Takknemlig
I fjor kjedet vi vettet av oss allerede før klokken tolv på nyttårsaften. I år vet jeg at det blir bra, fordi de jeg skal feire med er noen av de beste menneskene som finnes. De siste dagene har jeg tenkt at jeg er skikkelig stolt over de jeg har i livet mitt. For ved å være seg selv er de fine. (Egentlig kunne jeg tenkt meg å lime de inn i bloggen bare for å vise de fram, men..) Hvis jeg skal ha ett nyttårsforsett i 2008, så er det å bli flinkere til å vise folk at jeg setter pris på de. En liten ting som ikke redder verden, men som gjør livet litt bedre.
Noe annet jeg definitivt setter pris på er alle som leser bloggen min! Jeg har møtt noen bloggere det siste året og det har vært koselig å møte menneskene bak skjermen. Livet uten blogging og bloggere hadde vært kjedelig.
Før jeg blir altfor sentimental og begynner å gaule Olivia Newton-Johns “I honestly love you” skal jeg heller lime inn en annen fin sang.
Fin sang til fine mennesker. Den er enkel, litt naiv, men samtidig ikke. (Kanskje litt som meg)
Ha en strålende nyttårsaften.
De morsomste vennene
“Jeg misunner deg homsevennene dine, altså. Jeg har alltid ønsket meg en homsevenn”, sa hun. “Det virker så morsomt”
Og ja. Det er ganske morsomt med homsevenner. Like morsomt som det er med andre venner, for venner ér jo morsomme.
Oppgitt.
Dobbeltgjengernes land
Alle har en dobbeltgjenger sa vi, for den helgen så vi dem alle. Borte fra Norge, men hvor vi enn så var det nordmenn. I hvert fall mennesker som liknet på nordmenn. Både kjendiser og bekjente vandret i gatene, og på en konsert så vi flere norske musikere. I hvert fall noen som liknet. Og kanskje er det sånn det er? At noen land er kopier av andre?
Tenk om vi plutselig ser to mennesker som likner på oss, sa vi. Hvordan reagerer man hvis man plutselig står ansikt til ansikt med dobbeltgjengeren sin? Ville man i det hele tatt skjønt at det var dobbeltgjengeren sin?
Akkurat passe kompliserte tanker å tenke på en lørdag.
Kavalkader og andre merkelige hendelser
Det er romjul og alt som har skjedd i året som har gått skal oppsummeres i kavalkader. Så, hva har egentlig skjedd hos Frøken Skavlan det siste året?
Noen ganger blogger jeg om når jeg selv gjør litt rare ting. Sånn som da jeg skulle ringe på hos noen venninner og i grunn ingenting gikk etter planen. (Men jeg har ikke lært, jeg fortsetter å finne på sanger å synge når jeg ringer på)
Bloggen min er ganske navlebeskuende, men samtidig så blogger jeg mye om alle de merkelige, fine menneskene jeg møter. Det er undervurdert å studere mennesker og i blant er det noen som utmerker seg. Drosjesjåføren som kalte kameraten min en gigolo var ikke av den mest positive sorten, mens jeg nesten ble forelsket i den gamle mannen som ville ha meg med på tur til Fredrikshavn. Og forelskelse og følelser har det vært skrevet endel om i året som har gått. Jeg har ikke klart å hale drømmemannen i land ennå, men jeg har i det minste drømt at jeg har giftet meg med en anonym blogger og blitt fridd til på kafé. Så får det heller være at jeg ikke var den utvalgte til blindate med sadomasochistiske Kurt. Ved å lese bloggen min får man muligens inntrykket av at jeg tiltrekker meg en haug med gale gips-fetisjister, så jeg blir ikke overrasket hvis man får et litt skjevt bilde av meg. For det fine med å blogge er at jeg skaper min egen sannhet om hvordan livet mitt er.
Det er veldig fint å ha et arkiv å bla i, det blir litt som et fotoalbum. Jeg kjenner igjen stemningen som da jeg observerte en klissete avskjed eller da jeg hadde følelsen av å ikke passe inn. Og jeg har fremdeles dårlig samvittighet for at jeg ikke har ringt de jeg nærmest ble tvunget til å besøke.
Neste år, da skal det skje. Jeg lover.
Ned i skjul
Hvert år pynter vi juletreet. Hvert år henger broren min englene opp-ned og hvert år småkrangler vi over at han henger englene opp-ned. Hans argument er naturligvis at englene daler ned i skjul. Stefaren min mener det er underbevisstheten hans som handler - hele året er han så salig som prest at når jula kommer, da føler han for å sende englene ned med hodet først.
Jeg på min side argumenterer med at englene da fint kan dale ned i skjul med beina først, det er ingen grunn til å skade de stakkars englene!
Og sånn går dagene i jula.
I de store høytidene bruker jeg alltid litt tid på å bli vant til familien igjen, det blir så intenst. Men i går da vi brukte tre timer på gavehaugen som nesten skjulte treet og lo av de samme vitsene som slekta alltid ler av, da ble jeg utrolig takknemlig for å kunne være sammen med seksten mennesker som er ganske like meg, men allikevel utrolig forskjellige. Trygt, men aldri kjedelig.
Vakuum
Jeg kom meg hjem til mor til jul i år også, med bare en times ekstra venting på Gardermoen - akkurat nok til at jeg fikk skjemt meg selv bort ved å kjøpe parfyme og bøker og drukket kaffe.
Nå lever vi i vår egen lille boble noen dager, boblen hvor familie og tradisjoner betyr alt. Avgjørelser og andre situasjoner blir satt på vent, alt kan utsettes med unnskyldningen om at det er jul. Det er deilig å være barnslig naiv uten at noen reagerer på det, det er sånn tradisjonen er. (Og jeg vet dermed hvilke gaver i gavesekkene som er til meg)
Bøker skal leses, mat skal spises, gaver skal pakkes opp, mennesker skal besøkes og før man vet ordet av det er alt over. Men først skal det nytes.
Jeg håper alle får en strålende jul.
Pynting og sånn
Jeg og sjefen min hadde for noen dager siden bestemt oss for å pynte til jul på jobb og når vi først skal pynte holder det ikke med en lusen girlander eller noen julestjerner. Vi har et rykte som halvgale, lattermilde (men seriøse når situasjonen krever det, selvfølgelig…) jenter å forholde oss til, så lista var allerede lagt. Jeg kalte henne inn til et privat møte via Outlook, informerte de rundt oss om at vi hadde et eksternt møte, og ut gikk vi.
Jeg tror ikke noen hadde forestilt seg at vi skulle komme drassende med en to meter høy edelgran.
Men fint ble det.
Det skal ikke så mye til for å skape god stemning.
Ektemannen min
“Dere oppfører dere som et gammelt ektepar” sier de, og vi kan ikke benekte det. I dag var vi på kafé med en kamerat og på veien dit innså vi plutselig at vi hadde kledd oss matchende med svarte jakker og røde skjerf. I samtalen snakket han i vi-form og jeg kvakk til da jeg innså at han mente meg og han. Da jeg reagerte så han uforstående på meg, det var da det mest naturlige i verden? Hadde det vært kjæresten min som hadde snakket i vi-form hadde jeg blitt kvalm av klaustrofobi, men med han ler vi bare av det.
Når skal vi gå et sted venter jeg utålmodig og småkjefter på han fordi han er så treg. Når han har vært altfor lenge ute på byen himler jeg oppgitt med øynene og lurer på hva slags dumme ting han har gjort denne gangen. Lurer han på når han gjorde noe spesielt spør han meg, for sannsynligheten er ganske stor for at jeg husker det. Jeg liker å passe på han, hønemoren dukker opp med jevne mellomrom. Og hypokonder som han er spør jeg alltid hvordan det går med den siste vondten han har fått. Han blir betatt av yngre gutter, jeg blir betatt av eldre gutter, sammen jevnes det fint ut. Moren hans og jeg har alltid masse å snakke om og begge har stor sans for matchende sko og vesker. Jeg liker svigermoren min, jeg. Han er nydelig naiv, men har samtidig perspektiv nok til å kunne gi gode råd når jeg trenger det.
Jeg tror vi skal fortsette å være et gammelt ektepar jeg, det er trygt og godt. Begge har tilgode å hale drømmemannen i land. “Synd for de som går glipp av oss”, tenker vi (I hvert fall når vi er tøffe i trynet). Jeg har en super ektemann på lån.
Det er alltid et men…
Jeg hadde ei venninne på besøk og vi oppdaterte hverandre på livene våre, både de fine og de dumme sidene. Forventningsfull ble jeg da hun plutselig utbrøt:
- Jeg er forelska!
- Så gøy!
- Joda. Han er forelska i meg også.
- Men fortell da, så glad jeg ble på dine vegne nå!
- Ja…
- Men….?
- Jeg sang i bryllupet hans i sommer….
- Åh…..
Fortvilet satt jeg der med haken ned på anklene.
Alle rundt meg faller for feil mennesker for tiden.
Følelser er skummelt, men ingen slipper unna. Vi graver oss ned i de og før man vet ordet av det er hullet for dypt til å komme opp igjen. Og innerst inne vil man ikke opp, for det er enklere å ha vanskelige, tunge følelser og kompliserte relasjoner enn et knust hjerte.
Alltid oppdatert
Det var noen år siden vi hadde snakket sammen hun og jeg, den gang hun var i puberteten og frustrert over gutter på den måten som bare tretten år gamle jenter kan bli, mens jeg følte meg mer voksen enn noen gang. Jeg tok skammelig feil.
Vi møttes tilfeldigvis igjen for ikke så lenge siden og hun tok raskt opp tråden fra praten vi hadde for flere år siden, nå hadde hun falt for en ny gutt.
- Det har ikke blitt noe lettere med gutter og sånn, altså.
- Ikke?
- Nei. Det er faktisk verre. Fordi nå ser jeg Christoffer på Facebook hele tiden. Eller så er han på MSN. Og han skriver alltid hva han gjør! Kan han ikke bare skrive at det er meg han vil ha da, bare for å gjøre det enkelt, liksom?? Så blir vi ferdig med det.
- Tror du han liker deg, da?
- Dét vet jeg at han gjør. Men han er jo så treig! Dessuten er han så utrolig opptatt. Og han er det altså, men han er så GUTT! Ser han på tv, så ser han kun på tv. Er han på jobb, så jobber han, og da har han ikke tid til meg. Han klarer jo aldri flere ting på en gang! Er det noe de vokser av seg?
- Vel…..
- JEG er jo vant med å snakke med to venninner på msn, se på tv, spise middag, gjøre lekser og samtidig analysere Christoffer. For er det noe man er nødt til, så er det å analysere gutter. De snakker i koder.
- Har du sagt det til ham, da? Hva du føler?
- SAGT DET TIL HAM?? Er du GAL? Da tror jeg han tror jeg er skikkelig nutcase. Og det er jeg ikke. Bare forelska.
- Jeg synes du skal være deg selv, jeg. Ikke spill spill, det lønner seg ikke i lengden.
- Men du. Blir gutter og sånn enklere når man blir eldre? Så gammel som deg?
Jeg valgte å overse kommentaren om “så gammel som deg”…
- Helt ærlig? Du forstår mer av de, men samtidig så er de mer uforståelige enn noen gang. Vær deg selv, vær ærlig. Du er altfor fantastisk til å kaste bort livet ditt på analyse av situasjoner som egentlig ikke betyr noe.
Jeg vet ikke helt hvem som ble mest tankefull etter samtalen.
Men vi smilte begge to. Jeg håper vi møtes igjen.
Eldre damer, på utsiden og innsiden
Det var lørdagskveld, trikken var stappfull og alle var i godt humør, bortsett fra den gamle damen på setet foran meg. Hun likte ikke at noen ungdommer sto rett ved siden av henne, hun mente de sperret fremkomsten. Trikken er full, sa ungdommene, vi kan ikke stå noe annet sted. Beklager, vi vet vi er i veien, men det er vel vår jobb som ungdom det, sa den ene jenta smilende, hun prøvde å gjøre stemningen bra igjen.
Den gamle damen snudde seg demonstrativt med ryggen mot ungdommene, snøftet og holdt litt ekstra hardt på vesken sin.
Litt senere var det billettkontroll og jeg håpet i mitt stille sinn at den gamle damen ikke hadde billett. Det hadde hun.
Ungdommene fortsatte å prate seg i mellom:
- Jeg er flau på vegne av min egen generasjon!
- Hva mener du?
- Bare hvordan de formulerer seg. Har du lest den ungdomsspalten i Aftenposten? Det er jo helt forferdelig! Jeg tror jeg har en gammel dame inni meg som av og til kommer ut. Jeg blir så provosert!
Det var like før jeg spurte henne om vi skulle starte en forening for våre indre gamle damer, men så måtte jeg gå av. Det er godt det er flere av oss, tenkte jeg. Så parkerte jeg min indre gamle dame på trikkeholdeplassen og gikk på fest.
Kontaktsøkende
- Har jeg noen gang sendt deg tekstmelding?
Det var familiefestligheter og jeg småpratet med fetteren til pappa da spørsmålet kom.
- Ja, det har du. Du gjorde det i vinter. Jeg svarte vel på den?
- Da tror jeg at jeg skal fortsette med det. Få nummeret ditt, så skal jeg sende deg melding innimellom, vet du. Viktig å holde kontakten selv om jeg er gammel og du er ung.
Jeg ga han nummeret mitt og tenkte ikke så mye over det før for noen dager siden. Jeg stresset rundt i byen for å finne julegaver, jeg hadde dårlig tid og det var altfor mange mennesker overalt, spesielt der jeg hadde planlagt å gå. Men så tikket det inn en tekstmelding:
“Er på hytta, mye snø”
En mann av få ord, men det er tanken som teller. Glad ble jeg uansett.
Det ér de små tingene som gjør hverdagen bedre.
Nye søsken
Nå som jeg begynner å bli voksen er det fint med søsken. Da vi var yngre kranglet jeg og broren min konstant, til omgivelsenes store fortvilelse. Og det verste broren og stebroren min visste var da de fikk beskjed om å leke med meg. For jeg var gjennomført irriterende og plaget de som bare plagsomme lillesøstre kan gjøre. Heldigvis har det gått over med årene og nå er vi gode venner. Rollene har blitt byttet om, den barnslige og irriterende er broren min. Han er voksen og ansvarlig ellers - stort sett, men sammen med meg blir det jeg som er den voksne og fornuftige. Hønesøsteren passer på at han har orden på livet sitt.
Nå holder jeg på å få en ny bror. Han er ung og innimellom ganske irriterende. Det fine er at da er jeg bare irriterende tilbake. Vi kommer neppe til å dele de dype hemmelighetene, men det er ikke alle man trenger den relasjonen med. Hadde jeg vært fem år yngre, hadde jeg sikkert falt pladask for han. Nå derimot synes jeg han bare er ung, søt og litt naiv, han gjør arbeidsdagen litt morsommere. Og når jeg føler at hodet skal sprenges av alle ting jeg må lære i den nye jobben er det deilig med noen som ikke tar livet så alvorlig, noen som ser ut som de har all verdens tid uansett hvor mye det er å gjøre.
Man har alltid plass til en ny bror i livet sitt.
Velkommen
Jeg har ikke så mye å si ennå, men jeg har heldigvis fått med meg alt i flyttelasset og fått pakket det opp.
Så nyt musikken så lenge, se deg rundt og ha en fin kveld.
Gresset er grønnere på den andre siden..
“Så dere fikk barnevakt dere også?” var det hyppigste spørsmålet på festen. Jeg ble ikke spurt, jeg bare smilte og følte jeg var på feil fest. Det fine med venner som er ti år eldre enn en er at man får innblikk i en annen verden.
“Du kommer sikkert til å møte noen kjekke gutter der, mannen min har noen single kamerater han skal be”, sa hun da jeg takket for invitasjonen. Joda. Sånn cirka meg, 20 par og tre single gutter var det der. Tre single gutter som viste seg å være tremenningene mine. Heldigvis, jeg er sjelden klar for å bli lekt Reisesjekken med.
Men festen ble veldig koselig. Jeg minglet, snakket med mennesker jeg ikke har sett på flere år og ble rørt av talen mannen til venninnen min holdt, de feiret bryllupsdagen sin. Han snakket om hva som var viktig for de, hva som gjorde at forholdet fungerte. Som lik bakgrunn, samme verdier, å kunne snakke om alt og masse humor. Og når noen har vært gift i 12,5 år i disse tider er det verdt å feire synes jeg.
Det morsomme var at alle jentene/damene i 35 års-alderen misunte meg singeltilværelsen min. “Åh, tenk å kunne sjangle hjem fra byen en hverdag etter noen øl for mange”, “Så deilig å bare ha seg selv å tenke på”, “Det er faktisk ikke så spennende med mann og barn, nyt livet ditt så lenge du har det”, “Så fantastisk å kunne dra på ferie til en storby sånn helt plutselig uten å planlegge for mann & barn!”. “Jeg er egentlig ikke klar for å bli mor igjen, men kan noen bare presse den babyen ut av magen min snart??” sa hun hysterisk, hun som har syv uker igjen til termin. Man kunne tro hun var full, men hun var bare redd.
Og så måtte de hjem til barnevaktene sine.
Jeg tok følge med den ene single personen på festen jeg faktisk ikke var i slekt med og vi smålo av de etablerte parene som misunte oss. For man vil alltid ha det man ikke har.
Bare ikke helt ennå.
Den kom til slutt
I kveld kom julestemningen.
Den senket seg ned over forsamlingen i det to søte barn gikk opp midtgangen med lys og sang julesanger. Konserten var ganske middelmådig, men det fine med julekonserter er at jeg ser gjennom fingrene med så mye jeg ikke gjør ellers.
For eksempel er det helt greit med litt halvporno synth-stryk, så lenge saksofonisten skapte en deilig juleatmosfære hvor tankene fløt mellom alt og ingenting, kanskje mest alt. Jeg undervurderer alltid saksofon. Dessuten har jeg alltid likt bass(ister) best. Men den kjekke trommisen var ikke så ille han heller, han klarte fint å hjelpe barna inn i rytmen igjen da de mistet den. B-kjendisene som sang gjorde ikke så stort inntrykk, men stemningen var der allikevel.
Jeg innså plutselig at jeg ennå ikke har begynt å høre på juleplatene mine. Og det bør være lov nå, det er bare to uker til julaften, tiden da jeg ligger på gulvet og klemmer på gavene under treet, sammen med den yngste fetteren min.
Det eneste jeg ikke helt klarer å tilgi er at alle i publikum selvfølgelig klappet på eneren og treeren. Jeg blir momentant klappeinvalid bare av tanken, så vi satt der stille og smilte for oss selv, vi to som var der sammen.
Det fine er at det blir jul uansett.
Tryllestaven
Til jul ønsker jeg meg en tryllestav.
For akkurat nå er det så mange rundt meg som har problemer, og de problemene vil jeg gjerne trylle bort. I det minste gi de en liten pause. Jeg kan godt ta over problemene for noen dager, altså, for mine egne problemer er latterlig små i forhold til problemene de jeg er glad i har.
Jeg tenker vi starter der, jeg.
Og så - når jeg har fått sving på tryllestaven skal jeg redde verden. Og sånn til slutt kan jeg jo fikse de tingene jeg har lyst til å fikse i mitt eget liv også.
(Mulig at jeg tviholder på følelsen av å være seks år. Men det er litt fint.)
Den rosa sekken
Da jeg skulle begynne på skolen for snart tjue år siden (oj..) fikk jeg noen uker før skolestart, som naturlig er, en fin skolesekk.
Lykkeskalaen min ble totalt sprengt da jeg fikk en lekker rosa sekk. Jeg mener, hvem blir ikke lykkelig av å få sekk i den beste fargen i hele verden?
Det var definitivt rosa som gjaldt da jeg var seks år. Det er ikke lenger sånn.
(At rommet mitt hos Pappa fremdeles er knallrosa er noe vi kan komme tilbake til…)
Men jeg var lykkelig og sov med sekken i senga i flere dager før skolestart.
Og nå har jeg den samme følelsen.
Så det jeg lurer på, når man er tjuefem år og har kjøpt de alleraller fineste (og altfor dyre) støvlettene i hele verden….er det da for drøyt å sove med de i senga?
___________________________________
Oppdatering, jeg vil selvfølgelig glede leserne mine:
Det funket
Jeg var fjortis på nittitallet og nøt det fullt ut.
Det var Helene & gutta på tv2 hver ettermiddag etter skolen, og jeg så Baywatch hver uke. Ace of Base sin debutplate “Happy nation” var den første cden jeg kjøpte, tett etterfulgt av cder med Janet Jackson, Absolute music under ti-tallet og annen kvalitetsmusikk.
Høydepunktet var selvfølgelig da jeg kunne feire bursdagen min med å gå på konsert med Helene (fra Helene & gutta) i Grieghallen i Bergen. Vi satt nesten helt øverst i salen, burde egentlig hatt med oss kikkert for å se de som sto på scenen, men vi var i ekstase og tilbragte timen etter konserten med å henge ved sceneinngangen for å få hilse på Helene og de kjekke gutta i bandet.
Min fem år eldre bror innså galskapen i dette og tok på seg ansvaret for å redde lillesøster fra fjortismusikken. Han tok brutalt kassetten jeg hadde brukt til å ta opp en livekonsert med Bon Jovi fra radioen og laget en ny kassett til meg med tittelen “Ikke akkurat Helene, Janet eller gutta…”. Mellom låtene småpratet han om hvorfor jeg burde høre på akkurat denne låta.
Og det funket.
Jeg oppdaget en ny verden og ny musikk. Absolute music var fremdeles interessant, men samtidig sto “Division Bell” med Pink Floyd på ønskelista til jul og jeg elsket låta “High hopes” omtrent like mye som jeg elsket David Charvet i Baywatch. Jeg trodde jeg skulle dø av ekstase da jeg fikk en av liveplatene til deLillos til bursdagen og sånn fortsatte det.
I dag er det deLillos jeg fortsatt hører på. Det er de jeg alltid vender tilbake til. De siste ukene er det “Fullstendig oppslukt av frykt” jeg har hørt altfor mye på. Bare fordi den er fin, naiv og litt tankevekkende. Da jeg for en stund siden blogget om den klissete avskjeden på perrongen var det naturligvis “På perrongen” som surret i bakhodet. Når dagen er slitsom og jeg er lei av å være voksen er det “Ut” jeg setter på full guffe - og så går det over. Og selvfølgelig skal jeg bli akkurat som hun i “Finnes det en kvinne” når jeg blir voksen….Kanskje. Sikkert er det i hvert fall at jeg setter “Vår” på full guffe ved den minste antydning til vårsprett. Og lista fortsetter i det uendelige, jeg kunne like gjerne ramset opp diskografien til deLillos.
Så nok om meg & assosiasjoner, og tilbake til fjortisutgaven av meg.
Jeg prøvde nemlig hardt å overbevise venninnene mine at deLillos var tingen den gangen på nittitallet, men de nektet å høre på det. Så da vi fikk i oppgave i dramatimen på ungdomsskolen å dramatisere noe helt alene, valgte jeg “Balladen om Kåre & Nelly”. Teksten er morbid og merkelig, men jeg synes den var fantastisk, deLillos-frelst som jeg var. Det hjalp ikke. De fortsatte å høre på fjortismusikken.
Jeg håper de har oppdaget deLillos nå. Alle burde kjenne følelsen av å være tøff i pysjamas…
