Å få slippe
Jeg håper han dør snart.
Han orker ikke mer. Han nekter å ta til seg næring. Han er gammel og trøtt på livet. Han har hatt vondt i mange år, men allikevel er han sta som ikke gir opp. Men kanskje det nå snart er nok?
Jeg er sta og sterk selv, sier at det ikke går inn på meg, at jeg ikke kjenner han.
Det er mye jeg ikke vet om han, men han er allikevel en del av meg.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle samtidig som jeg er full av følelser.
Familie ér familie, uansett hvordan man snur og vender på det.
De lurer på hvor sprudlende meg har blitt av, jeg sier jeg kommer sterkt tilbake.
Jeg gjør det.
Men akkurat nå er det deilig å begrave seg ned i tolvtimers dager på jobb og lite annet.
Jeg vet jeg er en telefonsamtale unna forståelse trøst.
Kanskje ringer jeg.
a4 i a3-format
Ganske ofte ler vi av oss selv fordi vi på noen områder er latterlige rutinemessige, men så er vi ikke så firkanta på andre områder. Eller hvordan var det der?
Vi jobber stort sett åttetilfiremandagtilfredag. Vi spiser lunsj halv tolv. Vi ender alltid opp med å gå til lunsj litt senere fordi den samme personen hver dag er treg med å komme seg ned til kantina. Så småkjefter vi på han, ler overbærende og livet og lunsjen går videre.
- For et a4-liv vi lever! Er det sånn det skal bli? At vi går på jobb, går hjem, spiser middag og legger oss før en ny dag begynner?
- Men altså, vi ER jo ikke a4? Vi lever kanskje a4-liv, men tror neppe personlighetene våre er særlig a4?
- Så da er vi kanskje a4 i a3-format, da? Litt utenfor rammene, men allikevel innenfor?
- Ja. Jeg tror det. Håper ikke vi er a4 i a5-format. Det virker litt snevert.
Det glamorøse livet i studio
- Wow, skal du i studio? Så ufattelig kult! Det virker liksom bare sååå glamorøst å synge i studio, altså. Synge generelt, liksom. Dritkult, ass!
Glamorøst?
Klokken 06: Oppstandelse.
45 minutters flytur, 2 timers biltur, ankommer studio.
Klokken 13: Vente på at bandet skal bli ferdig med sin økt.
Klokken 15: Venter fortsatt.
Klokken 17: Venter fortsatt. (Hvorfor tok jeg ikke med en bok? Skal jeg aldri lære? Ikke rart jeg aldri blir profesjonell korist.)
Klokken 18: Ut på tur, vi må ha middag. (Det er begrenset hvor lenge man kan leve på dårlig kaffe, selv for meg)
Klokken 20: Tilbake i studio. Bandet er ennå ikke ferdige? Vi venter litt til, vi.
Klokken 21: De blir ikke ferdige i dag, sier du? Nei, men da venter vi til i morgen, vi.
Klokken 22: Skal vi synge allikevel? Endelig!
Klokken 23: Nei.
Klokken 08: Må snart stå opp, skal være i studio om en time.
Klokken 08:15: Ah, det ble så sent for lydmannen i går. Utsatt en time. Sove litt til.
Klokken 10: Studio! Synge litt. Må bare ha mer kaffe.
Klokken 13: Synge enda mer på sanger jeg holder på å lære. Overtrøttheten råder og vi trenger pause
Klokken 15: Synger fremdeles. Blir vi ferdige? Neppe.
Klokken 17: Bare én låt til. Vi må rekke én låt til.
Klokken 18: På tide å kjøre.
Klokken 21: Tenk om jeg hadde vært hjemme nå i stedet for å sitte på en kjedelig flyplass?
Klokken 24: Hjemme!
(Men jeg er heldig som av og til får betalt for å drive med hobbyen min. Akkurat passe dose med sang i hverdagen, fine turer, geniale mennesker og passe betaling.)
Musikkpusheren
Med jevne mellomrom dytter jeg musikk på vennene mine. Sniker inn en sang her og der på en fest, sender de en link på youtube eller kjøper en bra cd til de. Fordi livet er så mye bedre med fin musikk.
Mange har skrevet om Ila Auto og etter at den nye cd-en kom for noen uker siden er dét plata jeg dytter på folk. Til jeg finner en ny plate å forelske meg i.
Så også her.
Ha en strålende helg, vakre bloggemennesker!
Samleren
Aner jeg en viss sarkasme og oppgitthet når jeg får følgende tekstmelding fra stefaren min?
“Moren din har vært på Fretex og funnet enda flere utgaver av Bonytt hun ikke hadde!”
Brunkrem og røyk
Det er ganske morsomt å observere tenåringer. Tenåringer som er fulle av godhet og tøffe i trynet på samme tid.
Noen av de smarteste tenåringsjentene lurer en av de kjekke gutta til å kjøre i halvannen time på scooter for å hente brunkrem og røyk til de. De bruker opp en mascara på en uke og tør ikke vise seg ute uten altfor mørk brunkrem.
Ei av jentene har trappet ned på mascaraforbruket, det skjedde ved en tilfeldighet da hun var nesten tom. Og resultatet? - Nå er det mye lettere å holde øynene åpne..
Det enkle livet på landet
Jeg ventet tålmodig i snøføyk og sludd da en bil stoppet. Sjåføren lurte på om jeg hadde gått av på feil stasjon, jeg så så ukjent ut. Heldigvis kom den som skulle hente meg akkurat i det jeg skulle til å svare på spørsmålet.
Jeg gikk inn på butikken og all prat stoppet opp. En fremmed var i bygda. Nysgjerrigheten lyste ut av øynene deres, men de var for sjenerte til å spørre.
På kvelden gikk vi tur og jeg ble blant annet vist boligfeltet. Boligfeltet hvor de faktisk har nummer på husene.
Vi våkner om morgenen av hanen som galer, men det føles bare trygt.
I morgen tar toget meg tilbake til byen. En fin dose fri fra byen, jobb, mennesker og tanker. Vennskap som bare blir bedre med årene pleies nå. Kvalmende lykke, verden er satt på pause.
Trykk for å vise skjult tekst
Det er kanskje min indre gamle dame som gjør at jeg fremdeles tviholder på tekst-tv.
Jeg pløyer gjennom nettavisene hver dag, ser nyhetssendinger i flere kanaler og leser aviser, men kvelden blir ikke den samme uten å flippe gjennom nyhetssidene på tekst-tv. Kort og konsis info i akkurat passe doser.
Da jeg var liten våknet jeg altfor tidlig til alles store fortvilelse. Heldigvis for de andre i huset kunne de plassere meg foran tv-en hvor Sky TV Channel og barne-tv underholdt meg. Og da jeg lærte å lese oppdaget jeg tekst-tv. Barnesidene ble slukt rått, jeg ventet tålmodig på at sidene skulle skifte fra 1/12 til 2/12 og så videre. Størst av alt var gleden den tidlige morgenen jeg skjønte hvor knappen for skjult tekst var på fjernkontrollen. Endelig kunne jeg også se svaret på gåtene jeg ivrig gjettet på…
Det er deilig med noe gammeldags og enkelt i hverdagen.
Jeg håper tekst-tv består til jeg er gammel dame også utenpå.
Kjære familie og venner
Jeg vet hvor glade dere er i meg, selv om det ikke er sikkert at jeg noen gang kan forstå det fullt ut. Betingelsesløs kjærlighet og støtte uansett hvilken situasjon jeg har vært og er i.
Og jeg vet at dere ikke vil at jeg skal gjøre noe dumt. Kaste bort mulighetene, få knust hjerte eller velge feil vei i livet.
Men av og til, kjære dere, av og til må dere stole på at den oppveksten dere har gitt meg er nok til at jeg tar de rette valgene. For jeg tror det er rett. Enten jeg nå velger nye veier innen utdanning, bosted, jobb eller livet ellers - så tror jeg det blir rett.
Og har jeg ikke rett, ja da håper jeg dere er der for meg allikevel.
(Jeg er nemlig ikke femten år lenger, selv om alle rundt meg for tiden synes å tro det. Ironisk nok ble jeg behandlet som en tjuefemåring da jeg var femten. Nesten.)
Filmene om mitt liv
Naboen min har gitt meg en utfordring. En vanskelig utfordring fordi jeg innser hvor få filmer jeg faktisk har sett. Og når jeg tenker på filmene tenker jeg like mye på hva de minner om, hvem jeg så de sammen med og hvor jeg var i livet. (Og ikke minst innser jeg hvor mange romantiske komedier jeg har sett. Kremt.)
Men jeg prøver. Oppgaven er altså: “Hvis du skulle oppsummere ditt liv så langt med fem filmer og fikk begrunne hvert valg med bare en setning, hva ville du si?” Litt svulstig blir det…
- The Sound of Music: Det var ikke alltid jeg passet inn der jeg var, selv om jeg trodde jeg følte meg hjemme, men med sang, drømmer og selvinnsikt havner man der man bør være….
- Notting Hill: Jeg kunne like godt tatt Alters filmvalg, The Wedding planner, fordi….it’s all about timing.
- The Commitments: Drømmene jeg hadde.
- Buddy: Viktigheten av venner, vennskap, ærlighet og kjærlighet.
- Gilmore Girls: Mye kaffe, raske replikker, ironi, latter og jakten på lykke. (Jada, det er en serie og ikke en film, men jeg bare måtte.)
(Jeg kommer sikkert til å komme på en haug med andre filmer nå som jeg er ferdig…)
Den seriøse barnehagen
Jeg kom hjem fra jobb, lykkelig og sliten. Med teip i håret og glitter i ansiktet.
Nei, jeg jobber ikke i barnehage. Vi Jeg er bare veldig glad i å finne på små pøbelstreker i løpet av arbeidsdagen.
Jeg og noen andre byttet avdeling før jul og endelig har de nye kollegaene mine kommet på glid. Følelsen jeg får når ellers veloppdragne mennesker plutselig prøver å teipe meg fast til stolen min, selvfølgelig mens jeg sitter i en seriøs telefonsamtale med et samarbeidsfirma, den er i grunn ganske fin.
Vi ler mye i løpet av en dag. Omtrent like mye som vi diskuterer og løser arbeidsoppgaver og faglige saker. Vi er forferdelig barnslige innimellom, men desto mer seriøse når det teller og noe må løses straks.
Jeg håper jeg beholder den barnsligheten lenge.
Avhengighet
Det er skummelt å se hvor avhengig man kan bli av andre mennesker. Når man ikke har kontroll over sitt eget hjerte, det ligger åpent og sårbart i hendene til en annen person. Det finnes noen mennesker som alltid faller for feil person. Feil person i den forstand at de leker med en, dytter en rundt, snurrer en rundt lillefingeren og får en til å hoppe når man sier “hopp!”.
Jeg skal aldri si aldri, men jeg tror ikke jeg kunne havnet i den situasjonen. Jeg tror jeg er for selvstendig. Jeg kan bli forelska, forvirra, betatt og fortvila, men jeg mister ikke meg selv. Jeg sier heller fra.
Jeg blir bekymra når mennesker rundt meg alltid havner i den onde sirkelen. Den samme gamle historien. Jeg har bekjente som har vært forelska i samme person i over ti år, av og på riktignok, men som fremdeles ikke tør å skru av lyden på mobilen på natta. “For tenk om han ringer”
(Og han ringer gjerne. Natt til søndag når han er på grisefylla. Og neste dag husker han neppe at han ringte.)
Og vi som er rundt kan si vår mening til vi blir blå i ansiktet, men det hjelper ikke. Hun vet at det er feil, men klarer ikke bryte ut.
Hva får i utgangspunktet sterke mennesker til å falle så pladask at all fornuft forsvinner?
Følelser er fali’ det.
(Kanye West er egentlig ikke min favoritt. Men sleng med John Mayer og jeg sluker alt . Dessuten passet sangen til temaet)
Grammatiske mareritt
Kan det kategoriseres som mareritt når man våkner om morgenen med hjertet i halsen fordi man drømte at alle regler om “å eller og” hadde blitt fjernet og det var fritt fram til å skrive det man selv følte for?
(Eller har jeg et problem?)
Fleksibel kontrollfreak
Vi var ganske fornøyd med oss selv, jeg og ei venninne, da vi for noen år siden fant ut at vi er fleksible kontrollfreaker.
Vi liker å planlegge og ha kontroll, men det betyr ikke at alt alltid må gå etter planen.
Det er søndag kveld, jeg nyter stillheten og stemningen som henger igjen etter venninnebesøk og innser at jeg har så mange lister i hodet mitt at jeg snart må finne fram penn og papir for å skrive de ned. For noen ganger er det bare penn og papir som duger.
Våren ligger foran meg og jeg nyter å planlegge hvor jeg skal reise når og hvem jeg skal besøke hvor. Jeg er bortskjemt, noen ting faller fint foran meg uten at jeg trenger løfte en finger for at det skal skje. (Og da tar jeg det ikke så tungt at jeg må kjempe litt for å finne de andre brikkene i puslespillet.)
Jeg har så mange planer og så mange ting jeg har lyst til å gjøre at jeg nesten ikke vil fortelle det til noen, for da blir det bare ledd bort. Men det er jo det som er så fint med planene mine, alt må ikke skje. Jeg planlegger fordi jeg liker å planlegge. Planen er i seg selv et mål. Og er jeg i tvil om hva planen skal være kan jeg alltids skrive en liste for og mot. Men først må jeg huske å finne penn og papir. Snart.
Samtaler, overhørt og opplevd
- Spesialnummer, hva er det for noe? Kan man sperre for det?
- Ja, det kan man. Spesialnummer er for eksempel opplysningstjenestene, 829-nummer, aksjonstelefoner og liknende.
- Jasså ja. Sex-telefoner og sånn da, eller?
- Hehe, ja… det kan det også være.
- Jammen, jeg trenger jo ikke sex-telefoner, jeg kan bare ringe til deg, jeg!
~
- Jeg er allerede lei han. Han er så intens!
- Men har du vært ærlig med han da?
- Ja, har sagt at jeg ikke er klar for et forhold. Men allikevel har han lagt planer for oss i kveld!
- Kunne du ikke sagt at du har planer i kveld da? At du trenger en rolig kveld hjemme, helt alene?
- Nei, kan jo ikke si det! Hadde jeg hatt planer så, men jeg skal bare slappe av. Jeg trenger ro. Alenetid. Bare meg.
- Du, du vet at å være hjemme for å gjøre ingen verdens ting, det er faktisk en plan?
~
- Ikke glem at du er fantastisk. Og jeg vet at jeg er full og du avskriver det som fylleprat, men det er sant uansett. Jeg er utrolig glad for at vi ble kjent.
- Takk. Jeg tror deg.
- Fint. Og i morgen når jeg er fyllesyk, men edru, skal jeg si det igjen. Da tror du meg nok enda mer.
It makes me crinkle my nose…
Jeg fant sangen hos Amelie og tenkte at den er for fin til ikke å deles med enda flere.
For hvis du ikke får sommerfølelse av denne sangen skal jeg personlig komme på besøk for å lage sommer hos deg.
Jeg blir aldri et vintermenneske. Jeg gleder meg allerede til jeg kan føle den helt spesielle lykkefølelsen igjen.
Når jeg blir pensjonist skal jeg bo på Gran Canaria om vinteren, gå i grilldress (på kvelden når det er litt kaldere) og stemme FRP. Bare for å oppleve varme.
Kanskje.
(Sangen er søt. Så søt at jeg etter å ha hørt den femten ganger på rad måtte balansere tilværelsen med en dose Rammstein. Og så kunne jeg høre den femten ganger til.)
A E E B
Jeg burde kanskje ikke blande meg, men jeg er for nysgjerrig til å la være. Så jeg spurte:
- Hvorfor står det egentlig A E E B i displayet på mobilen din?
- Ehm..Nei, ingenting. Bare noe jeg skal huske.
- Det minner meg om da vi var tretten år og hadde navnet til den stakkars utvalgte skrevet over alt.
- Hehe. Nei, det er ikke det. Dét har jeg vokst fra, tro det eller ei. Selv om det i begynnelsen handlet om en gutt.
- Men hva er det da?
- At alt er en bonus. For jeg er lei av å sutre over småting. Jeg forventer ikke lenger, livet er en bonus.
- Jøss.
- Jeg prøver, i hvert fall.
- Så i morgen tidlig, når du ikke rekker kaffe på vei til jobb og egentlig forbanner alle rundt deg i det du prøver å ikke tryne i bakken opp til jobb, da ser du på mobilen og tenker at alt er en bonus?
- Vel, du skal ikke se bort i fra at jeg tar det som en bonus hvis jeg rekker kaffen på vei til jobb. Og da blir det en bonus for deg når jeg kommer på jobb, akkurat passe blid. Så, alle vinner på det.
Fruktdama og andre bekjentskap
Først så vi Fruktdama. Fruktdama var kledd i en alternativ kjole, danset så naturlig som mulig med rullende hofter - og hadde vi spurt henne hadde hun sikkert sagt at hun er fallfrukterianer som kun spiser frukt som har lidd en naturlig død. (Derav kjælenavnet Fruktdama) Der hun kretset rundt i lokalet og antakeligvis letet etter vennene sine gikk hun ikke målrettet rundt, men hofterullet seg rundt i lokalet. Vi så henne og tenkte umiddelbart på Notting Hill og frukterianeren som syntes synd på de myrdede gulrøttene.
Det oppsto het hofterulling på dansegulvet da Fruktdama fant han som liknet den eldre broren til Finn Schøll. Han var der sammen med flere venner, de hadde alle tversoversløyfe. De passet egentlig ikke helt inn på utestedet, men det var det strengt tatt ingen som gjorde den kvelden. Stamgjestene hadde tydeligvis andre planer enn så lenge, så Fruktdama & Finn Schøll-broren (kanskje han het Per?) kunne utfolde seg fritt til musikken. Helt til Gullkjolen kom. Hun elget seg inn på Per Schøll og Fruktdama ble sjalu. Gullkjolen spilte med sleipe kort, kjolen hennes var alt annet enn naturlig og den høye splitten på kjolen kledde ikke at hun som bar den hadde drukket altfor mye sprudlevann. Desperate damer i femtiårene som kler seg litt vel ungdommelig er sjelden sjarmerende. Gullkjolen trodde hun hadde Per i sin hule hånd. Fruktdama snurret rundt alene på gulvet, lykkelig i sin egen lille verden - hun kom fort over tapet av Per.
Men Per, han ville ikke ha noen av dem. Han ville ha kameraten min.
Det var på tide å gå et annet sted, nyttårsnatten var ennå ung.
