De som ikke passer inn.

Av og til, hvis jeg har vært på en litt finere restaurant og spist middag, har det kommet noen som man ser ikke passer inn. De er kanskje ikke så fint kledd som alle andre, og det er tydelig hvordan de blir målt av de som passer inn.
I går innså jeg at det er akkurat likt andre veien.

Vi kom inn på den slitne kroa og ble møtt med uhemmet stirring. Vi passet tydeligvis ikke inn.
Interiøret var slitent, klientellet likeså og praten stoppet opp i det vi kom inn døra.

Det var bare ledig helt innerst i lokalet og vi strenet forbi alle menneskene. De stirret fremdeles og praten stoppet i det vi gikk forbi. De var for opptatt med å stirre til at de klarte å holde samtalen i gang.
Jeg liker brune puber. Jeg liker også brune, litt slitne puber. Men her var det bare slitent.
Mens vi ventet på maten leste vi aviser, som vi alltid gjør. Avisbunken var stor, av og til kommenterte vi noe til hverandre, ellers var det stille. Jeg leste aviser og lyttet på andres samtaler samtidig.

Vi fikk fort en venn, Freddy. Freddy mente vi ikke burde lese så mange aviser, det er ikke sunt kunne han fortelle. Jeg valgte å ikke fortelle at jeg hadde tre aviser til i veska som vi ikke hadde begynt på ennå.

Da vi fikk maten vår var Freddy opptatt av om den smakte bra. Det gjorde den, og vi fortsatte å lese i avisene vi hadde med oss.
Han dumpa oss da, det var mye mer interessant å følge med på diskusjonen de andre hadde om hvordan de kunne slå ned en fyr de ikke likte, uten at de ble anmeldt for det. Og kunne de få vitnene til å lyve til politiet?
Gang på gang kom nye folk inn. De snudde seg rundt, hilste på alle kjente – og hver gang stoppet de opp når de så oss. For hvem var disse rare menneskene som ikke passet inn?

Vi gikk etter en stund. En opplevelse rikere og noen aviser fattigere. De lot vi ligge igjen.