Først & Sist

Livet var Perfekt der jeg slentret oppover Bogstadveien på vei til t-banestasjonen på Majorstua. Alle smilte i det gode været, jeg hadde nye solbriller, en flaske vin i veska og kvelden skulle tilbringes med bra folk.
Da jeg kom til Majorstua-krysset luktet det merkelig brent. Jeg så meg rundt, men fant ingen kilde til lukten.
Helt til bilene begynte å tute. Da så jeg det - det var årets første russebil til å få motorstopp midt i krysset.

Den tøffe russen måtte hoppe ut fra bilen for å dytte den ut av krysset, det gikk sakte - og bilene bak tutet mer.
Vi andre smilte av synet og gikk videre, det er så deilig med tradisjoner…

Hvis du er i området rundt Bislett og vil spise frokost en lørdagsmorgen har jeg et godt tips.
E. Ødegaard Spiseri & Drikkeri
Lørdager er den eneste dagen de åpner tidlig og frokostmenyen består av alt fra egg & bacon til toast til fruktsalat til pannekaker. Og du kan mikse og trikse så mye du vil når du krysser av på bestillingslappen.
Jeg spiser ikke frokost der hver lørdag, men noen dager er det deilig å stå opp, gå ut i sola og få frokosten servert. (Men det er kaldt å sitte ute i skyggen..)
Og jeg kan ikke motstå en kafé/restaurant med store, gode sofaer og store bokhyller fulle av bøker…..

Ei venninne ble fridd til i kveld.
Jeg har endret design.

Livsforandrende kveld for oss begge, altså.

(Hvis du har lyst til å føle deg singel og alene - prøv å sitte oppslukt i html og sånne ting jeg ikke forstår, mens en mms av en ring tikker inn. Veldig Bridget Jones-aktig.)
(Men usedvanlig glad på hennes vegne, jeg har ikke sunket helt ned i singel & bitter-gjørma, ingen fare)

Utenfor leiligheten min er det bakgård med parkeringsplass. Og bak der igjen er det et stort hull. Bokstavelig talt, det bare er der. Det går en trapp ned i intet.

Utenfor vinduet mitt henger det en hageslange kobla på en kran.

Noen som vil være med og starte bassengbusiness på Bislett?
Nye Bislett Bad?

Denne uka har hittil bestått av to bursdagsfeiringer, en spontan middag på Grand Café og usannsynlig store mengder Bra Kaffe.

Og når jeg plutselig får en halv times massasje midt i arbeidstiden overgår uka seg selv.
Uke 17 2007 ligger an til å bli Beste Uke.

…og det er bare torsdag. Jihaa!

En nabo overhørte noen narkomane på trikken snakke om at i én av bodene i blokka vår er det gjemt heroin.
Koselig at de har kommet for å lete i alle bodene tre ganger de siste månedene da!
Det vil si - min er den eneste de har latt være.
Er det noe galt med boden min?
Er den ikke god nok for narkomane på heroinjakt?
Er den rett og slett ikke kul nok?

Hvis du har sett Gilmore Girls, har du sett Kirk.
I går prøvde jeg å bekjempe forkjølelse med fem kopper te med honning, tre liter vann, c-vitaminer, hvitløkstabletter, råmelkstabletter, Gilmore Girls og ikke minst:
Smågodt.
Smågodt hjelper nemlig mot alt.

Men tilbake til Gilmore Girls. Det er få serier jeg sluker på samme måte, men det er en serie hvor jeg hele tiden oppdager nye nyanser og humormomenter. Som alle andre serier - noen liker den, andre hater den - og atter andre elsker den.

Kirk er favorittkarakteren min i serien. Han er raringen i byen som dukker opp overalt.
Han jobber i samtlige butikker i byen, bor hjemme hos moren sin og har stadig nye prosjekter.

Filmen under er et av prosjektene hans.
Elendig film, men…sjarmerende og ubeskrivelig.
Absurd.

Dagen startet med at telefonen ringte 06:20 og en vilt fremmed mann spurte etter Ole.
Jeg kikket meg rundt og så ingen Ole. Hadde jeg sett Ole tror jeg at jeg hadde blitt ganske redd siden jeg bor alene.
Jeg prøvde å forklare han at han nok hadde ringt feil og etter noen minutter eller timer, det føltes i hvertfall sånn, trodde han meg.

Dagen kunne startet bedre.
Kan man innføre en lov mot feiloppringning så tidlig på morgenen, spesielt på mandager?

- Det var så koselig at vi kunne være hos deg i stedet for å gå ut! For du vet jeg er ikke så vant til å gå ut på sånn restaurant, jeg. Jeg tror jeg var på kafé da han Hugo gifta seg, men ellers har det vært lite av det.

Farfar var fornøyd med å feire bursdagen min hjemme hos meg og ikke gå ut.
Han var riktignok med oss ut og spiste første påskedag, men vi trenger ikke gjøre det til en vane.
Også da svogeren Hugo gifta seg.
Det var cirka i året nittenhundreogførtini.
Et restuarantbesøk hvert sekstiende år burde holde?

(Farfar la merke til at miljøvernministeren hadde klippet håret sitt rundt påsketider. Kommentaren hans til det var: “Det såg ut som noen hadde fløgi forbi med saksa og itte treffi helt.”)

Jeg tror jeg var med på vestkantversjonen av råning da vi i ettermiddag kjørte vestover og snirklet oss sakte opp til Frognerseteren, forbikjørt av utallige Unge Menn med Pappas Bil.
Vel framme spiste vi smørbrød og leste Morgenbladet og A-Magasinet.
Etterpå kjørte vi hjem igjen.
Kvelden tilbringes med Skavlan og rødvin.

Tror jeg må på Tøyen i morgen og få litt andre impulser.

Jeg tror kanskje venninnen min, som er kunst- og håndverkslærer, prøver å gjøre narr av mine nye strikkekunnskaper siden hun la denne inn i bursdagskortet mitt i går.
Hmpf.

Jeg hever meg selvfølgelig over det.

Sånn så plassen min ut da jeg kom på jobb i dag.

Utrolig hvor mye dopapir, ballonger og binders (teipet rundt hele skjermen) kan glede.
(Formålet med dopapir surret rundt stolen min er ukjent)

(Men jeg føler ikke jeg har blitt så mye klokere over natten selv om jeg har blitt tjuefem.)

Av og til føler jeg at jeg og venninnene mine for alltid kommer til å være femten år.

En venninne ringte meg en kveld og var godt i gang med å snakke før jeg fikk presset inn et hei:

- Da vi var der viste jeg ganske tydelig at jeg ikke orket å snakke med han. Unngikk blikk-kontakt og sånn.
- Hei!
- Og etterpå, etterpå da sendte han melding og spurte om alt var bra! Og at jeg virket litt sliten! Og så avsluttet han med KLEM!
- Han vil vel være snill, da?
- Ja, men han er jo så dust!
- Men det hadde vært galt uansett hva han sa eller gjorde?
- Ja…
- Så egentlig er den eneste forbrytelsen hans nå at han eksisterer i det hele tatt?
- Ja…
- Hva svarte du, da?
- At jeg har det fint. PUNKTUM. Og at jeg i grunn ikke er særlig sliten. PUNKTUM. Ikke en eneste smiley. Så nå føler jeg meg slem.
- Det er jo ikke sikkert han tenker så mye over det, da? Altså, han er Gutt. (No offence, mannlige lesere. Red. anm)
- Ja. Men jeg er bare så barnslig nå…
- Det er du vel ikke! Jeg hadde vært akkurat lik, hadde det vært meg.
Du vet hvor fjortis jeg kan bli når jeg er forelska. Og selv om du ikke er forelska i han og dét ikke er saken her, så er dere jo venner.
- Hadde du? Det var derfor jeg ikke kom innom i kveld, for da hadde jeg bare sittet hele kvelden og klaga. Så jeg tenkte jeg kunne ringe i stedet.
- Mhm. Så kan jeg legge på når jeg blir lei.
- Ja.
- Men han er en dust?
- Ja.
- Hadet!

I går tok jeg 11-trikken for første gang på lenge. Kanskje det er fordi jeg har begynt å ferdes blant folk igjen, men jeg synes det florerer med snodige mennesker.

Jeg måtte vente ganske lenge på trikken og mens jeg valgte å bruke ventetiden til å lese avisen, brukte damen ved siden av meg anledningen til å ta på seg en strømpebukse og deretter sminke seg.

Trikken kom til slutt - og strømpebuksedamen satt seg ytterst på en toseter. Foran henne satt det to damer, hun som satt ytterst pratet men en mann hun reiste sammen med.

Trikken begynte endelig å bevege seg østover og etter en stund henvendte strømpebuksedamen seg til mannen som sto ved siden av henne:

- Unnskyld, men kan du sette deg ned?
- Ehh..?
- Jeg blir så sliten av å se på deg, skjønner du.

Mannen satte seg noe forfjamset ned.
Strømpebuksedamen sa ikke noe mer, men mannen og damen han reiste med hadde følgende givende samtale:
- Hvorfor står vi stille nå?
- Fordi det er et trikkestopp.
- Jammen, hvorfor står vi stille??
- Fordi det bare ER sånn!
- Jeg hater trikken altså.
- Jeg også. Jeg blir så forbanna av alle folk som er så jævla sure.

Trikketuren videre forløp uten store begivenheter, det var nesten litt kjedelig.

Jeg og ei venninne snakket om alt og ingenting da tiraden under kom fra henne:

- Vi satt der da og alle snakket om det der facebook-greiene. Og jeg hadde ingenting å komme med. For jeg synes det bare er teit! Jeg mener, de satt oppe om nettene for å bruke tiden sin på sånt tull! Altså, alt som tar tid på nettet, det gidder jeg ikke. Jeg tenker bare “Få dere et liv!!”. Jeg vet jo ikke hva det er, men jeg gidder virkelig ikke kaste bort livet mitt på sånt. Der går grensen.

….jeg fant ut at det kanskje ikke var det rette tidspunktet å fortelle om bloggen min….

Samantha Fox besøkte Odda i helga. Mange aviser og tv-kanaler fikk med seg at helikopteret hun var med i måtte lande på en gård på grunn av uvær. Kanskje litt spesielt, men ikke spesielt morsomt.

Det er derimot hennes uttalelser i et intervju med Haugesunds Avis:

– Jeg har ikke forandret meg så mye. Jeg er fortsatt en jordnær jente, men føler meg kanskje mer som kvinne nå enn før. Min store helt er Christofer Columbus, og jeg ser på meg selv også litt som en oppdager. I dag kan jeg velge og vrake hvor jeg vil reise.

Hva har hun egentlig oppdaget?
Og vil jeg vite det?

Noen ganger finner jeg setninger og avsnitt jeg liker.
I stedet for å rive de ut og gjemme de på lure steder jeg ikke finner igjen kan jeg jo heller blogge det.
Dette er fra Dagbladets påskekrim skrevet av Gunnar Staalesen.

- Hvis du skulle vært et dyr i ditt neste liv, hvilket dyr ville du vært da?

Jeg var elleve år, satt halvredd alene i en drosje i oslo på vei for å besøke en nyoperert mor på sykehuset og drosjesjåføren var av det snakkesalige slaget.
- Ehhh. En kanin, kanskje?
Jeg tror drosjesjåføren ville være en hest, men husker ikke hvorfor. Og grunnen til at jeg selv ville være kanin var at jeg hadde to kaniner, og det derfor var det første dyret jeg kom på. Jeg syntes sjåføren var rarere enn rarest og var overlykkelig da vi svingte ned den bratte bakken til sykehuset og jeg kunne løpe inn og opp de fire etasjene til mammaen min.

En annen gang, for noen år siden, skulle jeg følge den samme moren, like nyoperert, i drosje ut til Gardermoen. Da snakket drosjesjåføren om at han truet naboene sine med hagle fordi de alltid parkerte i hans innkjørsel. Veien til Gardermoen har aldri virket så lang, og jeg tok glad flytoget tilbake til byen.

Nå for tiden tar jeg drosje minst to ganger om dagen, men ingen har hittil spurt meg hvilket dyr jeg vil være.
Kanskje like greit.

Noen guida meg til denne i går via facebook. Og jeg mener, så morsomme ting kan man ikke la være å spre?
Skumle ting kan skje ved å brette ut livet sitt på I N T E R N E T T.

Or would you run and never poke back?