Fnis
Noen dager går alt galt.
Du går på den stolpen som plutselig står der den alltid har stått, du søler ut en kaffekopp over hele tastaturet ditt, du tror at ingen er glad i deg, i det minste svarer de ikke på meldingene du sender, du går på en dør i det du kommer ut av heisen og håper at jobbflørten du nettopp hadde en halvpinlig samtale med i heisen ikke oppdager det, det blir alltid litt pinlig når det er andre tilstede som helst ikke skal vite noe i det hele tatt, du fnyser over den dårlige kantinematen, du orker ingenting etter jobb, og selv om du burde gjøre tusen ting får du ikke gjort noe annet enn å sløve.
Så har man de dagene hvor alt går galt. Tror man.
Du blir skremt i heisen, du blir skremt i det du går ut fra do, du blir skremt av at noen ligger under pulten din, du har drukket altfor mye kaffe, du orker ikke spise lunsj, du orker ikke noe annet enn å fnise hysterisk, systemene funker ikke som de skal, du får egentlig ikke gjort så mye fornuftig og innser at det er på tide å gå hjem.
Og så går det oppover.
Du snakker med verdens beste mennesker i telefonen på vei hjem fra jobb, både de som er langt borte og de som er litt langt borte og de du har tenkt du burde ringe for å si at du i grunn har det fint og at det er viktig å si fra om det og ikke bare når man har det kjipt. Og når du kommer hjem har du fått nye venner på facebook, du har fått mail fra koselige mennesker og egentlig har du virkelig ikke tid til å blogge, for du skal snart ut å møte enda flere bra mennesker, men allikevel blir det tid til et lite innlegg med stort misbruk av komma.
Ha en fin kveld!
Lille verden
Det fine huset vårt i den lille byen i landet noen dagers kjøretur herfra hvor jeg for tjue år siden ble solbrent og måtte bade med t-skjorte resten av sommeren, det er det samme huset hvor du var på ferie for to år siden sammen med vennene dine.
Den verandaen hvor jeg stolt og helt selv serverte cola med sitron og isbiter til resten av familien, det er den samme verandaen hvor du serverte vennene dine rom og cola. (Kanskje du også var stolt og gjorde det helt selv, hva vet jeg.)
Jeg ser på bildene fra ferien du var på to år før vi ble kjent, men jeg blir satt tjue år tilbake i tid. Huset hvor du tilfeldigvis tilbragte ferien din er det samme huset som var en stor del av barndommen min.
Verden er fascinerende liten og veiene krysser hverandre på de merkeligste steder.
Jeg vet ikke om jeg tror på tilfeldigheter.
Lykken er noe annet enn å få seg noe
De gamle gutta satt og drøste over kaffekoppen, akkurat som de gjør hver morgen. Men noe var annerledes for en av de. Han gliste og lykke strålte ut av øynene hans.
De andre lurte på hva fjåsinga var, hadde det blitt noe på han i det siste kanskje?
- Nei, gutter. Dette er bedre. Jeg har fått min første lønnsslipp!
- Jasså? Gratulerer da!
- Jo takk! Det er så gøy! Fikk den til og med på e-post!
- På e-post? Har du datamaskin da?
- Nei, men jeg var hos han Tor og han har. Og da kunne jeg logge meg på internettet og se den. Det var ikke mange timene, men allikevel - det var en lønnslipp!
- Da er det vel du som skal spandere den neste kaffen?
- Det gjør jeg med glede. For jeg har fått lønnslipp!
Metall-jenta
- Du hører vel bare på metall, du?
Jeg stirret nysgjerrig på han, hvor fikk han dét fra?
- Det står jo “Rock Angel” på toppen din. Og den virker ganske metall i stilen….
- Metall er kanskje det eneste jeg ikke hører på. Dét og danseband.
Jeg vurderte å fortelle historien bak genseren, at det var så enkelt at vaskemaskinen min hadde gått i stykker og at jeg derfor hadde funnet fram klær jeg egentlig ikke bruker. Genseren er tøff den altså.
Jeg skulle jo bare ta en øl eller to og så gå hjem. I stedet skålte vi, snakket litt til og utvekslet interne vitser vi nettopp hadde funnet på, men som ingen andre skjønte. Fornuftige jeg innså til slutt at jeg måtte hjem.
Han spurte etter nummeret mitt.
Jeg nølte.
Jobbflørter er sjelden lurt.
Musiker-musikerne?
Da jeg flyttet til wordpress var det D’Sound med Do I need a reason som ønsket dere velkommen hit.
Jeg gikk over Torgalmenningen i Bergen en gang i 1996. Det var sol, livet var fint og ut av høyttalerene til en butikk kom lyden av “Real name”. Jeg var solgt. Fjortisvennene mine likte selvfølgelig ikke musikken, men jeg sto på mitt. Siden har det gått slag i slag. Jeg har slukt hver eneste plate, de har forandret sounden siden da, men allikvel har de beholdt noe d’soundsk over det. Og minnene til sangene blir flere og flere.
Jeg introduserte D’Sound til ei venninne for noen år siden, men hun mente det er et sånt band som bare musikere hører på. Er det det? Er det bare musikere som får nærmest en orgasmisk følelse av koringen som er lagt på, trommebreakene til Kim Ofstad eller bassspillet til Jonny Sjo? (Og er det bare syngejenter som har vært betatt av Jonny Sjo?)
Jeg vet ikke. Jeg bare liker musikken, jeg.
Jeg har søkt på D’sound på youtube, der er det mye rart. For hvem er alle disse menneskene som plasserer seg selv foran et videokamera, setter på steroeanlegget lavt i bakgrunnen, synger hjerteskjærende, for så å legge det ut på youtube?
Mange vanskelige spørsmål i livet, altså.
Men her i hvert fall noen smakebiter av D’sound:
(For spesielt interesserte: Del 2 er her)
Det sa du forrige gang også!
- Du jenta mi, du kommer til å møte drømmemannen snart!
Jeg kikket opp på mannen, halvirritert etter såvidt ha unngått å falle på isen for femte gang på vei ned til butikken. Så kjente jeg han igjen. Jeg kjente igjen ordene hans, i hvert fall.
- Vet du, det sa du til meg for noen måneder siden også.
- Gjorde jeg det? Jøss. Ja, har du møtt han da?
- Jeg trodde ikke på deg da og jeg tror ikke på deg nå.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet.
Han var full og jeg var irritert. Innerst inne hadde jeg lyst til å ta ut all aggresjon på han, men utenpå smilte jeg forsiktig.
- Jeg må gå, jeg skal rekke noe.
- Ha en fin kveld da. Du møter han snart, det vet jeg.
Så sjanglet han videre.
(Lothiane, jeg vet jeg lovet å sende spåmannen din vei neste gang jeg så han, men jeg vet ikke helt jeg…..)
Det har egentlig ikke skjedd så mye, altså..
Jeg er flink til å glede meg over stort og smått.
Men når noen spør meg hva jeg har gjort i det siste er jeg like flink til å undervurdere verdien av det jeg har gjort. Kanskje boblet jeg av hverdagslykke tidligere på dagen, men når kvelden kommer svarer jeg at jeg egentlig ikke har gjort så mye spennende. Og deretter lar jeg den jeg snakker med fortelle om hva som har skjedd i det siste.
Jeg skal slutte å undervurdere min egen hverdag, for livet mitt er kvalmende bra i forhold til mange andre. Jeg skal heller smile ved tanken på det jeg har gjort i det siste. Og le litt av meg selv for at jeg glemmer hvor fint jeg har det.
Dagens spørsmål
Livet er en berg og dalbane, så hvorfor dvele ved alvorlige temaer når man kan tenke over de viktige spørsmålene i livet?
Dagens spørsmål er derfor:
Hvorfor i alle dager sa man i barndommen* “Du skylder meg en iskald cola!”** når man sa samme ord samtidig i en samtale?
Det lurer vi på….
* Enkelte sier fremdeles dette selv om de har kommet seg ut av barndommen for lenge siden.
** Varianter med for eksempel “Du skylder meg en iskald pepsi” er også observert.
Livslang bitterhet?
Vi snakket om døden, slik jeg har for vane for tiden, og han kom inn på noe vi ikke pleier å snakke så mye om. At når Han dør, da er det ikke lenge før også Hun forlater oss.
Det er ikke fordi vi ikke er åpne med hverandre at vi ikke snakker om hvordan forholdet mellom Han og Hun er. Eller ikke er. Det har vært sånn så lenge vi kan huske og derfor er det en naturlig del av familien vår. Alle familier har sine uvanligheter.
Hun er kjærlig, men samtidig bitter. Selv om det er over tretti år siden de sluttet å være gift, og nesten like lenge siden de snakket sammen, så tror jeg hun aldri har kommet over han.
Det er litt skremmende at følelser kan sitte så dypt i, sitte i så lenge at man bruker hele livet på å komme seg videre, men aldri klarer det. Kanskje hun ikke ville. Kanskje hun ikke vil. Kanskje hun ikke vet om noe annet liv. Hun får bare med seg bruddstykker av hvordan livet hans er i dag. Jeg lurer på hva hun tenker om han. Det er ikke plass til de spørsmålene i de ukentlige telefonsamtalene våre som er over på noen minutter. For hun tror det fremdeles er dyrt med rikstelefon.
Angrer hun? Er hun lykkelig? Var det verdt det?
Fjørtis
- Du rødmer, jo! Bare jeg sier navnet hans rødmer du!
Ei av venninnene mine er forelska. Hun trodde aldri hun kom til å bli det igjen, som så mange andre, men plutselig slo lynet ned. Og nå rødmer hun. Fniser når hun snakker om han og stirrer fårete ut i lufta.
- Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg er snart førti år og jeg rødmer fordi jeg er forelska! Hva er egentlig galt med meg?
Fjortis eller fjørtis, samme reaksjon.
Det som egentlig ikke fortjener å bli publisert
- Hvorfor er du våken så sent, kjære?
- Jeg ble født som b-menneske. Hva er din unnskyldning?
- Å, jeg er bare et wannab-menneske.
