Først & Sist

Når venners venner og mine venner blir venner - da blir det mange venner da!

Og det er alt jeg har å si i dag.

Jeg snudde meg og så han på han som sto bak meg.
Tårene trillet nedover kinnet hans.
Ikke av sorg, men av glede.
For Wenche Myhre sto på scenen og sang “Når jeg blir seksogseksti”.

Selv fant jeg lykken ved å gå hjem mutters alene, men smilende, i regnet klokken fire på natten en helt vanlig torsdag. Du bør prøve det. En opplevelse.

“Du må ikke henge for mye med homser, du blir bare kynisk av det.”

Litt overraskende var det å høre det, siden det var en homse som sa det.
Og da jeg fortalte det til noen andre homser jeg kjenner nikket de gjenkjennende.

Men de jeg kjenner er jo ikke kyniske.
Så da må det være alle de andre, da?
Eller har de en kynisk, mørk side de ikke viser meg?
Tror ikke det, gitt.

Overraskende er det også at jeg henger litt på Skeive dager.
Jeg kommer neppe til å treffe mannen i mitt liv der, men kombinasjonen øl, gode venner og absurd mye latter er ikke å forakte. Så kan drømmemannen vente. Ryktene sier han skal komme fra Hauge i Dalane, men det er også alt jeg vet.
(Det er forresten ganske overraskende at ryktene kan bestemme hvor drømmemannen min skal komme fra uten å kjenne en eneste mann som kommer derfra)

Men vet du hva det mest overraskende er?
I morgen skal jeg på Eurovision Memorylane.
Jeg som ikke liker Grand Prix engang.

Noe av det siste jeg gjorde før jeg tok langhelg på torsdag var en evaluering av forskjellige systemer vi bruker på jobben.
Fredagen kom, jeg reiste på tur til Venner som funker og vi spøkte med at jeg måtte huske å fylle ut evalueringsskjema før jeg reiste igjen, siden jeg var blant de første som brukte gjesterommet deres.

På lørdag tilbragte jeg noen timer på legevakten, og til og med der var det en datamaskin ved utgangen for evaluering av legebesøket. En stakkars mann fikk så vidt forklart problemet sitt før han ble spurt om han kunne huske på å svare på evalueringen før han forlot legevakten.

På søndag vendte jeg nesa østover igjen, og siden flyet var halvannen time forsinka, stappfullt og samtlige småbarnsfamilier i området (pluss et fotball-lag) skulle reise, fant Avinor ut at dette var riktig tidspunkt for å dele ut et evalueringsskjema mens man køet seg gjennom sikkerhetskontrollen.

Vel hjemme skulle jeg bare sjekke mail (og litt til) før jeg fant senga, da blinket Norman nederst i høyre hjørne og fortalte meg at min “evaluation period” er over.

Nå har jeg faktisk hatt to dager uten noen som helst evaluering, og derfor tar jeg turen ut i sommerregnet før noen finner ut at de skal evaluere meg.
Håper du også får en fin kveld!

Han satt ved siden av meg på flyet, den unge, litt keitete gutten. På den andre siden satt en kjekk mann. Vi tre satt midt blant endeløse rekker av barnefamilier i vår egen lille boble.
Både jeg og den kjekke mannen ved siden av meg var raskt oppe med bøkene våre. Jeg leste “Gutten som hadde svar på alt”, mens den kjekke mannen leste en uidentifiserbar bok.

Etterhvert fant også den unge, keitete gutten fram en bok.
Han holdt boken lenge i fanget, jeg kunne lese tittel og forfatter skrevet utenpå det løse omslaget, “Idioten” av Dostojevski. Det minnet meg om at jeg har hatt den boken stående i bokhyllen hjemme i flere år, uten mot til å begynne på den.

Etter litt åpnet han boken omtrent midt i og begynte å lese.
Jeg leste ivrig videre i min egen bok, men etter en stund gløttet jeg opp for å finne ut hvor en irriterende dunkelyd kom fra. Jeg fant aldri ut hvor lyden kom fra, men da blikket mitt sveipet over siden til boken til den keitete unge gutten leste jeg noe sånt som;
“Waaler og Harry Hole er avdelingens beste etterforskere, men der stopper også likheten.”

Så det var Dostojevski som skrev bøkene om Harry Hole?

Jeg skrev for en stund siden om sporene jeg har sett rundt omkring på Bislett.
Britt M. har funnet liknende spor i Møllergata.
Sammen er vi dynamitt i trenchcoat og mørke solbriller, så har noen tips til dette spennende mysteriet som befinner seg rett utenfor min ringe dør, tas de i mot med stor glede, takknemlighet og lovnad om å få være med på nye eventyr sammen med El Detectivos personlig, Britt M & undertegnede.

(Britt M: Minn meg på at jeg finner et nytt eventyr å utforske hvis noen klarer å løse fotspormysteriet?)

De siste timene har jeg jobbet overtid hjemmefra.
Oppgaven i kveld var ikke særlig krevende, bare jeg passer på å trykke refresh på en nettside innimellom og kanskje klikke på en knapp hvis det har kommet noe spennende, ja da gjør jeg det jeg skal.
Så nå har jeg vasket opp, vært på butikken, pakket til turen jeg skal på i morgen og samtidig fått overtidsbetaling. Og ikke minst kan jeg blogge et totalt unyttig innlegg og få betalt for det…

Vi erklærer herved agurksesongen for åpnet, VG har i dag brukt en halvside på en artikkel om Alejandro Fuentes som for tre uker siden glemte kontaktlinsene sine hjemme i Kristiansand. Han får dermed desverre ikke sett alle de hylende småpikene som trenger seg sammen foran scenen under fredagens Topp 20-show på Rådhusplassen.

(Strengt tatt er det vel agurksesong hele året når man leser VG, at jeg aldri lærer.)
(Og, Alejandro: Vi har kontaktlinser i Oslo også.)

Jeg vil ikke bli gammel og grå.

For tiden bor det bare enslige damer i etasjen min i blokka. Jeg skvatt litt tidligere i dag da jeg innså at jeg er i den kategorien. For jeg vil ikke settes i bås som enslig dame!

De er litt pussige alle sammen, så kanskje jeg også er det.

Halvskremt ble jeg da jeg snakket med den nærmeste naboen min tidligere i dag. Det er ikke ofte vi snakker sammen, og å høre ei jeg nesten ikke kjenner fortelle at hun ikke orker å leve så mye lenger var skremmende. Antakeligvis hadde hun tatt en drink eller to for mye rundt lunsjtider, men allikevel…Hun synes det er nederlag å få hjemmehjelp og sykepleier. Drukner heller smertene i piller og alkohol. Helt til de tvinger henne på sykehus. Så kommer hun hjem etter en stund og runddansen fortsetter.

Jeg blir trist av å snakke med henne.
Men det er nesten enda tristere at jeg rister det av meg, løper ut i sola og fortsetter livet mitt, når det skal to minutter med prat til for å gjøre henne glad.
Jeg skal bli flinkere til å gjøre det, jeg lover.

Du vet han er homse når du tar opp lip-glossen og han utbryter: Å! Er det den nye til Max Factor?

Seilskuta var stor og vakker, været alle hadde diskutert i alle mulige former i flere uker var perfekt, rekene smakte, ja til og med måkehylene var sjarmerende.

Vi befant oss midt ute på Oslo-fjorden på sommerfest, stillheten senket seg (men bare litt) da vi spiste reker og drakk øl, vi smilte til hverandre (alle tre hundre), og sukket fornøyd - livet var Perfekt.
Jeg trodde ikke det kunne bli bedre, men da Lars Lillo Stenberg plutselig sto der og sang alle de sangene som hører sommeren til, (og noen til), da kriblet det i hele meg av livsglede.
Jeg er ikke særlig vanskelig å glede. Hent kaffe til meg og jeg føler lykke, så man kan tenke seg hvilken overdose dette var.

Heldigvis fikk jeg kjølt meg ned og samtidig senket livsgleden da noen helte ølen sin nedover ryggen min.

Jobbfester er deilig forutsigbare. Underholdningen (utenom de innleide) er de som blir altfor fulle og ikke innser det selv. Og da vi etterpå inntok dansegulvet på et utested var tydeligvis alt lov. Dansetrinn som burde dødd ut på nittitallet (i Michael Jackson-stil) ble funnet fram av han som ellers ikke gjør noe ut av seg.
Jeg lot Michael Jackson bli igjen på dansegulvet og gikk lykkelig hjem i sommernatten.

Jeg søker bot & bedring for Whitney Houston-overdosen i går, og via Ragnhild fant jeg noe litt mer nabovennlig. Bra er det også. Så selv om hun har postet en sang på sin side, må jeg bare spre det glade budskap hos meg også.

I give you: The Decemberists (Søt nettside har de også..)

Jeg skal vaske.
Når jeg vasker er det viktig med Riktig Vaskemusikk.
Normalt funker det med Skunk Anansie (Å, så sinna), John Legend, D’Sound, Incubus, U2 eller noe annet med litt fart og/eller bråk i.

I dag funker det visst bare med Whitney Houstons Greatest Hits.
Dobbelt-cd er det også, for sikkerhets skyld.
Og alle vet vel at det er umulig å vaske uten å synge med?
(For å overdøve den altfor høye musikken, naturligvis.)

Så unnskyld på forhånd, alle naboer i mils omkrets.
Jeg lover at det går over.

En dag jeg gikk rundt i nabolaget oppdaget jeg gule spor rundt omkring på Bislett.
Jeg er grønn av nysgjerrighet, hvem har laget de, og ikke minst hvorfor?

Noen står helt i ro

Noen går inn til malingsbutikken

Noen går i ring rundt ett tre

Og noen går bare rundt omkring

Hvem? Hva? Hvorfor?

Bill.mrk. “Nysgjerrig sporfrøken”

Jeg vet ikke om det er varmen som slår ut, men i stedet for å se morsomme, rare mennesker rundt omkring som jeg pleier, er det bare gretne, sure mennesker. Eller så er det kanskje jeg som blir småirritert over alle de gretne, sure menneskene?

Jeg blir i hvertfall fascinert av Viktige Forretningsmenn som mener at de kan la stresskofferten sin stå ubevoktet i køen foran sikkerhetskontrollen (fordi de ikke gidder å bære den helt rundt), og deretter kjefte på sikkerhetsvaktene som lurer på hvem som eier den.

Jeg blir fascinert av Viktige Forretningskvinner som holder mikrofonen til handsfree-settet helt opp til munnen. For deretter å rope inn hvor travelt hun har det med alle møtene sine, mens hun egentlig har lyst til å møte han mannen hun traff på den forretningsmiddagen i går.

Men mest av alt blir jeg fascinert av skyene som ligger fristende på himmelen.
En myk, deilig seng langt over jorda, hvor selv ikke forretningsmenneskene kan kjefte, smelle eller snakke altfor høyt i mobiltelefonen.

Sånn.
Nå kan jeg smile resten av uka.

Jeg er kanskje litt snobbete når det gjelder språk.
Eller forresten.
Jeg er ikke snobbete, jeg vil bare at folk skal skrive riktig.
Er det så mye å forlange?

Så kjære Tommy Sharif:
Du har forferdelig store skilt for å reklamere for butikken din. Sannsynligvis var de ganske dyre. Kanskje du burde fått med korrekturleser på kjøpet?

Jeg irriterer meg like mye over det skiltet hver gang jeg kjører forbi, og i går håpet jeg litt at jeg fikk se en superhelt rapellere seg ned fra taket og fjerne apostrofen.
Det skjedde ikke.
Noen superhelter som melder seg?

Jeg liker små, søte butikker.
Små, søte kafeer og spisesteder.
Og gang på gang ender jeg opp på de store kjedene.
Så vil jeg bare ha de små, søte butikkene og kafeene tilgjengelig som kunst?

I dag tok jeg meg selv i det og kjøpte lunsj/middag på en liten kafé i nabolaget.
Din Deli ligger i Wilhelms gate og har det meste man kan få lyst på.
Sandwich med italiensk spekeskinke og parmesan var i hvertfall mer enn vellykket.

Kunst man kan bruke er nok det beste.

Jeg kan gå barbeint på varm asfalt.
Lykkelig nå.

Det var ikke så mye lugubert der jeg satt i en halv time og ventet på venninnene mine som konsekvent kommer for sent. Jeg kommer konsekvent for tidlig til avtaler, uansett hvor treg jeg prøver å være.

Mannen på Saras Telt, som begynte å krangle med servitøren om hvor mange øl han hadde betalt for, var ganske luguber. Langt, fett hår og skinnvest. Han gikk til slutt - uten å betale noe mer. Servitøren sto igjen med tårer i øynene etter de siste ordene mannen sa før han gikk.
Vi gikk også videre. (Men vi betalte for oss)
Selv om det å ferdes i gatene rundt legevakta er ganske lugubert, var det skumleste vi møtte en mann som slapp en rap i det han gikk forbi oss. Vi poserte foran skiltet til Haralds Gym og gikk videre.

Vodka med tranebærjuice er ganske lugubert.

I kjelleren på et veldig lugubert utested, møtte jeg en som ble offer for mine betroelser for over ti år siden. Offer i den betydning at jeg hadde identitetskrise og ikke visste noenting om noe som helst, men han så meg og jeg hev alle bekymringer over på han.
Det var ingenting lugubert i det han sa, jeg ble bare rørt over omtanken. Jeg har helt glemt den delen av livet mitt, mens han har lurt på om jeg noen gang kom meg etter den lille livskrisen min.

Det ble tid for å gå hjem, det er ofte det når menn som viser seg å være kvinner presser seg mot en.

Jeg gikk hjem i tankerus, avbrutt av en ekstremt luguber mann som spurte om lighter.
Jeg ga den til han, han mente han skulle få ta på puppene mine også.
Jeg var ikke helt enig og gikk.
Luguber avslutning på en koselig kveld.

Jeg satt meg trøtt og sliten på bussen som skulle føre meg hjem etter en jobbdag hvor alt som kunne gå galt, gikk galt og enda litt til. Det hjalp heller ikke at regnet øste ned.
Og toppen av kransekaka, rosinen i pølsa og dråpen som fikk begeret til å renne over var da fire fjortisjenter kom på bussen noen stopp etter meg. Posene klirret med det som skulle vise seg å være rusbrusflasker. De satt rett ved siden av meg og selv om klokka ikke var mer enn åtte, skrøt de høylytt over at “nå var de bare sååå fulle, lizzom”. Den felles uniformen var korte topper, korte skjørt og tre toner for mørk brunkrem med skjolder.

Jeg sukket, skrudde volumet på ipoden på fullt, men det hjalp lite.
De var neppe gamle nok til å kjøpe rusbrusen selv, muligens hadde de fått noen til å kjøpe for de, hva vet jeg.
De skålte og drakk og da de skulle av glemte de nesten å gå av.
De løp ut av bussen med det resultat at den jenta som bar posen med rusbrusen snublet, og tre stakkarslige rusbrusflasker trillet ut og knuste. De fikk tårer i øynene, og jeg hørte gjennom vinduet at stemmene gikk i fistel på randen til sammenbrudd.
Da lo jeg ondskapsfullt for meg selv, og så var ikke dagen så ille allikevel.