Mislykka bitch
Jeg var ganske tøff. Jeg spurte deg om du sto for oppførselen din, om du alltid er like direkte. Ikke bare når det er lett, men også når det ikke gagner deg, de gangene det er viktig å være direkte og ærlig. Du snakket deg bort. “Jeg står for alt jeg sier og gjør”, sa du. Jeg falt av lasset i løpet av bortforklaringene dine. Stemningen ble enda verre enn den var i utgangspunktet. Om samtalen ikke endte med “Ha et fint liv” var det ikke langt fra.
Jeg var fortsatt tøff da jeg fortalte de andre hva jeg hadde sagt og hvorfor. Jeg forsvarte min egen oppførsel. De var på min side. (Selvfølgelig er de på min side, tenkte jeg, jeg har jo rett.) Jeg fortalte de andre alt fordi jeg da kunne overtale meg selv til å tro at jeg hadde handlet rett.
Nå er jeg ikke lenger tøff.
Jeg egner meg tydeligvis ikke til sånt. Men forhåpentligvis er jeg tøff nok til å gå de 17 trappetrinnene det er opp til deg for å si at jeg i det minste håper vi kan smile til hverandre når vi møtes.
Så går verden videre.
Kåre sa,
5 mars, 2008 kl. 16:41
Mislykka bitch, kanskje. Men ikke mislykka:-)
minneapolise sa,
5 mars, 2008 kl. 17:31
awww ;)
(det var kommentar til forrige kommentar, ikke posten)
tonita sa,
5 mars, 2008 kl. 19:51
Jeg liker DEG jeg.
Randi sa,
5 mars, 2008 kl. 21:43
Og det gjør den jo - går videre altså, verden. Men jammen er det viktig å ta de 17 trinnene, eller de to eller den telefonen eller mailen - og få ting på plass igjen. Og gjør en det så er en jo ingen bitch i det hele tatt - og ikke mislykket heller!
En fin tekst forresten, sånn ledig og lett språk som en “tenker seg selv sammen med” for vi har vel vært der alle sammen…..
Frøken Skavlan sa,
5 mars, 2008 kl. 22:01
Kåre: Takk! Jeg kan godt være mislykka bitch jeg, akkurat som jeg ikke klarer å være langsint fordi jeg begynner å le..
Minniepinnie: Høhø. Du altså…..;)
Tonita: TAKK! Er meg jeg liker best å være. Du er god.
Randi: Ja, det er viktig å få ting på plass. Jeg kan fremdeles tenke at jeg egentlig har veldig rett og at oppførselen til personen var (er) latterlig, men siden det er et menneske jeg må forholde meg til med jevne mellomrom er det mye bedre å ta de skrittene. Så får jeg heller bite i meg at jeg ikke er enig og satse på at vi etter hvert kan smile til hverandre og kanskje til og med ta en kaffe en gang i fremtiden..
(For nå tenker min indre naive dame: “Kan ikke alle bare være venner, da?”)
Og takk!:) Neppe en ukjent følelse for de fleste….
Alter Ego sa,
5 mars, 2008 kl. 22:04
Mislykka bitch = vellykka menneske, som menneske med ryggrad. Det er ingen daarlig egenskap. Fine naboen sin!
Kåre sa,
6 mars, 2008 kl. 15:19
Enig med Alter Ego, det er viktig å kunne si fra, men like viktig å si fra når ting blir feil:-)
lothiane sa,
6 mars, 2008 kl. 20:23
Høres ut som du har grep om dette, altså! Det er tøft å møte noen på den måten, selv om vedkommende ikke turte gjøre det samme. Håper det ordner seg så dere kan fortsette å ha litt kontakt i hvert fall.
Jeg har hatt en sånn runde en gang for noen år siden. Kontakten der er heller sporadisk nå, men vi er ikke uvenner.
Lykke til!
Frøken Skavlan sa,
7 mars, 2008 kl. 8:35
Alter Ego: Jeg prøver!:)
Kåre: :)
Lothiane. Joda, alt roer seg etter hvert. Bare fascinerende hvor barnslig voksne mennesker, som ellers er veldig oppegående, kan være…:)
ole k sa,
8 mars, 2008 kl. 14:07
Du er vel kanskje aldri så tøff som når/hvis du går de 17 trappetrinnene.. :-)
Lykke til på veien videre!