Først & Sist

Det har allerede begynt. Julemaset altså.
Jeg har laget julekalendere til venninner og glemt å kjøpe til meg selv.
På jobben har to avdelinger hatt konkurranse om å pynte finest (eller kanskje mest glorete) til jul.
I dag ble vi ønsket velkommen med gløgg og pepperkaker i resepsjonen og julemuzak i heisen.

Det er julebordsesong og min største forskrekkelse er at jeg ikke finner noe jeg vil kjøpe. At man ikke finner det man skal ha når man trenger det er ikke noe nytt, men jeg pleier i det minste å ende opp med noe jeg egentlig ikke trenger. Nå klarer jeg ikke dét engang. Det siste jeg hadde lyst på var noen støvletter som til og med jeg innså var for dyre. Kanskje jeg ikke helt har kommet over den forelskelsen? Nesten så jeg savner de. Men bare nesten.

Så jeg gikk der i dag i maset. Eller, jeg koste meg faktisk ganske mye, på tross av sperren for å kjøpe noe. For jeg hadde kaffe og musikk. Kaffe, musikk og mennesketitting tror jeg er favoritthobbyen min.

Og da så jeg han.
Den første stressa forretningsmannen på utkikk etter Gaven, kanskje til sin kone? Jeg ga han nesten et anerkjennende nikk fordi han er så tidlig ute. Tidligere ute enn jeg noen gang kommer til å bli. Han løp opp rulletrappen, sto der som en hodeløs kylling (hane?) og fant endelig ut hvilken retning gullsmedbutikken var. Han skrittet målrettet inn i den og forsvant ut av synsfeltet mitt.
Et barn løp mot meg, men snudde resolutt da hun så meg. Beklager, men jeg er ikke så barnevennlig for tiden. Jeg lover å skjerpe meg, selv om jeg tenker at jeg tidsnok får raslende eggstokker.
På trikken på vei hjem satt mannen ved siden av meg urolig. Gjemte ansiktet i hendene, tørket tårene som trillet ned over kinnet hans.
Kanskje julemaset ble for mye for han?
Jeg håper det.
At det ikke var noe mer alvorlig.

Hvis du vil lese noen bra innlegg kan du ta turen innom Fr. Martinsen eller Madeleine.
Hvis du vil høre tøff musikk kan du ta turen innom The Pokes, hvis du tåler tysk folkpunk da.
Hvis du vil se fine bilder kan du ta turen innom Busters notater.
Selv skal jeg lese bok, holde meg innendørs og tenke at for en optimist er sommeren like rundt hjørnet.

Jeg drikker altfor søt cola, spiser taxfree-sjokolade, hører på gamle sanger om igjen og oppdaterer meg på dette internettet som jeg ikke har tenkt så mye på i det siste. Bagen står rett innenfor døra i gangen, hodet er fullt av minner og jeg har enda en dag fri i morgen som skal brukes til kaffedrikking og avislesing. Hjemme.
Jeg er uthvilt, men sliten.
Jeg tenker at jeg og mine venninner aldri skal bli så irriterende som alle de venninnegjengene på shoppingtur jeg har observert de siste dagene, ei heller skal jeg få barn som løper rundt, høye på sukker, akkurat der hvor trøtte piker lener seg mot en stolpe mens de venter på å få gå ombord i flyet. Ikke vil jeg heller noen gang bli en nordmann som klager over hvor fælt alt er i utlandet, kan de ikke da bare bli hjemme?
Jeg er uthvilt og smiler.
…vi var enige om at det hadde vært en fin tur…

Jeg skal på kurs og deretter ha en ørliten ferie, så jeg tenkte at Lisa Nilsson kunne passe på bloggen min så lenge.

(Halvporno video, men jeg elsker sangen.)

Det var den gangen jeg dro alene på ferie.
Utslitt etter shopping satt jeg og slappet av på en gatekafé mens jeg skrev kort jeg aldri kom til å sende.
Mistenksom ble jeg av mannen som skulle til å sette seg ned ved nabobordet. Jeg dømte han i det han kom, skitten og ustelt som han var. Han luktet.
Rett før han satte seg ned på stolen hoppet han opp igjen. Han romsterte verre i sekken sin, snakket med seg selv, jeg ble litt nervøs. Hvorfor var han så merkelig? Kom han til å gjøre meg noe?
Endelig var han ferdig, han hadde funnet det han letet etter.
Han tok opp ett lommetørkle, bredte det det ut over stolen og satte seg endelig ned.
Han smilte tannløst til meg.
Nå kunne han spise.

Jeg prøvde lenge å komme gjennom veggen hans, men etter en stund ga jeg opp. Jeg har allikevel ikke gitt han opp. Jeg pleier min dårlige samvittighet ved å tenke at neste uke, da skal jeg finne en plan for hvordan vi kan hjelpe han. Og når neste uke kommer tenker jeg akkurat det samme. Men denne uken mener jeg det. Jeg skal i hvert fall gjøre et nytt forsøk på å komme gjennom veggen hans.

Det er så trist å se noen kaste bort livet sitt. Han har mulighetene til å gjøre så mye.
Det er vanskelig når man tror noen har et alkoholproblem, hva skal man si? Hva blir riktig å gjøre?
Hvorfor kan ingen andre gripe inn? Jeg er bare en kollega, hva med familien og vennene hans? Hvorfor griper ikke de inn? Jeg aner ikke.
Noen må gjøre noe, det blir visst meg.
Hvis jeg ikke utsetter det, da…

Kjære mamma, det er fint at du engasjerer deg i livet mitt, men må du absolutt google vennene mine? Jeg forteller gjerne hvis du spør.
(Og hvem har lært deg å gjøre det?)

(Hun sto hardt på at hun ikke var nysgjerrig og ikke lenger trengte å vite etternavn og hva foreldrene til vennene mine gjør på, men noen uker senere ringte hun og fortalte om googlingen. Hun klarte ikke å la være. Søtt)

Jeg satt i min egen fine verden på trikken da den fulle mannen kom bort til meg.
- Du jenta mi, du kommer til å møte drømmemannen snart!
Overrumplet fikk jeg ikke sagt så mye, bare tenkt at jeg i hvert fall ikke var hans jente og hvor tok han dette fra?
- Det er helt sant. Jeg er overbevist om at du kommer til å møte drømmemannen før jul, ja faktisk før det også. Innen første desember har du møtt drømmemannen.
Alkoholånden hans slo mot meg, jeg snudde meg bort, men nysgjerrigheten tok overhånd:
- Hvordan vet du det?
- Jeg bare vet det. Han er underveis.
- Men du kjenner jo ikke meg?
- Nei, men jeg ser det på deg. Han kommer snart. Kanskje møter du han på trikken, kanskje på toget. Eller et annet sted.

Monologen hans fortsatte i flere minutter, jeg slapp ikke mer til. Plutselig hadde vi kommet til stoppet han skulle av på og han forsvant sjanglende ut døra på trikken.
Men da er det avgjort, da. Før første desember, dere.

Jeg hadde lovet å lære ei venninne den edle kunsten å strikke, men før vi kunne begynne undervisningen var det tid for å kjøpe garn og pinner.
Vi hadde gått forbi butikken mange ganger, en liten koselig butikk. Jeg burde skjønt lenge før vi gikk inn at det kom til å bli en dyr affære, men i det jeg innså det var det allerede for sent.

Innehaveren slukte oss med hud og hår, kastet garn mot oss, “Er det ikke flotte sjatteringer i denne type garn? Det er bare jeg i Norge som har dette merket!”, “Med dette garnet kan dere lage en flott kåpe”, “Hvis du har barn, kanskje du kan lage en genser til barnet ditt av dette flotte, spraglete garnet”
Hun lovpriste garnet, kom med forslag til alt vi kunne strikke og trakk fram garn fra alle hyller.

Jeg ble matt. Følelsen av å være på vekkelsesmøte for garn var sterkt tilstede. Og jeg hadde allerede garn, det var jo venninnen min som skulle kjøpe.
Jeg klarte ikke å stå i mot, jeg klarte ikke si nei til at garn og at strikking er avslappende. Jeg betalte flere hundre kroner for garnet og vi var i ferd med å avslutte handelen, men hun fortsatte:
- Ja, du vet - strikking er jo så politisk også, det.

- Å, er det?
- Ja, svært politisk! Det er jo ingen som kaster det de strikker! Gjenbruk og sånn, vet du. Politisk, sier jeg deg. Strikking er politisk.

Jah.
Sånn var det.

Jeg er i vakuum for tida, jeg venter på alt som skal skje.
Ny jobb, ny lærdom, nye kurs og nye steder å reise til.

Tiden snegler seg avgårde, jeg er på jobb til tider som gjør at jeg ikke rekker å være sosial og når jeg er ferdig utsetter jeg alt jeg burde gjøre.
Bloglines har hengt seg opp, de samme bloggene vises om og om igjen.
Jeg utveksler de samme frasene med kaffedealeren min hver eneste dag.
Jeg skal alltid stå opp tidlig for å rydde og vaske, men ender opp med å sove for lenge.
Jeg skriver lister mentalt over alt som skal skje og når.
Jeg har kontinuerlig filmvisning inne i hodet mitt, situasjoner avspilles slik jeg håper de blir. Slik jeg tror.

På mandag begynner alt å skje.
Det er som da jeg var liten og ikke fikk sove kvelden før bursdagen min. Da endte det med at mamma måtte gi meg en gave på forskudd.
Er jeg for voksen til det nå? Bare gi meg en liten gave på forhånd? Et lite innblikk i hvordan framtiden blir?
Så lover jeg å legge meg tidlig resten av uka. Skal til og med vaske og rydde. Jeg lover.

Jeg var i lokalene til en barnehage her om dagen og der var det noen interessante navneskilt. Jeg oppdaget kjapt hvilke navn jeg ikke er så særlig glad i. Så har jeg i hvert fall tenkt på det hvis jeg får barn en gang…

….det er kake igjen.

- Du kjenner meg igjen, gjør du ikke?
- Hehe, jo selvfølgelig!
- Ja, jeg husker da du var liten. Det begynner å bli noen år siden, dere vokser til…

Jeg kjente han ikke igjen. Akkurat som jeg ikke kjente igjen de fem før han som sa akkurat det samme.
Men jeg jattet med.
Det er det man gjør når verdens beste Farfar fyller 85 år og skal feires.
Og heldigvis er det noen man husker også. Som det er koselig å se. De rare, fjerne slektningene er også tilstede. De som sender de rareste julebrevene (på fire språk som de egentlig ikke kan), de som er koselige, de som er halvekle og alle de andre. Gamle er de og høyt snakker de. Men søte, det er de.

Og festen ér ikke over, det er altfor mye kake igjen. Frykten for å ikke ha nok å spise stikker dypt i vår familie, bare spør Farfar. Han bakte ni kransekaker, sånn for sikkerhets skyld. “Det var jo så lettvint å bare kjøpe ni kilo mandler og bake litt”

The Cure er gutta sine, det.

-Jeg husker da vi ble kjent. Du var så ung, sa hun.
Vi satt en kveld og mimret.
- Var jeg? Jo, det kan jo stemme. Jeg var atten år og verdensmester. Er det ikke det vi alle tror?
- Men så plutselig en dag var du voksen, fortsatte hun. Du forandret deg over natten, nesten. Kanskje noe skjedde, jeg vet ikke. Men voksen ble du.
- Så rart. Jeg syntes ikke jeg forandret meg i det hele tatt. Jeg kunne alt, trodde jeg. Ser jeg tilbake nå smiler jeg overbærende av meg selv, men da skjønte jeg det ikke.
- Jo, du ble voksen. En tryggere utgave av deg selv.
- Å?
- Du stråler. Du er deg selv nå.

Vi drakk mer vin.
Og etterpå snakket vi om alle områdene hvor vi ikke er voksne. Hvor vi ikke vil bli voksne.

I dag føler jeg meg akkurat som den dagen jeg innså at jeg ikke visste alt og ikke var verdensmester, bare ung.
Sårbar. Men trygg.

Jeg satte meg ned i vindussetet på flytoget. Foran meg satt ei jente.
På setet ved siden av henne dumpet det ned en mann.
Han var litt trist. På perrongen sto kjæresten hans.
De vinket til hverandre.
Søtt, tenkte jeg. Jeg vil også ha en kjæreste som følger meg til toget.
Men det stoppet ikke der, de begynte å sende luftkyss til hverandre.
Såså, tenkte jeg, og leste videre i avisen min.
Forelskede par er søtt, men jeg har aldri likt de som skal vise det for hele verden. Jeg liker ikke å være sånn når jeg er forelska, i hvert fall.

Jenta foran meg vridde på seg i setet, visste ikke helt hvor hun skulle se. Ut av vinduet kunne hun ikke se, der sto kjæresten som vinket, sendte kyss og hvisket kjærlighetserklæringer. Og ved siden av henne satt han som svarte på erklæringene. Midt i mellom satt hun som var til overs.

Jeg ble litt flau.
Endelig begynte toget å bevege på seg.
Sånn, tenkte jeg. Nå skal hun vel innse at avskjeden er over og gå hjem?
Neida.
Hun gikk sammen med toget, småløp etter hvert som farten ble større og til slutt måtte hun gi opp.
Så var avskjeden over.
Sukkersøtt.

Det var fest og god stemning. Familie og venner av foreldrene mine fylte lokalet og blant menneskene minglet jeg og broren min. Vi koste oss, virkelig.

Av og til var det noen vi ville unngå, da ble vi plutselig opptatt av utsikten. Og utsikten fra Frognerseteren er ganske fin. Jeg snudde meg forsiktig for å sondere lokalet på nytt, var det trygt å bevege seg gjennom lokalet og ut på toalettet?
Det var for sent. Han hadde allerede sett meg.
- Der var du jo, frøken! Du ser godt ut!
Jeg skulle gi han en klem for høflighets skyld, men han ga meg i stedet et vått kyss på kinnet. Jeg følte meg som en fem år gammel jente angrepet av guttelus og ville tørke meg på kinnet fortest mulig.
- Ja, du kommer vel på besøk til oss snart? Du har ennå ikke vært i den nye leiligheten vår!
Jeg prøvde å komme på gode unnskyldninger, men med mindre jeg emigrerer til utlandet i løpet av de neste ukene er jeg nødt til å stille opp.
Kona hans kom mot oss og strålte opp da mannen sa at det var bestemt at jeg skal komme på besøk snart.
- Men så hyggelig! Det er jo fantastisk. Husker du den gangen…..
Jeg falt ut av samtalen. De snakket lenge. De har den fine egenskapen at de kan snakke og snakke uten å få med seg om noen følger med. De ler høyest og lengst av hver minste vits de kommer med.
Jeg prøvde febrilsk å signalisere til broren min at jeg trengte å reddes, men han smilte bare. Vel vitende om hvordan det er.

Det finnes ikke noe vondt i mannen, han er bare ikke så flink til å tolke omgivelsene sine. Heldigvis gjør ikke kona hans heller det. De har det fint sammen. Og da er vel alt fint?

Jeg trakk meg ut etter utallige lovnader om å ringe de snart.
Og skled rett inn i neste felle.
Paret med verdens mest fantastiske barn sto klare til å fortelle meg hver minste detalj om livet til barna. Femten minutter senere visste jeg alt om livet til ei jente jeg ikke har sett på ti år. Detaljer jeg kommer til å lese om i julekortet de sender ut hvert år, julekortet som er spekket med informasjon om de fantastiske barna.

Endelig klarte jeg å lure meg ut av lokalet. Jeg trengte en pause.
Jeg sto ute i kulden med tankene mine og så på utsikten.
Så var jeg klar til neste runde.