Først & Sist

For å skrive om noe annet enn Oslo Sporveier og flagging, men samtidig ikke stenge det helt ute: da vi alle forundret oss over flaggingen 20. august foreslo Minneapolise at dagen kunne være bloggerdagen. Selvfølgelig måtte jeg sjekke om det fantes noen bloggerdag fra før av.
Og dét gjør det!

Jeg fant i hvertfall siden Blogday.org.
Konseptet går enkelt og greit ut på at man den 31/8 hvert år, dette er tredje året, skriver en post hvor man linker til fem blogger man liker.
Gjerne nye blogger man nettopp har funnet. (Akkurat det punktet svikter jeg litt på…..)
På den måten sprer man nye (eller gamle) og bra blogger ut til folket. Og sånt liker man!

Mitt bidrag:
Frøken Makeløs - hjelp henne med å finne Guri, Søren, Mikkel, Per og Gutten!
Minneapolise - (Høh, to linker i samme innlegg til og med) holder Bloggpolis oppdatert om hva som skjer i det store landet over dammen.
Skytmeg.net - Maren B. har finefine bilder.
Aroundbooks - om bøker for bokelskere.
Erlend - har lovet å skrive depressive innlegg utover høsten.

Kjære alle dere som har googlet ulike varianter av “Trikk 30. august flagg” og havnet hos meg:
Sporveien flagger i dag fordi Bystyret har vedtatt å opprette felles administrasjonsselskap for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus.

(Nå synes jeg snart de kan begynne å flagge for noe spennende….)

Jeg tror jeg snart må opprette en egen “Hvorfor flagger man i dag?”-blogg.

- Nå må du være stille, hun snakker nå.
- En må snakke om gangen, ikke alle i munnen på hverandre!
- Kan du være stille? Jeg er ikke ferdig med å snakke.
- Du trenger ikke skrike, jeg sitter rett ved siden av deg!
-Hei, nå må det da være min tur snart?

Da jeg gikk på barneskolen ville alle si noe hele tiden. Da vi satt i ring sendte læreren rundt en liten tøyball. Bare den som hadde ballen fikk snakke, vi andre måtte være stille.
Jeg tror Oddvar Stenstrøm trenger en sånn ball når han leder valgdebatt.

Tidspunktet jeg våknet på: 07:42
Tidspunkte jeg burde våknet på: 07:00
Tidspunktet jeg måtte være på jobb for å ha opplæring for 15 mennesker som hadde første dag hos oss: 08:00
Tidspunktet jeg gikk inn døra på jobb, smilende og klar for opplæring: 08:01

Ny personlig rekord. Og det uten bruk av drosje.

Jeg la merke til forretningskvinnen allerede ved gaten mens vi ventet på å gå ombord på flyet. Hun ville ikke stå i køen - det var for mange mennesker. (Men alle menneskene burde passe seg da hun fant det for godt å ville gå ombord i flyet)

Flyet var forsinket.
Bagasjen var forsinket.
Det var ikke den beste reisedagen, men allikevel sto alle rundt bagasjebåndet og ventet tålmodig på bagasjen.

Bortsett fra forretningskvinnen.
Hun strenet bort til skranken og forlangte sporenstreks å få snakke med en ansvarlig, for på denne måten gikk det ikke an å drive flyselskap! Hun hadde avtaler å rekke, hun hadde penger å tjene og hun forlangte erstatning for tiden hun nå kastet bort!
Tydeligvis fikk hun ikke et svar hun likte, for etter noen minutter skrek hun inn i telefonen sin: “Jeg vil klage på en av deres ansatte!” Deretter gjentok hun tiraden sin om avtaler, penger, erstatning og om han i andre enden sporenstreks ville notere kontonummeret hennes for å betale tilbake hennes tapte fortjeneste. Og det skulle skje nå!

Mannen hennes gikk og gjemte seg i en krok.

Jeg smålo for meg selv av hele situasjonen. Jeg var i utgangspunktet ganske irritert på forsinkelsene, men ble kjapt i godt humør igjen av å se på hun som stresset.

Endelig kom bagasjen, jeg holdt på å kræsje med henne da hun dro med seg mann og koffert gjennom slusene, hun hadde det for travelt til å stoppe - hun hadde avtaler å rekke, penger å tjene og kjefting å utføre mot de stakkars menneskene som sto i informasjonen og ikke fort nok fortalte henne hvor drosjene sto.

Så slitsomt det må være å være henne.
Jeg fikk en sterk trang til å gå bort til henne, gi henne en klem - og si at alt kom til å gå bra til slutt.

På dager som denne, når man blir klissvåt på vei hjem fra jobb fordi man kledde seg slik man ønsket været var, ser jeg ingen annen mulighet enn å forsake restene av frisyre og sminke for å løpe innom biblioteket og hente mange fine bøker.
Deretter er det det eneste rette å tenne mange stearinlys, skru av mobilen (i hvertfall på lydløs), drikke enda mer kaffe enn man allerede har gjort i løpet av første dag på jobb etter ferien (jeg var på jobb klokken syv helt frivillig!) og forsvinne inn i en annen verden.
Høsten har visst kommet.

Jeg føler jeg har skrevet utallige innlegg om Farfar - men når han kommer til oss for å spise søndagsmiddag med ferdigkokt saus på glass og salat ferdig i bollen må jeg nok en gang proklamere at han er den tøffeste farfaren i mils omkrets.
“Det er jo så lettvint å lage maten ferdig hjemme” er hans refreng.

Også har han ganske tøff caps til å være fireogåttiogethalvt.

(Samvirkelaget er butikken å handle i, for de som lurte)

Av og til tenker jeg at jeg kommer til å ende opp som hun rare dama i første etasje med potteplanter, Glamour og katter som hobby, hun som alltid holder øye med deg når du kommer hjem sent på kvelden og bråker i oppgangen.

Til vanlig er dette (satt litt på spissen) det nærmeste jeg kommer et blomsterbed:

Her på landet derimot er det litt mer aktivitet på hagefronten:

God sommer!
(Og gleden over at sommeren kom i min siste ferieuke er ganske stor!)

Det fine med å blogge er at hvis man lurer på noe, men ikke finner svaret ved å søke på nettet eller ellers i verden, så kan Bloggerbyen hjelpe med svaret.
Trodde jeg.

For noen dager siden, 20. august, flagget de på trikken. Jeg lurte meg grønn, blå og grå på hvorfor, så jeg stilte til slutt spørmålet her i Først & Sist, med stort håp at noen kunne hjelpe meg. Forslagene var mange, men ingen nådde helt opp.
Folk googlet og saumfarte wikipedia og det ene med det andre, og da jeg så hvor fortvilte alle til slutt ble, tok jeg på meg det store ansvaret. Det store ansvaret med å sende en mail til Sporveien.
Og løsningen på mysteriet?

Hei!

Grunnen til at alle trikkene flagget den 20 august, var at da begynte trikken å gå til Bekkestua. Det var en liten markering på grunn av dette.

Vennlig hilsen

Bjarne Betjent
kundekonsulent

Ganske kjedelig svar, i grunn. Men nå kan vi i det minste få sove om natten igjen..

(Jeg tror jeg skal søke jobb i den spørrespalten til AftenAften. Drømmejobben, tror jeg.)

Bildememe!
Jeg er hjemme hos foreldrene mine, så dette blir Vestlands-versjonen og ikke Sandaker-versjonen…

1. Hva leser du akkurat nå?

Egenlig leser jeg “Det jeg elsket”. Men nå har jeg reist hjem til foreldrene mine en tur og snille mamma har bestilt”Ligge i grønne enger”, så jeg er nok nødt til å lese den først…

2. Hvilken farge har tannbørsten din?

3. Ta et bilde ut stuevinduet ditt.

Som sagt, jeg er hjemme-hjemme nå. Her har de flere planter enn jeg kommer til å få i løpet av et helt liv. Fint er det! (så lenge jeg slipper å luke)

4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?
Jeg gjør faktisk det hjemme hos meg selv!

5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg.

Føler denne veska har blitt omtalt før…

6. Hvordan ser sengen din ut akkurat nå?

Spennende, ikke sant?

7. Hvordan ser det ut inni kjøleskapet ditt?

8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din.

Dette er katten til Mamma. Noen vil muligens kalle det babyen hennes. I vennekretsen min blir den i hvertfall utelukkende omtalt som lillebroren min…

9. Ta bilde av noe du misliker med der du bor.

At rommet mitt brukes som roterom. Men vi har i det minste gravd fram senga, hurra…

10. Ta bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.

En ting og en tilstand:

En gammel klokke vi har hatt siden jeg var liten.

Bok, sol og kaffe. Lykke..

Jeg følte meg ganske etablert i går da jeg inviterte en kamerat på middag.
Jeg laget middagen mens jeg hørte på Norgesglasset og Her & nå på P1, middagen var ferdig da han kom fra jobb kvart over fire, og etterpå drakk vi kaffe mens vi så på Dagsrevyen.
Vi reagerte på utseendet til det nye studioet til Dagsrevyen og så uffet vi oss over at alt var så mye bedre før.
Litt som et gammelt ektepar, der vi vet hva den andre tenker og fullfører hverandres setninger, eventuelt sier setninger i kor.
Så gikk han for å møte noen venner og jeg sto igjen på kjøkkenet - denne gangen for å ta oppvasken og bake noen brød. Koselig kveld, og akkurat passe dose etablert.

Burde jeg vite hvorfor trikkene kjører med vaiende flagg i dag?

Mette Marit hadde bursdag i går, vi feirer neppe nasjonaldagen til Ungarn, ser heller ingen grunn til å markere at det er 47 år siden NRK offisielt åpnet sine sendinger og særlig mye mer spennende har ikke skjedd 20. august.
Så hjelp?

Hvis du er sulten står maten og venter på deg på Bislett.
Det er synd at det ikke er vin igjen, men hvis du vil kan du sikkert få deg en etter maten-sigarett.

Hva gjør man egentlig når man skal på fest, har ingenting å ha på seg, men samtidig har lovet seg selv høytidelig å ikke kjøpe nye klær denne måneden?

Veske og sko er vel ikke klær?
Det mener jeg i hvertfall.

Nå kan jeg gå på fest.
I mina gylna skor…

Ikeabussen er en genial oppfinnelse.
Man kommer seg kjapt fram til Ikea, man får gleden av å stå som sild i tønne og snuse inn kroppsluktene til alle rundt deg, og de som skal på bussen er verre enn alle når det gjelder å stå rett foran døråpningen og presse seg inn før så mye som en isbitform har kommet av bussen.
Spesielt vil jeg takke den japanske turistgruppen som tok bussen til Ikea i går for å gjøre bussen enda fullere enn vanlig. Jeg ble imponert over hvor mange bilder det gikk an å ta fra Fred Olsens gate til Furuset. Muligens var de leid inn for å ta ekstra bilder til neste års katalog?

Jeg sto utenfor den stengte skobutikken og ventet på trikken da to gutter i passe fjortis-alder kom.

- Faen, det er stengt jo!
- Og så da?
- Jeg lovte jo mamma å gå og kjøpe de skoa i dag! Det var bare her de var billige nok! Hun kommer til å drepe meg, ass!
- Fikk du ikke penger av henne a’?
- Joooo! Men jeg har jo brukt opp halvparten! Shit ass! Og her var de på salg, så jeg kunne fått de allikevel…

Jeg fikk litt lyst til å si til han at han sikkert kunne gå inn på McDonalds litt lenger borte i gata og finne Lena, for hun pleier å fikse klær og sko til en billig penge. Så hadde han sikkert blitt forelska i samme slengen.

Kjære lesere.
Jeg innser at vi bloggere har en stor oppgave i å hjelpe resten av Norges befolkning.
De googler etter alt mulig - og vi har mulighet til å gi de svarene.

For litt over en uke siden skrev jeg en post om bokhyller og sjekking, og etter det har det ramlet inn med mennesker som har googlet ordet “sjekketriks”.
Det er med andre ord endel (på de siste to dagene: seksten personer) som leter og leter internett rundt etter sjekketriks. Folk trenger hjelp!
Og der kommer vi i bloggerbyen inn.
Kan du hjelpe med dine sjekketriks?

(At bloggen min er sjette treff ved søk etter sjekketriks er kanskje litt bekymringsfullt i seg selv.)

På trikken her om dagen var det ei dame som nesten tjente fem hundre kroner på å åpne vinduet.
Nesten fordi hun ikke klarte det. Hun var kanskje litt ustabil og strevde lenge med å åpne vinduet ved siden av seg, jeg tror på et punkt det var syv-åtte mennesker involvert i denne åpningen. Det endte med at hun klarte det selv.
(Fin frognerdame: Men kjære deg, det går virkelig ikke an å få åpnet dette vinduet. Ja se der ja, der klarte du det allikevel, flink pike!)
Men det var ikke nok for henne - hun ville også åpne vinduet på motsatt side. (”Jeg må åpne det, jeg får sånn derre klaustrofobi, skjønneru. Du er stor og sterk, du unggutten. Kan du lette på rævva og hjælpe meg eller?”)
En gutt som kom på trikken prøvde hardt og lenge, men klarte det ikke. Til slutt lovet han henne fem hundre kroner hvis hun klarte å åpne vinduet. Han viftet med fem hundrelappen foran henne, alle holdt pusten mens hun forsøkte, men hun klarte det ikke. Så var showet over.

Noen dager senere ble jeg sittende bak to jenter som kranglet. Hva krangelen egentlig handlet om tror jeg det ikke var noen som fikk med seg, men det endte med at hun ene jenta løp ut og skrek at hun ikke orket dette maset lenger. Hun andre jenta ble sittende igjen på trikken, hylgrinende. Den gamle mannen som satt ved siden av henne visste ikke helt hva han skulle gjøre, men han rakte henne et skittent lommetørkle for å tørke tårene.

I går på trikken var det plutselig noen som spurte meg:
- Kan jeg spørre deg om en ting? Blogger du?
Tusen tanker raste gjennom hodet mitt, skal jeg si nei, hvem er du, skal jeg si ja, hva gjør jeg nå?
Jeg sa ja.
Og hun som spurte meg var ingen andre enn Britt M! Med andre ord ingen skummel stalker. (Tror jeg da.) Uansett veldig koselig å møte henne, på tross av at jeg har forlatt Bislett til fordel for Sandaker.
Så nå synes jeg ikke vi har noen unnskyldninger for å ikke finne ut av det store fotspor-mysteriet, eller hva Britt?

Det var søndag ettermiddag, jeg hadde tilbragt dagen på sofaen med vekselvis tv , romantiske komedier og bok etter en sosial lørdag, og etterhvert ble det tid for middag. Jeg fant ut at jeg skulle teste ut den asiatiske restauranten nede i bakken i stedet for å lage middag. Take out er fine greier, så jeg ringte de for å bestille:

- Hei, jeg skulle gjerne bestilt mat til henting?
- Ja, hva da?
- Nr. 46, takk, sprøstekt svinefilet.
- Ja, og?
- Nei, ikke noe mer.
- Ikke noe mer? Bare den?
- Ehh. Ja, bare den.
- Bare til én person?
- Ja.
- Ok. Nr. 46 til én person ferdig om ti minutter.
- Takk…

Gni det inn, dere, gni det inn…
(Jeg følte meg litt som karakteren til Sandra Bullock i “Two weeks notice”. Kanskje de på restauranten nettopp hadde sett den?)