Først & Sist

Søndagssløv og søndagsforkjøla.
Enda godt jeg skal gifte meg med John Mayer.

Onkelen til ei venninne døde for ikke så lenge siden, og dagen før begravelsen ringte enken hans til legen for å få sykemelding. Det er ei lita bygd, og legen vet godt hva som har skjedd. Men det hjelper ikke alltid…

- Jeg vil gjerne be om sykemelding, nå klarer jeg ikke mer, jeg har ikke sovet på flere dager.
- Jeg kan ikke skrive sykemelding uten å ha en grunn.
- Men jeg skal jo følge mannen min til graven min, er ikke det god nok grunn?
- Jeg kan ikke skrive sykemelding uten å ha sett deg. Du får komme innom til uka, eller kan du komme i morgen tidlig?
- Men jeg skal følge mannen min til graven i morgen, kan du ikke bare gi meg en sykemelding nå?
- Nei, ikke uten en grunn.
- Mannen min er død, er ikke det grunn god nok? Jeg bryr meg ikke om hva du skriver, jeg må ha den sykemeldingen!
- Da skriver jeg manisk depressiv i sykemeldingen. Men jeg kan ikke skrive den tilbake i tid. Den gjelder fra i dag og noen dager framover.

Noen mennesker egner seg ikke til å jobbe med andre mennesker.

Jeg er på utkikk etter en ny egenskap.
Jeg trenger egenskapen som gjør at jeg klarer å komme for sent.

For all del, i en perfekt verden ville det vært fint å alltid være presis - men det hjelper jo ikke meg når alle vennene mine alltid kommer minst et kvarter for sent!
Du skal ikke se bort i fra at jeg kommer et kvarter for tidlig - og vips har man en halv time ekstra ventetid.
Og da har jeg gjerne prøvd å komme for sent.
Jeg somler og somler, men kommer presis.
Resten av familien min kaller det bare gammel dame-syndromet.

Jeg og Farfar på åttifireogethalvt fnyser av den slags.
Godt jeg har noen på mitt lag.

(Det er selvfølgelig helt tilfeldig at jeg skriver dette mens jeg venter på ei venninne som skulle vært her for en halvtime siden.)

- Du har hørt at Thomas har samboer?
- Hva??
- Ja, han har visst hatt det i mange år.

Samtalen stilnet.
Alle tenkte det samme. Hvorfor har han som er litt rar, mangler sosiale antenner, som alltid sier de gale tingene i en samtale, hvorfor har han kjæreste, men ikke vi?
Hadde han vært den eneste hadde vi ikke stusset over det, men alle rare mennesker vi møter har kjæreste. Vi som anser oss som rimelig oppegående, vi er evig single. Vikarer som er innom jobben i en periode, den ene rarere enn den andre - alle er de lykkelig gift eller har samboer.

- Tror dere at…Tror dere at det egentlig er oss det er noe galt med?
Alle de vi synes er rare, går de egentlig rundt og ler av oss fordi det er vi som mangler de sosiale antennene?

Så stilnet samtalen igjen.

Jeg kunne skrevet sider om hva jeg mener om grilldresser på billigsalg, hår ateliet og katt som vinker med hånden, men tror jeg lar bildene tale for seg selv.

Med fare for at noen mener jeg viser tegn på alderdomssvekkelse skal jeg igjen skrive om bein, føtter og andre koselige kroppsdeler.
Jeg ryddet i mailboksen min i går og da fant jeg noen godbiter jeg har glemt å skrive om.

Etter at jeg ble påkjørt i januar (og blogget om det) mottok jeg noen mailer som…vel….se selv nedenfor.

Den første jeg fikk var ikke så ille. Muligens tegn på krøllete sosiale antenner å sende den to dager etter at jeg hadde blitt påkjørt, men la gå - han beklaget det i etterkant.

Hei frøken Skavlan,
Kom over bloggen din.
Jeg er hobbyfotograf og fikk en ide når jeg leste om foten din i gips, et litt annerledes vinterrelatert motiv i forhold til de andre modellshootsene jeg tar liksom. Du ser jo ut til å være ei søt jente, og jeg tror det kunne blitt litt artige bilder. Jeg har ikke noen spesiele planer med bildene, og eventuel videre bruk av de må vi avtale om det blir aktuelt. Jeg har ikke anledning til å betale deg, men du får også bildene og jeg kan eventuelt stille opp for andre bilder senere eller hjelpe deg med noe annet hvis det skulle være av interesse.

Jeg var inne på siden hans og hobbyfotograf var det rette ordet. Nok sagt.

Den andre mailen jeg fikk var litt mer rett på sak.

Hei! Jeg er en gutt som liker å ta bilder av nakne jenter med jips. Hvil du være med? Mine intresser er damer, biler og fottograffering. Jeg kan ikke betale no, men tror det blir en spennende og pirrene opplevelse for oss begge……;););););)

Skikkelig pirrene, ja…

(Eneste grunn til at jeg avslo de begge var naturligvis fordi jeg ikke hadde gips, men hadde en skinne i stedet. Ved neste påkjørsel skal jeg sørge for at det ikke er kneskåla som blir knust, så kanskje jeg får gips og kan slå til på tilbudene.)

Ei jente gikk målrettet mot informasjonsskranken og spurte damen bak skranken:
- Har dere den krimboka? Den som kom for ikke så lenge siden av den kjente forfatteren…Du vet…?
- Har du litt mer informasjon? Var det ei dame eller en mann? Norsk?
- Nei, altså. Husker liksom ikke helt, men den er visst skikkelig bra!

Jeg hørte ikke resten av samtalen, for det kom en gjeng med tøffe gutter. 16 år og tøffest i byen:
- Du, Thomas, du burde lese Maskeblomstfamilien, ass! Du friker ut! Den er skikkelig scary, ass!
Jeg dømte de da jeg så de.
Så feil jeg tok. Ut av butikken gikk de, med Maskeblomstfamilien under armen.

Den krimsøkende jenta fortsatt jakten, nå snakket hun i telefonen:
- Hei, er du hjemme? Du, hva heter den svarte boka?
Den svarte boka som ligger på rommet mitt, vel! Inni skoskapet.

Jeg skulle egentlig ikke handle noe. Men det eneste middelet mot å lytte til andres samtaler var å finne bøkene jeg ville ha.
Deretter var det best å komme seg hjem før regnet vasket meg bort.

- Jeg tok med litt samisk partyjoik, sa hun - og så var festen i gang.
Om det ikke ble en drømmedag på grunn av jobb på dagen ble det i hvertfall en drømmekveld. Stemningen var euforisk.

- Du synger totalt uten innlevelse, sa Jan Fredrik Karlsen. Det er søndag, jeg ser Idol-reprise og klarer ikke la være å fnise litt da sønnen til den sleipe mannen jeg leide leilighet av før blir slaktet av dommerene.

- Flytt dere, sier jeg til skoene mine som står midt på stuegulvet. De står der de ble forlatt da jeg kom hjem i natt og akkurat nå føles det mye enklere å gå rundt eller over de, i stedet for å rydde de bort.
Lat, men lykkelig.

- Er det bare meg, eller er det litt unaturlig at butikkpersonalet masserer hverandre mens de skanner inn matvarene mine?
- Veldig bra at du leverte alle bøkene du ikke lenger hadde plass til på et antikvariat, men problemet ble kanskje ikke løst siden du fant tjue nye bøker samme sted?
- Digitaldekoder med opptak er farlig.
- Hvis jeg så mye som vurderer overtid de neste ukene bør noen sende meg hjem.
- Husfredene mine har nå overlevd to måneder. Begynner jeg å få grønne fingre?
- Helg! Helg! Helg! Helg!

Ha en vakker helg, innbyggere i Bloggpolis!

Av og til glemmer jeg at de rundt meg er mennesker - akkurat som meg.
Det er så lett å sette andre høyere enn seg selv. Også glemmer jeg at jeg neppe er den eneste som tenker sånn.
Hvem blir da på toppen?
Det er enklere å dytte seg ned enn å jekke seg opp.

Det er visst høst.

Jeg tror kanskje jeg er bittelitt forelska i dette bildet. Det var absolutt best på trykk i papir-Magasinet, men uansett sier det mye, som for eksempel: “Ikke kødd med kneippen min!”
Eller kanskje tenkte han bare at han var drittlei kneipp og heller ville gå over til slikt hipt og kult speltbrød?
Noen bilder blir man ikke lei. Jeg blir tydeligvis ikke lei kneipp-bilder.

De siste ukene har livet dreid seg om jobb på de fleste plan. Mye jobb og mange endringer.
Noen av kollegaene mine lenker seg nærmest fast til plassene sine i frykt for nye ting.
Andre løper rundt som hodeløse høns og vet ikke helt hvor de skal gå.
Mens noen allerede har flyttet på seg, har jeg trukket meg litt ut.
Det er litt tilfredstillende å se at det ikke gjorde noe. Alt faller på plass.
Jeg lurer faktisk på om jeg har lært meg å være tålmodig.
Skremmende. Og ganske deilig.

Frøken Makeløs skrev for litt siden om sin drømmedag og jeg synes ikke jeg kan være noe dårligere.

Jeg er ganske lett å glede.
Gi meg en formiddag med kaffe, sol og aviser, så er jeg fornøyd.
Men siden det skal være drømmedagen kan det godt komme noen å vaske hele leiligheten mens jeg sitter der på kafeen og koser meg. I tillegg kan de godt montere taklampe på rommet mitt, sortere og vaske klærne mine, rydde i bokhyllene mine, kaste alt som kastes bør, før de vasker vekk de malingsflekkene som fremdeles er på gulvbelegget i gangen etter at vi malte veggene for en måned siden.
Og siden de er så godt i gang kan de fint fjerne eskene som står i stua, kjøpe inn seksjon og ny sofa og bytte ut kjøkkeninnredningen. Og innen det er gjort er jeg klar for å komme hjem for å ta et langt bad, tilberede god mat og vente på at verdens beste kollegaer og venner skal komme på besøk. Jeg har skyhøye forventninger til kvelden, men vet at de blir innfridd siden menneskene som kommer er noen av de som får meg til å le høyest, lengst og mest ekte. Det funker.

Når jeg tenker meg om har jeg nettopp beskrevet førstkommende lørdag.
Jeg mangler bare noen som kan ta seg av leiligheten mens jeg sitter på kafé på formiddagen….

Stakkars Valentina.

Ikke lett å være boikottet.
Why not me, spør hun.
Hvorfor vil ikke stasonene ha henne?

Jeg stiller med store lommer og eplekakedeig.
Du stiller med stige.
Sammen fikser vi eplene.

Jeg har alltid lurt på hvem som blir julenisse. (Har kanskje ikke lurt så veldig lenge på det, men tanken har slått meg.)
Du vet, kjøpesenternissen som dag ut og dag inn i adventstiden går rundt på senterene og alltid må være like hyggelige mot de små søte barna.

Altså, står man opp en dag og innser at man har lyst til å bli julenisse?
Eller blir man headhuntet fordi man har passende egenskaper?
Må man ha utseende til å passe som julenisse?
Eller er staffasje som maske/sminke og pute på magen nok?
Det er mange spørsmål som du skjønner. Jeg tror jeg skal lure litt til.
Men hvis du føler at du har julenissemateriale i magen (høhøhø..) kan du søke på jobb som julenisse på Storo Storsenter. Så lover jeg å besøke deg for å levere ønskelisten min.

(Er ikke det en passende jobb for deg kan du kanskje søke på jobben som oljesinnmører for deltakerne i Svensk Mesterskap i bodybuilding og fitness. Jeg tror muligens stillingen er besatt, annonsen er i hvertfall borte, men siden bilde var et av kriteriene for å søke kan du sikkert sende inn et lekkert oljeinnsmurt bilde av deg selv og knuse resten av søkerne på målstreken)

Det jeg liker best med Idol er de innledende rundene hvor jeg kan le en ond latter av alle de som driter seg ut.
Kanskje ikke en særlig sjarmerende egenskap, men sånn er det.

Og i anledning at årets Idol er i gang - her er en gjeng med Idoltapere fra Nederland:

Jeg var ikke helt forberedt på å møte et spøkelse fra fortiden da jeg kom på jobb i dag.
Plutselig sto han der, en jeg ikke har snakket med på mange år, han som var det nærmeste jeg kom min første kjærlighet.
I dag bor vi på hver vår kant av landet og jeg mistet altfor fort kontakten med alle fra den tiden.
Det var aldri definert hva vi var, jeg var altfor ung og han altfor gammel.
Det mente i hvertfall foreldrene mine.
Forrige gang vi snakket sammen hadde han dårlig samvittighet for at han utnyttet meg, han visste aldri at jeg like mye utnyttet han.
Tenåringsjenter er ikke så uskyldige som man tror.
Kanskje får han vite det neste gang vi plutselig sees.