Først & Sist

Det er litt banalt og naivt. Og neppe løsningen på verdensproblemene.
Men så er det litt fint allikevel, dette rekordkorte leserinnlegget som sto i Dagbladet i går.

Sjefen min har en teori om at hvis man hver morgen smiler og ler til seg selv i speilet, så blir man i godt humør (når man har kommet over at man faktisk ler til seg selv i speilet) og er klar til å møte dagen uansett hvordan den blir. Skal man dømme ut i fra at hun er en solstråle 98% av tiden, så funker det.
Jeg begynte i dag.
Og jeg følte meg ganske teit.
Men jeg har lovet meg selv å teste det ut en uke før jeg forkaster det.
For en morgenfugl - dét kan jeg ikke skryte på meg at jeg er.

(Og hvis du ikke synes det var latterlig nok å le av deg selv, da kan du ta turen over til Kristin og le med Ole og det nye rommet hans)

Tre av mine favoritt-musikere på ett brett, bedre kan det neppe bli:

(Corinne Bailey Rae, John Legend og John Mayer)

Da jeg kom på jobb i dag sto det en blotter på en lift utenfor vinduet. Blotteren ble jaget av en politimann.
Dagen gikk - og de fortsatte å jage hverandre på parkeringsplassen, fortsatt på hver sin lift.
Til slutt forsvant politimannen, men blotteren stilte seg foran vinduet vårt, kun med en sokk over sine edlere deler.
Så var det over og alle gikk.

(Historien blir ikke så morsom når man forteller at det var et kamerateam involvert)

Det begynner alltid så fint.
Vi samles, drikker kaffe, roper på de som er trege - og så setter vi i gang.
Stemningen er stor, alle er venner og jeg jukser i det skjulte.
Vi vinner en runde hver, folk begynner å bli utålmodige, men vi maser oss til bare en siste runde.
Vi burde vite bedre, for hver eneste gang i den “bare en siste runde” går det galt.
Noen endrer reglene, eller noen flytter brikken sin en plass for mye, eller noen blir så sikre på at de kommer til å vinne at de ødelegger spillegleden for oss andre.

Vi er to søsken på 25 og 30 år med en far på 58 år, (pluss farfar på 85 som sovner midtveis i spillet) men vi klarer fremdeles ikke avslutte en runde med brettspill uten at det blir bråk.
Lykkelig familie, my ass.

Jeg tror familien min har skjønt at jeg muligens er litt….interessert i data & sånn.
Jeg har vært hos Pappa i et døgn, og på mystisk vis har fire laptoper med forskjellige problemer dukket opp rett ved siden av laptopen min.
Ikke at jeg har peiling på hva jeg skal gjøre.
Jeg er bare for sta til å slutte før jeg har fått det til.

De sier forandring fryder.
Jeg har dratt til skogs.

Dit bussen bare går på hverdager, hvor alle kjenner hverandre og hvor rånerne stadig prøver å sette nye rekorder i hvor mange runder de kan kjøre i rundkjøringa på hundre minutter. Det er Norges mest skogrike kommune, og jeg tror ikke det er så langt i fra å være den kommunen i Norge med mest mygg. (Det er ikke uten grunn at campingplassen kalles Myggen…)

Men fint, dét er det.

Jeg vet ikke helt jeg…
Profesjonell, sa du?

Jeg ble tagget av Ithil

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hva er du mest redd for?

Hvem drømmer du om å kline med?

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig?

Hvem tagger du?
og

Jeg må glo.
Jeg elsker å glo.

I ettermiddag strenet jeg over Slottsplassen og satte meg i sola ved foten til statuen av Karl Johan. Mange turister så på gardistene. Jeg så på turistene. Japanske turister som stiller inn selvutløseren for å fått tatt bilde sammen foran slottet, amerikanere som klager over hvor lite slottet er og uidentifiserte turister som står med kartet opp-ned og prøver å finne ut hvor de er.

Og plutselig kom Kongens bil ut av porten. Han smilte til oss.
Da turistene skjønte at det faktisk var Kongen som satt i bilen som kom kjørende, løp de etter.

Jeg tror høydepunktet var den japanske turisten som nesten snubla ned Eli Hagen-trappa i sin iver etter å få et bilde av bilen til Kongen.
(Sannsynligvis har han fått et skeivt bilde av bilen til sikkerhetsvaktene som kjørte sist.)

Det er så mange småhistorier oppe i hodet mitt for tiden. Kanskje på tide å få noen av de ut.

Som mannen som tilbød meg øl på bussen her en dag, han mente jeg kastet bort livet mitt da jeg takket nei. (At klokken var halv åtte om morgenen og jeg var på vei til jobb kan ha vært en medvirkende faktor. Ikke at jeg pleier å ta i mot øl fra menn på bussen. Kanskje livet mitt hadde vært litt morsommere hvis jeg hadde gjort det.)

Som den gamle dama som kjeftet på en mann som leste avisen mens han syklet på treningssykkelen, han kastet visst bort verdifull tid. (Jeg tenker at han heller er smart som gjør noe utrolig kjedelig litt bedre)

Som at jeg plutselig fant meg selv utenfor en garnbutikk hvor jeg hadde kjøpt garn og strikkepinner for fem hundre kroner, og i tillegg kom ut derfra med et bonuskort. Jeg må bare kjøpe veldig masse garn innen to år, så kommer jeg til å få bittelitt garn gratis.
Og slagordet til butikken?

Sheepest in town

Vi hadde sittet i sola en stund da det gamle ekteparet kom.
Hun fint pyntet med drakt, hatt og høyhælte sko. Han hadde dress, frakk og syttende mai-sløyfe. Da hun skulle sette seg ved bordet trakk han ut stolen for henne før han selv satte seg.
Så satt de der og nøt livet.
Hun satt med ryggen til meg, men jeg så på smilerynkene hans at de hadde det koselig.
Kanskje hadde de sett på barnebarnet som gikk i tog, kanskje var de bare ute for å se på livet sånn som oss. Hun fortalte en historie jeg ikke hørte så mye av, men han lo godt.
Hun nippet til hvitvinen sin mens han drakk konjakk.
Jeg rettet oppmerksomheten mot følget mitt for en stund (skulle bare mangle, jeg kan jo ikke stirre på et gammelt ektepar hele 17. mai), men så at da hun forlot bordet for å gå på toalettet tok han en kam fram fra innerlomma og gredde håret sitt. Han ville nok se fin ut for henne.
Timene gikk og de reiste seg til sluttfor å gå.
Hun strakte hånden sin mot han og hånd i hånd gikk de videre.

Jeg blir aldri lei av å se på gamle, søte ektepar. Sånn vil jeg også ha det når jeg blir gammel.

Tenk deg at du er mor til tvillinger på snart fire år og for ikke så lenge siden ble du skilt fra barnas far. Dere har delt omsorg, men forholdet mellom dere er ikke akkurat det beste. (Derav skilsmissen)
I morgen er det 17. mai.
Da må jo barna få 17. mai-effekter. Du kjøper inn trompeter og blåser, flagg og fløyter, tuter og alt som lager mest mulig lyd. Barna gleder seg til å leke med det i morgen.
Du gleder deg også til barna skal leke med det i morgen.
For da skal barna være hos Far.

(”En historie fra Virkeligheten”)

Jeg tror jeg er i feil verden for tiden. Eventuelt har jeg flyttet til bakvendtland.

I går øste regnet ned og i stedet for å bure meg inne i leiligheten etter en lang dag, gikk jeg tur i regnet. Uten paraply. Håret ble flatere og flatere, mascaraen som en gang var tilstede forsvant helt - men jeg smilte bare bredere og bredere. For hver sure person jeg gikk forbi boblet det mer og mer inne i meg og jeg smilte mens jeg hadde “A girl called Eddy” på øret og en kaffe i hånda. Jeg tok bilder av søledammer bare fordi jeg kunne ta bilde av søledammer.

Blomstene så også ut til å trives i regnet

I dag er det fint vær. Venninne vil være sosial, men jeg, jeg vil bare bure meg inne i leiligheten. Jeg føler meg litt som blomstene de prøver å selge på Bunnpris:

I kveld blir det meg, Sopranos og klesvask. Så håper jeg at jeg vender tilbake fra bakvendtland snart, for jeg trives jo egentlig best i finvær.

Tegn på at man er trøtt mandag morgen?

• Ved et fotgjengerfelt måtte jeg trykke på knappen tre ganger før jeg skjønte at jeg hadde glemt å gå over hver gang det var grønt lys.
• Først da jeg kom inn dørene på jobb kom jeg på at for å høre på musikk må man faktisk trykke på play-knappen. Det holder ikke å bare ha i øreproppene.
• Overbevist om jeg hadde glemt adgangskortet fikk jeg lånekort hos vakten. Jeg fant selvfølgelig mitt eget i den lomma det alltid ligger i to minutter etterpå. Jeg brukte derfor koden til mitt vanlige kort på lånekortet. (At man ikke trenger kode på dagtid var ikke noe jeg reflekterte så mye over)

Nå kan det vel bare gå oppover?

Det er på kvelder som denne jeg kommer på hvorfor jeg egentlig ikke ser på Grand Prix.
Jeg blir jo bare i dårlig humør av det, i hvertfall når jeg ser på det alene hos meg selv. Er jeg med andre klarer man alltids å spøke om det.

Og når en kamerat skriver “Men Guri er jo kjempe kul da” og mener det, tror jeg at jeg må ta vennskapet vårt opp til vurdering.
(For ikke å snakke om orddelingsfeilen hans. Jeg prøver å ikke la det irritere meg……)

Så satt jeg atter en gang på kaffebrenneriet og nøt sola - på tross av at jeg har fri i dag sto jeg opp halv åtte. Moro med tidlige legetimer på fridager, altså.

Jeg satt helt i mine egne tanker og sorterte taxi-kvitteringer (er ikke det morsomt, så vet ikke jeg), da en noe korpulent mann kom bort til meg.
- Unnskyld, er du Anne?
- Ehhh. Nei?
- Å, beklager…

Mannen satt seg ned på en krakk rett innenfor vinduet og speidet i en halvtime etter Anne som aldri kom. Så gikk han.
Onsdag morgen klokken ni er vel uansett et litt kjipt tidspunkt for en blinddate?

Omtrent en gang i halvåret tenker jeg for meg selv, eller snakker med venner, om hvor dumt det er at vi så sjelden benytter oss av alle mulighetene som finnes i Oslo når det gjelder konserter, teater og utstillinger. Så lar vi det gå et nytt halvår før vi igjen sukker over at det ikke har blitt bedre siden sist.

Men i dag gjorde jeg i hvertfall noe med det.
Oslo Open er et arrangement som pågår i disse dager - og på Tullinløkka står det nå en sirkel av kontainere fylt med bilder, filmer og andre installasjoner. Verdt en liten tur er det.
(Flere bilder kan du se her)

Jeg leste om Patti Smith i et blad for noen uker siden, da tenkte jeg på Fr. Martinsen (Og hun har faktisk akkurat skrevet et innlegg om nettopp Patti Smith)

På tv går det en irriterende reklame for “Heitur Pottir”, og da tenker jeg på Ragnhild. Ikke fordi Ragnhild på noen måte er irriterende - men fordi Ragnhild og Island henger sammen.

For noen dager siden så jeg plutselig en haug med uåpna serviettpakker i en skuff. Da tenkte jeg på Tine. (Eller egentlig moren til Tine. Litt skummelt å plutselig tenke på mødrene til bloggerne jeg leser hos)

Jeg så en sekkepipe-spillende mann i byen for en stund siden, og da tenkte jeg på Lothiane.

Hvis jeg tilfeldigvis ser på Migrapolis kan jeg komme til å tenke på Ithil - fordi det var et innslag om henne der for noen år (!) siden.

I dag tenkte jeg på Britt M. da jeg gikk av bussen utenfor Collets Café - bare fordi hun spionerte på meg (eller så meg…) der for en stund siden.

Og etter fredagens fest kommer jeg sikkert til å forbinde Kristin med både truser, forhud og potetgull.

(Jeg kunne fortsatt på denne listen i timesvis……i hvertfall i flere minutter.)

Poenget mitt?
Folkens, dere infiltrerer hjernen min på skumle måter. Skummelt. Men jeg er ikke redd.

Telefonen har vekket halv nabolaget innen jeg rekker å ta den en lørdags morgen:

• Hei! (Kremt, host) Joda, jeg har det fint jeg! Og du da? Koselig at du ringte! Nei, selvfølgelig vekket du meg ikke! Jeg hadde nettopp stått opp..Viktig å komme seg opp, vet du! Hehehe…

Senere i uken ringer telefonen igjen, ikke fullt så tidlig, men:

• Å hei, er det deg. Ja, selvfølgelig kan vi møtes en time senere. For sent? Neida, jeg skal jo ikke legge meg klokken ni heller, da…Hva? Å, nei – selvfølgelig har jeg ikke ventet hele kvelden på at vi skal møtes. Neinei, ingen fare. Da sees vi senere da!

Det er altfor enkelt å fortelle hvite løgner i telefonen.

I dag morges da jeg gikk ut av blokka sto det en mann rett bortenfor - halvveis gjemt i noen busker.
Først da jeg gikk av bussen på vei til jobb innså jeg at han neppe var botaniker - men heller interessert i alle syklene som sto låst til gjerdet.
Jeg tror jeg har litt forsinkelse i dag.

Kvelden i går på tjue ord:
Bloggere er ikke skumle mennesker. Tre jenter bruker ikke særlig lang tid på å spise opp en bolle med potetgull.