen mens vi ventet. I korridoren har det bare vært hei, - eller go’ morn, men det er også den daglige rutinen.
Hun er kanskje fra Somalia? Ikke vet jeg sikkert, - men jeg vet nå at hun står opp kl. 04 for å være på jobb på Blindern kl. 6, og at et av hennes barnebarn som sparker fotball nå er i Tyrkia på fotballturnering.
Det var 5 hyggelige minutter på stasjonen. Hm, - kanskje hadde jeg snakket med henne om jeg møtte henne bardus på t-banen også? Tror det. Men helt fremmede, - da skal det ett eller annet helt spesielt til. Men jeg skal forsøke å la være å bjeffe i alle fall.
Aina sa,
18 mars, 2008 kl. 10:38
T-banen er ganske ukoselig enten folk snakker sammen eller ikke, syns jeg. Muligens fordi jeg er bondeknøl, men.
Frøken Skavlan sa,
18 mars, 2008 kl. 18:27
Tonita: Jeg snakker sjelden med fremmede uten videre selv - det blir ikke naturlig for meg…Men skal la være å bjeffe jeg også - det er kanskje enda mindre naturlig for meg.
Men det er koselig å snakke med mennesker man dag ut og dag inn ser, men aldri snakker med.
Aina: Jeg er ingen stor t-banefan, spesielt ikke i rushtid. Men trikk eller bane en rolig søndag kan være koselig, altså!
lothiane sa,
18 mars, 2008 kl. 22:03
T-banen er en merkelig verden, spesielt i rushtrafikken.
Et av mine fineste minner fra t-baneturer er da jeg satt og lyttet til en bok på vei til jobb. Boka jeg hørte var “Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede” (en av de nydeligste bøker jeg vet om). En mann satt ovenfor meg. Han leste en bok. Det var den samme boka som jeg lyttet til… Vi begynte å snakke sammen og hadde en kjempefin samtale om boka. Virkelig en trivelig mann. Men jeg så ham aldri igjen… :)