Avhengighet
Det er skummelt å se hvor avhengig man kan bli av andre mennesker. Når man ikke har kontroll over sitt eget hjerte, det ligger åpent og sårbart i hendene til en annen person. Det finnes noen mennesker som alltid faller for feil person. Feil person i den forstand at de leker med en, dytter en rundt, snurrer en rundt lillefingeren og får en til å hoppe når man sier “hopp!”.
Jeg skal aldri si aldri, men jeg tror ikke jeg kunne havnet i den situasjonen. Jeg tror jeg er for selvstendig. Jeg kan bli forelska, forvirra, betatt og fortvila, men jeg mister ikke meg selv. Jeg sier heller fra.
Jeg blir bekymra når mennesker rundt meg alltid havner i den onde sirkelen. Den samme gamle historien. Jeg har bekjente som har vært forelska i samme person i over ti år, av og på riktignok, men som fremdeles ikke tør å skru av lyden på mobilen på natta. “For tenk om han ringer”
(Og han ringer gjerne. Natt til søndag når han er på grisefylla. Og neste dag husker han neppe at han ringte.)
Og vi som er rundt kan si vår mening til vi blir blå i ansiktet, men det hjelper ikke. Hun vet at det er feil, men klarer ikke bryte ut.
Hva får i utgangspunktet sterke mennesker til å falle så pladask at all fornuft forsvinner?
Følelser er fali’ det.
(Kanye West er egentlig ikke min favoritt. Men sleng med John Mayer og jeg sluker alt . Dessuten passet sangen til temaet)
emelie sa,
10 januar, 2008 kl. 19:07
Hadde jeg visst, så hadde jeg gitt deg et svar. Men jeg lover å si fra hvis jeg kommer på noe bra.
Strekker sa,
10 januar, 2008 kl. 19:26
Jeg har vært der hvor jeg prøvde å utslette meg selv. Men jeg kommer aldri til å havne der igjen. Og jeg sier aldri :P
Det forholdet ble utrolig destruktivt for meg. Samtidig utløste det en prosess jeg trengte. Jeg forsto nemlig at det var oppførselen hans det var noe galt med, selv om jeg følte meg som en dritt. Og jeg tok grep for å få selvbildet og grensesettingen på plass. Det tok nesten tre år, to alvorlige depresjoner og to lengre sykemeldinger å komme dit, men nå har jeg mye mer selvrespekt enn jeg noensinne har hatt før. Mer selvkjærlighet, også ;)
Det er ikke min mening å være selvgod. Jeg hadde forutsetningene for og muligheten til å søke hjelp – dét er ikke min fortjeneste.
(For ordens skyld: Det var aldri fysisk eller psykisk mishandling inne i bildet. Det var mer det at jeg ble behandlet som en gjenstand, og at jeg gjorde mitt beste for å være en flink og tilstrekkelig gjenstand.)
Men jeg har også hatt venner som havner utpå igjen og igjen. Mennesker med mange styrker og gode sider. Men jeg vil ikke kalle dem “sterke” av dem grunn – de mangler et godt selvbilde. Dét er en viktig betingelse for at jeg skal se på noen som “sterk”.
Jeg tror at flere av disse jo-jo’ene ubevisst søker seg inn i og blir i nedbrytende forhold, for å få bekreftet sine egne nedvurderinger av seg selv. Det er destruktivt, men for dem er det en trygghet i det.
Fin bloggpost! Viktige spørsmål. Det fikk meg til å tenke på denne kronikken.
Frøken Skavlan sa,
10 januar, 2008 kl. 19:44
Takk for en fin og ærlig kommentar. Og jeg tror virkelig du er inne på det.
For selv om mennesker er sterke i oppførselen ellers i hverdagen er de kanskje ikke så sterke når alt kommer til stykket, når det gjelder deres egen følelse av trygghet.
(Og når det gjelder de jeg kjenner tror jeg de dessverre har havnet litt mellom to stoler i mange relasjoner, både vennskap og forhold)
Tror jeg kan skrive under på at jeg heller ikke kommer til å havne der. For selv om jeg ikke alltid har et godt selvbilde har jeg en grunnleggende trygghet for hvem jeg er og hva jeg står for. Og er jeg utrygg er jeg heller ærlig om det enn å la meg kaste rundt.
Jeg tror (og håper, hehe) at jeg kommer lengst med det:)
emelie sa,
10 januar, 2008 kl. 20:36
Wow. Cred til Strekker for den der =)
Strekker sa,
11 januar, 2008 kl. 12:14
emelie: He he, takk! ;) Oversharing is my middle name.
Frøken Skavlan: De mellom-to-stoler-menneskene har vi nok alle møtt. Jeg aner ikke hvordan de kan få hjelp til å unngå sprekken mellom stolene.
Og jeg er stort sett veldig åpen om depresjonene etc., for jeg tror det er viktig. Men jeg blogger (stort sett) ikke (direkte) om det, sa forbeholds-Laila. Jeg holder meg til kommentarene.
Men nå er jeg frisk, hei og hurra! :)
selvisk sa,
11 januar, 2008 kl. 17:58
Følelser er noe skit av og til. Andre ganger er de digg å ha. De er akkurat som kvinner..
AlterEgo sa,
11 januar, 2008 kl. 18:43
Klokt innlegg og kloke svar for det meste, syns jeg! Jeg har heller ikke loesninga, but wish I did. (Og Selvisk; det gjelder menn ogsaa!!!)
Min erfaring fra aa staa ved siden av, siden det aldri har skjedd meg, er at det som regel har noe for seg aa si sannheten, aa vaere aerlig uten noedvendigvis aa soeke konfrontasjon. Da gir man vedkommende noen knagger med sannhet de kan forandre seg til og folk kjenner som regel igjen sannhet selv om de ikke noedvendigvis vil anerkjenne/forholde seg til den…
…og noen ganger gjoer det godt aa sparke folk hardt i rumpa;-)
Frøken Skavlan sa,
11 januar, 2008 kl. 19:03
Strekker: Godt å høre!:)
Selvisk: Alter skrev det jeg skulle slenge tilbake til deg: det gjelder selvfølgelig menn også, gitt. Men hjelp så monotont livet hadde blitt uten følelser. I’ll take the bitter with the sweet osv..
Nabo: Ja, ærlighet varer lengst. Er i grunn den taktikken jeg har når det gjelder disse situasjonene, jeg er ærlig og så siver det kanskje inn litt etter litt… (I den grad jeg har en taktikk…)
Hadde det vært noen av mine nærmeste hadde jeg definitivt sparket de hardt;)