Hvite løgner som gror fast
- Så hvordan kjenner dere hverandre? Har dere studert sammen, kanskje?
- Nei, faktisk ikke…..
Vi smiler hemmelighetsfullt til hverandre og for hundrede gang forteller vi noen at vi kjenner hverandre via felles kjente. Det perfekte skalkeskjul som har holdt i så mange år at vi nå ikke kan fortelle den egentlige grunnen til at vi kjenner hverandre. Og det er helt sant, vi har felles kjente.
Det var bare ikke helt sånn det skjedde.
I stedet har vi vår hemmelige verden med rare mennesker vi vet absurde detaljer om. Vi kan gå i butikker, se en gjenstand og bli minnet om mennesker vi aldri har møtt.
Jeg kan fortelle om livet mitt og hun nikker, dette har hun faktisk lest om i bloggen min.
For hun vet.
Om å komme hjem
- Me e’ løgne!
Det sa hun da jeg ringte for å spørre om hun hadde lyst på besøk i helga.
For akkurat da holdt hun på å skrive en tekstmelding for å lokke meg hjem på besøk nettopp i helga.
Lukten er den samme som den alltid har vært, uansett hvilket sted eller hus vi har bodd i. Lukten av hjemme. Katten er mer bortskjemt enn noen gang, den katten som i vennegjengen min bare blir omtalt som lillebroren min. Jeg tror de er klar for barnebarn. Eller så savner de bare barna. Oss. Meg.
Hun har kjøpt inn pålegget jeg liker. Avisene ligger klare på bordet. Jeg får bestemme middagen. Vi har lange frokoster med kaffe, prat og aviser.
Vi steker pannekaker, trakter kaffe og besøker mormor som mener at jeg kan alt. Har hun noe som er ødelagt kan superbarnebarnet fikse det. Hun spør om jeg har det fint på jobb fire ganger med et kvarters mellomrom. Mamma lurer på om jeg skal svare nei en av gangene bare for avvekslingens skyld.
Ordene mine blir påvirket av omgivelsene, jeg bruker ord og uttrykk jeg normalt sett ikke bruker. Tonefallet blir annerledes. Dialekten min får vestlandsvri i motsetning til det vanlige Østlands-målet.
Regnet pøser ned, vinden blåser rundt oss, men inne er det fyr på peisen og latmannsliv.
Jeg nyter en impulsiv miniferie, når du leser dette er vi kanskje på restaurant. Bare fordi vi har lyst. I kveld kommer vi til å sitte lenge oppe, lese, prate litt innimellom og drikke vin.
Og jo lenger jeg er her, jo mer blir jeg klar for å reise hjem.
Til mitt hjem.
Geografi for Oslo-borgere
- Skal du til Sandnes? Er det i nærheten av Sandnessjøen?
Jeg måpte i flere minutter før jeg klarte å spørre om han tullet.
Lykkelig er jeg for at det ikke var kollegaen min som bestilte billetten min hjem.
Da hadde jeg vel endt opp med en billett til Hurtigruta i stedet for flybillett til Sola…
Om å innse at man er en kløne
- Du er så klønete!
Uttalelsen kom fra sjefen min for en stund siden, rett etter at jeg hadde sølt dagens andre kaffekopp over meg selv og gulvet.
- Klønete? Jeg? Nei, det er jeg vel ikke!
- Ikke? Du har sølt ut to kaffekopper i dag, samt gått på en dør fordi du ikke åpnet den? Og klokka er bare ni…
Noen dager tidligere hadde jeg kræsjet med et søppelspann (for å unngå pinligheter med jobbflørten, men alt endte naturligvis opp med å bli mye mer pinlig enn det som strengt tatt var nødvendig.) Skaden ble stor, ett kutt på fingeren og en liten skrape på stoltheten.
Flere uker senere klarer jeg nesten daglig å slå opp dette såret, det har tydeligvis bestemt seg for å være der til evig tid for å minne meg på all min klønethet.
Enkelte sender meldinger de ikke burde sende i fylla. Jeg sender de i edru tilstand. Ikke med vilje, men fordi jeg kløner det til og sender til feil person. Og jeg lurer på hvor mange mennesker jeg har ringt mens jeg synger eller øver til en eller annen spillejobb. Jeg forstår ikke hvordan jeg får det til, men ringe mennesker når jeg absolutt ikke bør - det klarer jeg fint.
På jobb har vi en takterasse. Stort sett er det snøfritt der, men hvis det er så mye som en liten svull med is kan du være sikker på at jeg sklir på den. Enkelte dager venter jeg bare på at noen skal legge et banaskall på veien foran meg for å se hva som skjer.
Men jeg vil allikevel ikke helt innse at jeg er klønete.
Jeg er ikke den som glemmer ting, jeg er hun som fikser alt for alle, jeg ordner opp og passer på. Og da passer det virkelig ikke inn i bildet å være klønete.
Jeg har tidligere innrømmet at jeg er en fleksibel kontrollfreak, er det mulig å også være fleksibel kløne?
Intet nytt under solen…
…men vi lærer aldri.
- Jeg kommer aldri til å skjønne meg på dere jenter!
- Hva mener du?
- Si at noe skjer. Hva som helst, men før dette noe i det hele tatt har skjedd har dere tegnet opp hele situasjonen, mulige hinder på veien, mulige løsninger og utover det enda flere situasjoner som kan oppstå på grunn av den første lille situasjonen. Vi gutter, vi tar det som det kommer. Det som skjer skjer, én dag av gangen. En løsning blir det uansett, men vi kan ikke forutse hva den blir.
Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke følte meg truffet, men…
Latterlige innlegg
For en stund siden leste jeg boka til Christine Koht om Jan Johansen. (Den norske mannen - Jakten på Jan Johansen)
Et av spørsmålene hun stilte til alle disse Jan Johansen-ene var:
“Hvor mange ganger om dagen ler du?”
Jeg la ikke merke til spørsmålet før en av de svarte ‘0′.
Faktisk var det 7,8% av Jan Johansen-ene som i følge dem selv aldri lo. Og 29% lo mindre enn fem ganger om dagen.
Men kjære Jan Johansen-ener der ute, jeg har noe som får dere til å le.
De fikk i hvert fall meg til å le. Noen er gamle, men som jeg ikke helt har klart å gi slipp på. Andre er rykende ferske.
Kos dere.
- Ingeborg lærer oss å støvsuge riktig: Støv suger
- Sorgenfri kjedet seg på nattevakt
- Alter Ego blir pinlig berørt. (Og det ble jeg også)
- Annikken synes banken bør blogge.
Sånn. Jeg håper i det minste du trakk på smilebåndet, Jan Johansen. En liten smilerynke rundt øynene er alt jeg ber om.
Og så gikk verden videre..
Det varte ikke så lenge. Som vanlig.
Jeg tenkte mye morgenen etter, men grublet ikke lenger. Noen biter falt på plass, av og til må jeg skjønne at livet ikke bare handler om meg. Det er lett å bli selvisk og spinne rundt sin egen akse.
Da jeg vandret i stille Oslo-gater nøt jeg friheten. (Og den iskalde vinden som ga meg tårer i øynene)
Jeg fikk en tekstmelding fra en kamerat som fikk meg til å le høyt i et kvarter. Det så kanskje ikke så lurt ut, men det er deilig å le.
Nede i byen gikk jeg for å kjøpe kaffe. “Det var en målrettet dame”, sa kaffemannen i det jeg strenet mot disken. Jeg er alltid målrettet når det gjelder kaffe. Jeg bestilte kaffen min, han laget den, vi småpratet - og i det han ga meg koppen med et hjerte av melk og kaffe på toppen sa han; “Denne er laget med mye kjærlighet”. Jeg smilte, betalte og gikk videre.
Flere meldinger tikket inn på mobilen. Jeg er ikke alltid like glad i massemeldinger. Det er få jeg smiler av og setter pris på. Men denne fikk meg til å smile og le enda mer. Den er akkurat passe teit til at man må smile litt. Og enda finere er det at det går an å overføre den fra mobilen til datamaskinen til youtube til dere.
I like you, people!
Tre samtaler jeg ennå ikke har hatt.
- Jeg tror du er usikker. Jeg tror du er redd for å mislykkes. Jeg tror du trives, men samtidig er du redd for å falle av lasset. Jeg tror du kompenserer med å være så sosial og travel at du ikke får tid til å tenke. For er man travel trenger man ikke love så mye. Man har en unnskyldning. Jeg tror du egentlig trenger at noen skal si det til deg, det var noen som sa noe liknende til meg for mange år siden og det hjalp. Jeg tror ikke du vet hva du går glipp av i livet. Du er sta og målrettet, men glemmer deg selv på veien. Og da hjelper det ikke om du når målet.
Aller helst vil jeg gi deg en klem, drite i hva jeg tror om livet ditt og bare være der når du trenger meg. Men sannsynligvis har du ikke tid til denne samtalen. Vi snakkes plutselig.
- Jeg har aldri følt meg så avkledd og naken som den gangen du braste rett inn til meg. Jeg var fullt påkledd, men følte det som om noen så rett gjennom meg. Du så alt rot, du observerte hver eneste gjenstand. Og hadde vi hatt et fortrolig forhold i dag kunne jeg fortalt deg historien bak hver gjenstand. Men du løp feigt avgårde. Kanskje var det best, men hvorfor plutselig så fornuftig?
- Du forresten. Jeg blogger. Og jeg har blogget om deg flere ganger, vil du lese?
Fornemmelse for dumskap
Det er noen innlegg jeg skriver mange utgaver av, men aldri publiserer.
De gangene jeg føler at presset utenfra blir for hardt og jeg lukker meg inn i min egen lille boble.
Jeg er en sterk person. Jeg lander alltid med begge beina på bakken. Jeg er ikke lenger redd for å være svak. Men noen ganger tror jeg vi alle føler oss litt små. Litt ensomme selv om man har livet fullt av planer, venner og familie.
De gangene jeg vet at det egentlig bare er å ta en liten telefonsamtale for å få trøst og en klem, men ikke gjør det fordi jeg synes at de rundt meg skal være synske og skjønne at jeg trenger litt forståelse. Jeg blir som et trassig lite barn og blir enda surere når ingen er synske og derfor ikke tar kontakt. Og når jeg tenker over de som ikke ringer, de som ikke sender melding med mindre jeg gjør det først, fordi de ikke er synske, de som forsvinner ut av livet mitt hvis jeg ikke gjør noe for det, når jeg tenker litt for mye og tolker alt i verste retning - da blir verden ganske mørk.
Heldigvis er jeg et utålmodig menneske. Innen jeg har kommet til bunns i tankespiralen og gravd meg ned i bakken har jeg allerede gått lei. I det minste innser jeg min egen dumhet og må le litt av meg selv.
Og så kan jeg trives i mitt eget selskap og tenke at de som ikke ringer bare skulle visst hva de går glipp av.
Deretter går verden videre.
Nesten ubrukt balsam
Påskestille på jobb i dag førte til inntak av absurde mengder kaffe og påskegodt, samt litt surfing. Jeg er ikke den eneste bloggeren som har dumpet bort i “Gis bort”-sidene på Finn.no. Lin, for eksempel, har funnet både kjøkken og seng der.
Jeg tviler ikke på at du kan finne mye fint der.
Og noe…litt uvanlig.
“Deste sdopp er majoschtua”
T-banevognen var fullstappet av travle mennesker. Jeg satt med ansiktet inntil sekken til personen foran meg, men hadde mulighet til å gløtte til siden hvor en halvgammel mann satt. Han satt stresskofferten mellom beina, brillene på nesa, fisket fram pennen fra innerlomma på jakken og begynte å løse oppgavene i Sudoku-bladet sitt.
En litt yngre mann sto og gløttet han over skulderen.
Plutselig bøyde han seg over mannen, pekte på rutene og sa hvilke tall han kunne fylle inn.
Den gamle mannen nikket og smilte.
Så kjekt at de kan samarbeide, tenkte jeg. Selv holdt jeg meg til å studere medpassasjerene mine, det er nok t-baneinteraksjon for min del.
Flere i vogna begynte å småprate seg i mellom. Selv om de bare utvekslet fraser om været var det forfriskende å se at folk snakket sammen.
Den gamle dama som tidligere på reisen så mistenksomt på alle, smilte nå til unggutten som hadde beina på setet hennes. Det var rett før “We are the world” strømmet ut av høyttalerene, i stedet for “Deste sdopp er majoschtua”, og at alle menneskene tok hverandre i hendene og vagget fra side til side.
Jeg våknet fort opp fra dagdrømmen da den halvgamle mannen i stedet for å takke for Sudoku-hjelp bjeffet til mannen bak seg: “Unnskyld, kan De være så snill å flytte Dem? De distraherer meg. Jeg trenger å konsentrere meg om Sudokuen min”
“Deste sdopp er majorschtua”
Jeg fikk sekken fra personen foran meg trykket enda mer inn i ansiktet, det luktet skinn og gammel matpakke, og så forsvant de ut én etter én. Jeg ble igjen, men sikret meg vindusplass så jeg kunne sitte med ansiktet trykket inn mot vinduet i stedet.
Kaffen som ble til en kanin
Denne dagen blir perfekt, tenkte jeg i går. Og det ble den.
Sol, kaffe, aviser og meg selv uten de store planene.
Dagen hvor man kan gjøre mye eller lite og det uansett blir vellykket.
Jeg skulle gjøre lite og minst mulig, sliten etter heftig sosialisering kvelden før.
Jeg skulle bare ta en kaffe med en kamerat.
Han endte opp med å kjøpe kanin.
Litt dyrere kaffe enn forventet, men veldig søt.
Favorittbokmannen min
Jeg er inne i en dårlig periode. En ond sirkel.
Jeg lovet høytidelig meg selv å holde meg helt unna Mammut-salget i år. Og det har funket fint, jeg har ikke satt mine ben i en bokhandel på flere uker, kanskje måneder.
På lørdag skulle jeg på en jobb som innebar endel venting så jeg ga meg selv lov til å kjøpe en bok på veien (for jeg husket selvfølgelig ikke å ta med noen bøker hjemmefra..). Og da var det gjort.
Jeg som hater selgere og innpåsliten betjening i butikker dumpet borti noe som straks ble erklært for å være favorittbokmannen min. Han var ikke innpåsliten, bare morsom. Han prøvde ikke å prakke på meg bøker jeg ikke liker, men skjønte fort hvilken smak jeg har og kom med altfor bra forslag. Han lot meg vase rundt i det som føltes som timer uten å forstyrre. Og da jeg var ferdig diskuterte vi bøker og musikk før jeg måtte løpe videre - med tre bøker til meg og en bok til ei venninne.
(”Men jeg handlet jo ikke på Mammut-salget, de var ikke på tilbud……”)
Siden hun jeg kjøpte bok til allerede hadde den, skulle jeg her om dagen innom for å bytte den. Jeg vurderte å snu da jeg så at den samme mannen var på jobb. Jeg er en svak sjel. Tydeligvis også lettlurt.
Men jeg gikk inn. Fikk byttet boka. Men så måtte jeg bare titte litt på noen av bøkene jeg hadde hatt lyst til å kjøpe tidligere og vips, der falt jeg utfor stupet nok en gang. Jeg fant en ny bra bok til venninna mi og to bøker til meg selv, men i lykkerus over nyoppdagede forfattere gjorde det ingenting. For sammen ble jeg og bokmannen enige om at når man kjøper gave til andre er det også lov til å kjøpe gave til seg selv. (Han mente at man kan kjøpe mer gave til seg selv enn andre, men der satte jeg foten ned. Jeg skjønner at han vil selge altså, men så lettlurt er jeg faktisk ikke…)
Tre bøker denne gangen også, gitt. Jeg må avlyse alle planer den neste tiden hvis jeg faktisk skal få lest disse bøkene.
Jeg vet jeg bør komme meg ut av den onde sirkelen. Men jeg vil ikke.
Det er for mange fine bøker i verden.
(Men kjære bokmannen min, jeg kommer ikke innom på en stund. Tror jeg.)
Nei, det er faktisk ikke greit
- Men har du ikke sagt til henne at det ikke er greit?
Vi diskuterte utroskap. En kamerat var flammende provosert, hvorfor gjør jeg ikke noe med situasjonen?
Flere av vennene mine har viklet seg inn i intrikate opplegg de ikke kommer seg ut av.
Og de vet at jeg ikke synes det er greit. Jeg synes nemlig ikke det er greit å være utro. Jeg synes ikke det er greit å involvere seg i mennesker som er gift, som har barn, som allerede har en familie. Jeg synes ikke det er greit med en situasjon hvor alle kommer til å tape. Jeg synes ikke det er greit at noen til slutt kommer til å bli såra så mye at de føler at verden faller sammen. Jeg synes ikke det er greit at de graver seg dypere og dypere ned i situasjonen. Jeg synes ikke det er greit at de jeg er glad i har det så vondt at de ikke vet hva de skal gjøre. Jeg synes ikke det er greit at hverdagen handler om små stjålne øyeblikk som ingen skal vite om.
Men verden kommer i farger og ikke i sort-hvitt.
Selv om jeg i mange måneder har skjønt hvor innvikla det kom til å bli, kan jeg ikke kaldt si at de burde ha forutsett dette og at de nå kan takke seg selv for at de er der de er.
Selv om jeg formanende ba de passe seg for ikke å gå for langt, kan jeg ikke si at de må skru av følelsene og komme seg vekk.
Selv om jeg aller mest har lyst til å sørge for at de aldri møtes igjen, har jeg ingen mulighet til å gjøre noe verdens ting med situasjonen.
Det er ikke mitt liv.
Jeg må være der underveis.
Jeg må være der når de faller.
Men det er ikke greit.
Søndagsnaivitet
- Så fine tulipaner du har! Det skal jeg også kjøpe når jeg får lønn.
- Er det ikke når man venter på lønn at man trenger tulipaner mest?
(Men de tøffeste tulipanene finner du hos Buster)
Fordi det er helg…
(Litt pausemusikk mens bloggernaboene mine prøver å gifte meg bort..)
Mislykka bitch
Jeg var ganske tøff. Jeg spurte deg om du sto for oppførselen din, om du alltid er like direkte. Ikke bare når det er lett, men også når det ikke gagner deg, de gangene det er viktig å være direkte og ærlig. Du snakket deg bort. “Jeg står for alt jeg sier og gjør”, sa du. Jeg falt av lasset i løpet av bortforklaringene dine. Stemningen ble enda verre enn den var i utgangspunktet. Om samtalen ikke endte med “Ha et fint liv” var det ikke langt fra.
Jeg var fortsatt tøff da jeg fortalte de andre hva jeg hadde sagt og hvorfor. Jeg forsvarte min egen oppførsel. De var på min side. (Selvfølgelig er de på min side, tenkte jeg, jeg har jo rett.) Jeg fortalte de andre alt fordi jeg da kunne overtale meg selv til å tro at jeg hadde handlet rett.
Nå er jeg ikke lenger tøff.
Jeg egner meg tydeligvis ikke til sånt. Men forhåpentligvis er jeg tøff nok til å gå de 17 trappetrinnene det er opp til deg for å si at jeg i det minste håper vi kan smile til hverandre når vi møtes.
Så går verden videre.
Jenters verste fiende
(På kafé)
- Kommer Camilla snart, eller? Jeg har lyst til å shoppe!
- Ja, hun skulle bare finne noe å ha på seg. Du vet hvordan hun er, ikke har hun stil heller. Ganske tragisk spør du meg.
- Jeg vet! Så du det hun hadde på seg på festen til Thomas, eller?
- Grøss. Grusomt. Skjønner ikke at noen vil pule henne, altså.
- Å, der kommer hun! Ehh, skal hun virkelig gå med den jakka der? Og de skoene? Er det dét har hun brukt en halvtime ekstra på å finne fram?
- Camilla! Så koooselig å se deg! Neida, det gjør ingenting at du er litt sen. Så stilig jakke du har, er den ny?
