Det funket

Jeg var fjortis på nittitallet og nøt det fullt ut.
Det var Helene & gutta på tv2 hver ettermiddag etter skolen, og jeg så Baywatch hver uke. Ace of Base sin debutplate “Happy nation” var den første cden jeg kjøpte, tett etterfulgt av cder med Janet Jackson, Absolute music under ti-tallet og annen kvalitetsmusikk.
Høydepunktet var selvfølgelig da jeg kunne feire bursdagen min med å gå på konsert med Helene (fra Helene & gutta) i Grieghallen i Bergen. Vi satt nesten helt øverst i salen, burde egentlig hatt med oss kikkert for å se de som sto på scenen, men vi var i ekstase og tilbragte timen etter konserten med å henge ved sceneinngangen for å få hilse på Helene og de kjekke gutta i bandet.

Min fem år eldre bror innså galskapen i dette og tok på seg ansvaret for å redde lillesøster fra fjortismusikken. Han tok brutalt kassetten jeg hadde brukt til å ta opp en livekonsert med Bon Jovi fra radioen og laget en ny kassett til meg med tittelen “Ikke akkurat Helene, Janet eller gutta…”. Mellom låtene småpratet han om hvorfor jeg burde høre på akkurat denne låta.
Og det funket.
Jeg oppdaget en ny verden og ny musikk. Absolute music var fremdeles interessant, men samtidig sto “Division Bell” med Pink Floyd på ønskelista til jul og jeg elsket låta “High hopes” omtrent like mye som jeg elsket David Charvet i Baywatch. Jeg trodde jeg skulle dø av ekstase da jeg fikk en av liveplatene til deLillos til bursdagen og sånn fortsatte det.

I dag er det deLillos jeg fortsatt hører på. Det er de jeg alltid vender tilbake til. De siste ukene er det “Fullstendig oppslukt av frykt” jeg har hørt altfor mye på. Bare fordi den er fin, naiv og litt tankevekkende. Da jeg for en stund siden blogget om den klissete avskjeden på perrongen var det naturligvis “På perrongen” som surret i bakhodet. Når dagen er slitsom og jeg er lei av å være voksen er det “Ut” jeg setter på full guffe – og så går det over. Og selvfølgelig skal jeg bli akkurat som hun i “Finnes det en kvinne” når jeg blir voksen….Kanskje. Sikkert er det i hvert fall at jeg setter “Vår” på full guffe ved den minste antydning til vårsprett. Og lista fortsetter i det uendelige, jeg kunne like gjerne ramset opp diskografien til deLillos.

Så nok om meg & assosiasjoner, og tilbake til fjortisutgaven av meg.
Jeg prøvde nemlig hardt å overbevise venninnene mine at deLillos var tingen den gangen på nittitallet, men de nektet å høre på det. Så da vi fikk i oppgave i dramatimen på ungdomsskolen å dramatisere noe helt alene, valgte jeg “Balladen om Kåre & Nelly”. Teksten er morbid og merkelig, men jeg synes den var fantastisk, deLillos-frelst som jeg var. Det hjalp ikke. De fortsatte å høre på fjortismusikken.
Jeg håper de har oppdaget deLillos nå. Alle burde kjenne følelsen av å være tøff i pysjamas…