Kjære familie og venner
Jeg vet hvor glade dere er i meg, selv om det ikke er sikkert at jeg noen gang kan forstå det fullt ut. Betingelsesløs kjærlighet og støtte uansett hvilken situasjon jeg har vært og er i.
Og jeg vet at dere ikke vil at jeg skal gjøre noe dumt. Kaste bort mulighetene, få knust hjerte eller velge feil vei i livet.
Men av og til, kjære dere, av og til må dere stole på at den oppveksten dere har gitt meg er nok til at jeg tar de rette valgene. For jeg tror det er rett. Enten jeg nå velger nye veier innen utdanning, bosted, jobb eller livet ellers - så tror jeg det blir rett.
Og har jeg ikke rett, ja da håper jeg dere er der for meg allikevel.
(Jeg er nemlig ikke femten år lenger, selv om alle rundt meg for tiden synes å tro det. Ironisk nok ble jeg behandlet som en tjuefemåring da jeg var femten. Nesten.)
fr.martinsen sa,
15 januar, 2008 kl. 18:00
Jeg har lyst å kommentere men er ikke helt sikker på hva jeg vil si. Hovedpoenget er vel at det er viktig å føle en sånn frihet i livet at man også kan gjøre feil. Sånn innenfor rimelighetens grenser, for jeg regner med at det ikke er heroin du vil begynne med.
Men selve den følelsen av frihet er viktig for meg selv i alle fall.
Og innimellom skulle jeg ønske at folk ike var så raske til å gi råd.
Samtidig kan jeg slenge rundt meg med råd selv.
Selv om jeg tror jeg er blitt flinkere til å la være å være rask på råd-labben når det gjelder de store tingene i livet.
Buster sa,
15 januar, 2008 kl. 18:21
Bare gjør det du…
Frøken Skavlan sa,
15 januar, 2008 kl. 18:34
Fr. Martinsen: Fin kommentar. Den friheten ER viktig. Og det er en frihet jeg alltid har hatt. Men man kan lure på om man tar de riktige valgene når de som alltid har gitt den friheten nå kommer med bastante meninger i motsatt retning. Litt sent å bli overbeskyttende nå…
Buster: I will…:)
Örn sa,
15 januar, 2008 kl. 19:19
Det er det som er sá fint med á bli voksen, ná kan vi löpe med saks. Fiske opp den lille brödblingsen fra brödristern med jern kniv, mens vi sitter i badekarret. Ja til og med gjöre de dumme uannsvarlige tingene innen kroppens, hodets og hjertets annsvaromráder.
Gode rád pá veien kan man selvsagt plukke opp. Ta dem med som faktorer i sin egen beslutning. Og má selv bære konsekvensen av dine handlinger, og mangel pá sádanne.
Lykke til Skavlen, du vet best selv:D
Örn sa,
15 januar, 2008 kl. 19:21
ja! Det stemmer det. Det var dette med á lese over innlegget för man trykket “play” knappen:)
Andre linje i det andre avsnittet skulle det státt *Men ná má du selv bære kons….*
Randi sa,
15 januar, 2008 kl. 20:05
En kompis fortalte at da han ringte sin mor og fortalt at han hadde spist en hel pose bamsemums FØR middag – da tok han den ultimate løsrivelsen!
Jeg er i ”den andre enden” siden førstemann har flyttet hjemmefra. Men jeg tror jeg er ganske flink til å la henne få gjøre egne feil… (he he eller bare selvgod – men jeg har jo gjort mine!)
Faren min sa alltid ”Frihet under ansvar” og det er det noe klokt i.
Kanskje du bare må være tydelig på at du tar ansvaret – og friheten?!
Frøken Skavlan sa,
15 januar, 2008 kl. 21:39
Örn: Jeg gikk tur i regnet i stad uten støvler og paraply, hah!
(Men kloke ord:))
Randi:Hehe, morsomt gjort av kompisen din. Jeg har alltid tatt og hatt både ansvaret og friheten, så synes derfor det er litt rart at enkelte nå skal markere seg, ti år for sent. Men da kan de takke seg selv for at jeg har blitt oppdratt til å si fra, hehe. Familien er viktig for meg (noe jeg tror bloggen også viser..) og jeg er mer glad i de enn noen andre. Så egentlig burde jeg bare være takknemlig for at jeg har en så bra familie og ikke minst bra forhold til de….(Men akkurat nå er de litt irriterende;))
emelie sa,
15 januar, 2008 kl. 22:02
Lykke til! :)
groftekanten sa,
16 januar, 2008 kl. 10:50
Ens egne barn vil alltid bli sett som barnet, det lille barnet som trenger beskyttelse og må vernes.
Samtidig så irriterer det meg litt at jeg som er blitt så gammel fortsatt er utsatt for det samme :-) …men jeg skjønner det.
*sukk* ikke bare lett nei ;-)
Sorgenfri sa,
16 januar, 2008 kl. 22:05
Veslejenta er og blir veslejenta til evig tid, det er i alle fall min erfaring.
Det er til tider en vanskelig balansegang mellom det å bry seg om, og bry seg med.
Men - stor jente nå, var det ikke sånn? :o)
AlterEgo sa,
17 januar, 2008 kl. 0:34
MIn erfaring er at etter litt ‘friksjon’ vil de(n) voksne se over tid at man klarer seg selv, og saa blir de stolte i stedet. Selv om mamma gjerne verbalt vil vaere litt overbeskyttende mot meg er hun utad kjempestolt og ubekymret. I dag skal det omtrent en ‘krigssone’ til foer de forsoeker aa paavirke meg; men de har laert seg aa stole paa min vurderingsevne og vet at jeg lytter til dem som har mer peil enn baade meg og dem selv.
Hvis du klarer, frk Skavlan, loenner det seg som regel aa vaere litt raus og overbaerende med de man er glad i; det faar man igjen for over tid og det er forbausende hvor lite det koster etterhvert:)
lothiane sa,
17 januar, 2008 kl. 16:37
Fint innlegg, håper de tar oppfordringen og lar deg få følge deg selv! :)
Når det gjelder det å bli voksen er det beste at jeg kan bestemme selv hva jeg skal spise og når. Jeg lager bare de grønnsakene jeg liker, jeg tar en sjokoladebit før middag om jeg har lyst på det og jeg spiser IKKE ting jeg ikke liker. Nemlig. ;)
Jeg hadde litt moro av å leke barnslig og trassig da jeg fant ut at jeg ikke lenger var anti-røyker som min mor, men faktisk tok meg i å like å røyke. Skuffende for henne, men litt deilig å gjøre noe “galt”. ;)
lothiane sa,
17 januar, 2008 kl. 16:38
P.S. Når jeg tenker meg om så burde foreldrene mine være fornøyde. Det er ikke akkurat det voldsomste “ungdoms”opprøret jeg har bedrevet. ;)