Først & Sist

Jeg er ikke helt med i Bloggsfæren for tida. I stedet hører jeg mye på Valkyrien Allstars, tenker mange tanker, drikker mye kaffe, rydder og organiserer, jobber endel, henger med venner som funker, strikker politisk og gleder meg til helg.
Sees plutselig.

(Du lurer kanskje på hvordan jeg kan strikke politisk? Dét er et helt eget innlegg.)

Jeg tror jeg skal smile litt ekstra til henne neste gang jeg møter henne i gangen.
Hun er akkurat som oss andre.

Endelig kunne jeg legge meg i en varm seng. Trikken som skulle føre meg hjem hadde brukt lenger tid enn vanlig, en bil sto i veien for sporet. Jeg satt i min egen verden med musikk i ørene og oppdaget det ikke før vi hadde stått stille i mange minutter.

Timen før hadde jeg oppdaget at lommeboken var borte. Jeg som aldri mister noe, jeg har alltid kontroll på tingene mine, jeg skjønte ingen verdens ting. Vi gikk tilbake til det første stedet vi hadde vært på og spurte betjeningen. Stemningen sank for hvert hoderistende nei fra bartenderne. Men lommeboken lå trygt i sofaen vi satt i en stund før. Ingen hadde merket at den lå der før jeg spurte de feststemte menneskene som satt der nå.
Lykke.

Stemningen på vårt tidligere stamsted var upåklagelig, et sted det alltid er koselig å komme til. Og like koselig å gå fra.
Tidligere på kvelden handlet livet om piker, vin og sang. Rettere sagt, piker som drakk vin, for deretter å synge av hjertens lyst. Vi snakket om ting vi aldri har snakket om før, lærte nye ting om hverandre og fikk bekreftet at vi egentlig tenkte akkurat det samme om fortiden vår. Hemmeligheter ble delt, gode hemmeligheter.
Glede.
Jobbdagen gikk raskt med masse latter sammen med kollegaene mine. Høydepunktet var da jeg hadde kjøpt Valkyrien Allstars-cd til kollegaen min, men da jeg rasket cden med meg hjemmefra tidlig på morgenen hadde jeg tatt feil. Jeg tok min utgave, hvor coveret var riktig, men innholdet var noe helt annet. Men det må være gledelig å få gaven på nytt i morgen, med riktig cd og riktig cover?

Jeg lå henslengt på sofaen fredag kveld og tenkte tilbake på en fin dag.
Å møte nye koselige mennesker er alltid bra. Alle som kjenner meg vet at jeg er en dårlig taper i spill, men om mulig en enda verre vinner. Jeg blir skrekkelig hoverende. Da jeg vant to runder med Yatzi ganske overlegent veide det kjapt opp for ølen som servitøren sølte på oss akkurat i det jeg fikk yatzi med enere. Jeg har fått en ny kamerat å dra på kafé med. Det er så deilig når man får nye venner samtidig som noen faller ut av livet ens.

På vei ned til byen innså jeg at det ikke lenger er skummelt å møte bloggere. Vi er jo mennesker vi også. Jeg hadde tilbragt en stund i høstsola på Røa med Lothiane. Høstsola varmer som kjent ikke særlig mye, skinnet bedrar, og det var kaldt. Koselig, men kaldt.

Jeg våknet fredag morgen med et smil og tenkte at dette blir en bra helg.
Dét ble det. Og best av alt, den er ennå ikke over.

Desverre Frøken Skavlan har ikke kneet i gips. Derfor får du heller ikke se bilder av gipset ben i denne bloggen. I’m as patient as a chain reaction, men ikke særlig glad i sangen om “brand new floor”. En god bok er ikke å forakte, heller det enn dårlige sjekkereplikker. Jeg kommer nok aldri til å skrive boka om meg selv. Min definisjon på en drømmekveld kan gjerne inneholde en takk til mannen min, men da må jeg først finne ut hvem som er mannen min. Kanskje jeg må svare på en kontaktannonse? Det er tydeligvis ikke bare jeg som har lurt på desverre skrivefeil og s-ene i dessverre. Gifte drosjesjåfører, er de bedre enn ugifte?
Jeg er godt på sporet av veien til lykke spør du meg, selv om jeg ikke venter på å bli gravid.
Og du, helt til slutt. Trodde du virkelig du kunne finne et bilde av sosiale antenner?

(Folk er rare. Jeg er glad ingen har sjekket alt og alle jeg googler)

Denne annonsen dumpet ned i postkassa mi i dag. Det første jeg tenkte på var at personen hadde brukt Babelfish til oversettelsen. Sannsynligvis ikke.
Men litt søtt er det.

Jeg tror noe av det beste som har skjedd i foreldrene mine sitt liv var at de skilte seg.
Jeg tror ikke skilsmisse alltid er en bra løsning. Jeg tror ikke på en enkel utvei fordi man får en dårlig dag i forholdet, men jeg tror at av og til er det det beste.

Mamma og Pappa lever i dag i to vidt forskjellige verdener. Hadde jeg ikke sett bildene fra bryllupet hadde jeg nok ikke trodd på at de en gang var gift.
For meg har de alltid vært to enheter, ikke én - siden de skilte seg da jeg var så liten at jeg ikke husker noe.

Mest av alt er jeg glad for at de aldri snakker vondt om hverandre. De samarbeidet så barndommen til meg og broren min ble bra. Spesiell kanskje, men bra.

Og nå kan jeg se tilbake på en familie som ble utvidet og som ble enda bedre.
Bedre på den måten at da jeg fylte atten år hadde Mamma og Pappa planlagt i flere måneder at Pappa og hans familie skulle komme på overraskelsesbesøk til andre siden av landet for å glede meg.
For noen år siden ble Pappa og kona hans nødt til å dra utenlands i jula. Siden Pappa er enebarn ble Farfar utfordringen, hvor skulle han feire jul?
Den naturlige løsningen for alle parter var at Farfar tok turen over fjellet til Mamma og stefaren min.
Kollegaene til stefaren min stusset nok en smule da han fortalte at han skulle ha besøk av ekssvigerfaren til kona si.
Men for oss? Helt normalt.

Det er den fine, rare familien min, det.

- Jeg så du hadde ringt meg noen ganger, Farfar, men jeg har vært litt opptatt skjønner du.
- Ja, jeg måtte jo ringe å si at jeg vant en nissefamilie til deg på basar i går!
- Sier du det, så koselig, da!
- Ja, det er ikke lenge til jul nå, vet du. Jeg har begynt på julekakene allerede jeg.
- Å, du har det du. Jeg har ikke helt tenkt så langt. Det er en stund til ennå, er det ikke?
- Joda. Men det skal du ikke tenke på, jeg baker til deg også.

Bortskjemt, det er det jeg er.

Jeg er lei av å snakke om vann.

Jeg vil heller snakke om at livet er fint og at det snart er helg.

Jeg vil heller snakke om at jobbmessig faller det meste på plass, jeg får i pose og sekk og kan etter hvert begynne med videreutdanning sponset av jobben. Bekreftelse på at de vil ha meg der er fantastisk deilig å få, spesielt når det ikke er forventa. Altså, jeg vet de vil ha meg der, men at de vil satse på meg i form av utvikling og utdannelse er enda bedre.

Jeg vil snakke om at jeg fremdeles ikke har blitt venner med gangfelt og møtende biler. Sannsynligvis kommer jeg heller aldri til å bli det. Av og til, hvis jeg er trøtt og ekstra sliten og dermed hater bilene enda mer, hadde det vært utrolig godt med noen som tok hånden min og sa at det kommer til å gå helt fint, for deretter å stoppe alle bilene.

Det er mye morsommere å snakke om at plata til Valkyrien Allstars kom ut for noen uker siden og at jeg endelig har fått kjøpt den og elsker den.

Jeg kan også snakke om at det er utrolig bra å møte mennesker man er på bølgelengde med, sånne mennesker som man kan snakke med i timesvis uten å gå tom for samtaleemner.

Fremdeles er jeg latterlig enkel å glede, jeg smiler fordi min faste kaffedealer lager kaffen min akkurat som jeg vil ha den og det nesten før jeg har kommet inn døra på kafeen hver morgen.

Sånn. Nå kan vi snakke om vannet jeg skal koke så tennene mine blir rene i kveld også.

Jeg bestilte min sedvanlige kaffe. Dama bak meg i køen ville også gjerne bestille. Hun prøvde i hvert fall, det er ikke alltid lett for kaféjobbende osloboere å skjønne slik dialekt.

- Du kan gjerne lage ein te!
- Hva slags te ville du ha?
- Nei, ikkje te, du kan laga ein te! Kaffe!
- Vil du ha kaffe eller te?
- Eg vil ha kaffe! Kan du laga ein kaffe te meg også?
- Kaffe, ja? Det er det du vil ha?
- Ja. KAN DU LAGE EN DOBBEL LATTE TIL MEG OGSÅ?
- Selvfølgelig!

Mitt forsøk på smalltalk med internettinstallatøren en tidlig onsdags morgen:
- Jeg hørte at vi må begynne å koke vannet nå!
- Ja. Det……..
Og han fullførte aldri den setningen.

- God morgen Christian!
- Voldsomt så kvitrende du er, da?
- Ja, hvorfor ikke? Det er jo en strålende dag!
- Av og til lurer jeg på hvor mange strålende dager du har, du er alltid blid, jo!

Ikke i dag.
I dag er dagen hvor jeg aller mest har lyst til å gå hjem, legge meg, sove litt og stå opp for å starte dagen på nytt.
Litt seint å gjøre det nå, kanskje.
Heldigvis hjelper det litt med bra mennesker, god kaffe og tanken om lykke i form av shopping.
Og det funker.
Så kan jeg kvitre igjen i morgen.

Av og til, hvis jeg har vært på en litt finere restaurant og spist middag, har det kommet noen som man ser ikke passer inn. De er kanskje ikke så fint kledd som alle andre, og det er tydelig hvordan de blir målt av de som passer inn.
I går innså jeg at det er akkurat likt andre veien.

Vi kom inn på den slitne kroa og ble møtt med uhemmet stirring. Vi passet tydeligvis ikke inn.
Interiøret var slitent, klientellet likeså og praten stoppet opp i det vi kom inn døra.

Det var bare ledig helt innerst i lokalet og vi strenet forbi alle menneskene. De stirret fremdeles og praten stoppet i det vi gikk forbi. De var for opptatt med å stirre til at de klarte å holde samtalen i gang.
Jeg liker brune puber. Jeg liker også brune, litt slitne puber. Men her var det bare slitent.
Mens vi ventet på maten leste vi aviser, som vi alltid gjør. Avisbunken var stor, av og til kommenterte vi noe til hverandre, ellers var det stille. Jeg leste aviser og lyttet på andres samtaler samtidig.

Vi fikk fort en venn, Freddy. Freddy mente vi ikke burde lese så mange aviser, det er ikke sunt kunne han fortelle. Jeg valgte å ikke fortelle at jeg hadde tre aviser til i veska som vi ikke hadde begynt på ennå.

Da vi fikk maten vår var Freddy opptatt av om den smakte bra. Det gjorde den, og vi fortsatte å lese i avisene vi hadde med oss.
Han dumpa oss da, det var mye mer interessant å følge med på diskusjonen de andre hadde om hvordan de kunne slå ned en fyr de ikke likte, uten at de ble anmeldt for det. Og kunne de få vitnene til å lyve til politiet?
Gang på gang kom nye folk inn. De snudde seg rundt, hilste på alle kjente - og hver gang stoppet de opp når de så oss. For hvem var disse rare menneskene som ikke passet inn?

Vi gikk etter en stund. En opplevelse rikere og noen aviser fattigere. De lot vi ligge igjen.

Dagens VG.
For åpen.
Private bilder.
Logikk, takk.

Han åpnet døren med et: “Ja, selvfølgelig husker jeg deg!”
Å ikke ha sett noen på ett år er ganske lenge for en gutt på fem år.
Men han husket meg.

Ved middagsbordet fortalte han om at han hadde drømt at jeg var barnevakt for han. Eller, egentlig så husket han ikke om det var en drøm eller virkelighet, men var det sant at jeg hadde bilde av Spiderman på veggen min?
Jeg måtte dessverre benekte det. Skuffelsen hans var til å ta og føle på.
- Å, da var det en drøm da. Men skal ikke du være barnevakt for meg snart? Kan ikke jeg bli med deg hjem i kveld?
- Nei, akkurat i kveld passer det litt dårlig. Men jeg lover, snart kan du få komme på besøk til meg.
- Kan vi male Spiderman på veggen din da?
- Du kan i hvert fall få male Spiderman på et ark. Så kan vi henge det opp på veggen.
- Hurra! Hadde ikke jeg vært kjæreste med Tuva i barnehagen, kunne jeg vært kjæresten din.

Jeg har tydeligvis draget på femåringer og åttiåringer for tida…

Tegn på at man bør jobbe mindre og ha mer fritid:

- I stedet for å skrive utfyllende i systemet vårt om endringene man har gjort, ender man opp med å kopiere inn en sangtekst av Lisa Nilsson. Svaret på min bønn til kompetente mennesker om det kunnes slettes fra systemet var: “Nei. Men fin sang;)”
- Man prøver å gi beskjed til to ansatte, sende ut en mail til tre andre personer og ringe en kollega samtidig, men ender opp med å ringe helt feil person som ikke har noe med jobb å gjøre. Det var i går. I dag kom jeg på at den beskjeden jeg skulle gi aldri ble gitt.
- Tre doble latte, og jeg er fremdeles trøtt.
- Jeg delegerer bort oppgaver fordi jeg har så mye å gjøre, men ender opp med å blogge i stedet.

Oj. Der gikk brannalarmen. Øvelse, sier du? Det var synd.

Jeg satt og passet mine egne saker da en gammel mann på rundt åtti satt seg ned ved bordet ved siden av meg.
Og ut av det blå kom spørsmålet:

- Si meg. Vil du gifte deg med meg?

Jeg ble litt paff, men tenkte det var best å jatte med.

- Nei, du - jeg tror ikke det passer så godt, jeg.
- Ikke det? Har du kanskje en kavaler du da?
- Nei, jeg har nok ikke det, men..
- Jasså, så du har noen i kikkerten, da? Noen du har et godt øye til?
- Jo, nei, ehhh…altså, jeg tror kanskje jeg skal finne meg en på min egen alder. Litt eldre går an, men det er jo ganske mange år mellom oss. Synes ikke du det, da?
- Jo. Du har kanskje rett. Men jeg liker litt yngre jeg, da vet du. Damene på min alder er så gamle og skrukkete.
- Jeg synes de er søte, jeg. Men for all del, koselig du spurte.
- Da må du ha en fin dag videre! Du blir nok gift til slutt du også!
- Ehh. Jo, takk du.

Så leste han videre i avisen.
Jeg fniste og så gikk verden videre.

Jeg har vært på utstilling i dag.
Mutters alene, til og med. Ikke bare kom jeg dit alene - men jeg var den eneste som var innom akkurat da. Og det var ganske fantastisk å gå der, la tankene fly og se på vakre bilder.

Lothianes bilder var nydelige. Har du ikke vært der ennå anbefaler jeg deg sterkt å ta turen til Ullevål Stadion, gå inn stikkveien, opp stien og inn i huset for å se.

Jeg gikk derfra smilende.
Og det fine med å gå tur i sola på en søndag, er at det føles enda bedre å ligge på sofaen resten av kvelden….

Jeg tror jeg sjelden har lengtet etter fredag som denne uken.
Alt skjer, hjernen kjører på høygir 24 timer i døgnet, det er forandringer på jobb, det er drama på jobb, venner har kriser, venner har gleder og midt oppi det sitter jeg og lurer litt på hva som egentlig skjer og hvorfor alt skal skje på én gang.
Og hvorfor har noen av de beste menneskene i livet mitt bestemt seg for å flytte så langt bort?

Jeg trekker meg litt inn i skallet mitt når alt går så fort. For innen jeg har rukket å fortelle noen om hva som skjer, har noe nytt skjedd. Og til slutt blir det enklere å ikke si noe i det hele tatt.

Helt til noen spør.
Da forteller jeg.
Deretter går jeg tidlig hjem fra jobb, sitter helt alene på kafé og blar gjennom avisen uten å få med meg noen ting, tømmer hjernen og kjøper blomster til meg selv siden ingen andre kommer på den fantastiske ideen.

Og så er det helg.

Jeg synes det er for lite sympati for lettskremte i verden.
For å øke bevisstheten rundt dette problemet vil jeg beskrive en dag i mitt liv. Siden det er på jobb de fleste angrepene skjer, kan jeg da kontakte verneombudet?
(Alle hendelser er hentet fra virkeligheten)

Jeg kommer på jobb, går forbi avdelingsleders kontor, han kommer løpende ut for å rekke noe. Jeg hopper og skriker fordi jeg ikke så han før han sa hei. Han ler.

Jeg finner plassen min, setter meg ned, begynner å logge meg på. Naturligvis har kollegaene mine funnet ut at det er hysterisk morsomt at en av de gjemmer seg under pulten min, for så å skremme meg i det jeg setter meg. En gang sparket jeg en kollega i hodet. Ulykker skjer. Jeg bruker noen minutter på å samle meg. De andre ler.

Kaffe er tingen etter dette. Det skumle med å gå til kaffemaskinen er at det er mange hjørner. Og bak et hjørne kan hvem som helst komme litt for fort, noe som igjen fører til at jeg skriker.
I det jeg er på vei tilbake fra kaffemaskinen går jeg forbi kontoret til en annen leder. Han synes det er hysterisk morsomt at jeg er lettskremt og benytter enhver anledning til skremming. Ikke så rart, han trenger bare å si hei før jeg hopper og skriker. Han ler. Resten av dagen går jeg en omvei for å unngå kontoret hans.

Med mye kaffe og vann er det etter hvert naturlig å gå på toalettet. Mens jeg er inne i avlukket skal man ikke se bort i fra at sjefen min har sneket seg inn og står rett utenfor døra i det jeg kommer ut. Dette varierer, andre ganger står hun lenger borte i gangen - gjerne fulgt av en halv avdeling som venter på å le av meg når jeg skriker og mister pusten. De ler.
Tilbake på plassen min plugger jeg inn ipoden, lykkelig over å kunne jobbe i ro og mak. Helt til noen tar meg på skuldra for å spørre meg om noe. Jeg skriker. Alle ler.

Tips til kur mot lettskremthet mottas med takk, jeg er ellers lite nevrotisk og har god helse.
Maratonhelg med skrekkfilmer er kanskje tingen?
(Det er en grunn til at jeg ikke ser skumle filmer på kino. Da ler alle. Av meg.)

Vakkert vær, vakre farger, vakkert område, vakre tanker, vakker musikk og vakre smil.
Høstdepresjonen er utsatt på ubestemt tid.

Og så fant jeg benken som skrek etter selskap av meg, ipoden og boken min. Ikke at jeg åpnet boken, det var så godt å sitte der uten å gjøre så mye.

(Minn meg på at jeg neste gang styrer unna alle nyforelskede par)