Først & Sist

Vi har et tre i hagen som heter Tussi. (Tussi er vanskelig å ta bilde av, det ser sikkert bedre ut hvis du myser) Tussi er oppkalt etter eselet i Hundremeterskogen. For vi bor rett ved en skog som er omtrent hundre meter lang og treet ser like stakkarslig ut som Tussi.
Da det var storm så jeg ut på Tussi, og var glad for at det ikke var meg som sto der og prøvde å klore meg fast.
Tussi er et bra tre.

….og siden jeg nå har gått over til å skrive innlegg om trær kan jeg konstatere at det er på tide jeg returnerer til Oslo. Bare to dager igjen..

Fra oppslagstavla på den veldig så lokale butikken.

(Jeg kutta vekk telefonnummer og mailadresse, men hvis noen er ute etter å feire skilsmissen sin kan jeg naturligvis videreformidle kontaktinfo!)

Senest i går konstaterte jeg for meg selv at Facebook er et fenomen jeg skal holde meg langt unna. Se hvor mange venner jeg har, er ikke min store favoritt.

Men så plutselig befinner jeg meg der inne overengasjert med venner og grupper og det som er. Jeg turte da ikke annet siden sjefen min ringte (!) og kommanderte meg inn dit.
“Fordi det er det vi holder på med på jobb for tiden”
(Jeg spurte om de jobba. Hun sa nei)

Og nå ér det litt spennende å se om jeg finner folk fra de fem skolene jeg gikk på før jeg ble russ. Eller perifere venner man padlet vekk fra.

I’ve been facebooked. Sukk.

Postpost:
Facebook-kutyme
Altså. Si at jeg finner noen folk jeg gikk første klasse på videregående med (men flytta etter det året, og det er dermed mange år siden jeg har snakket med de). Adder (godt norsk..) man de da? VIL man adde de da? Blir alt teit? Husker de meg igjen? Blir det overfladisk pjatt? Gjenopptar man kontakten? Kan noen gi meg svaret på livets mysterier?
Kjenner du det egentlig navnet mitt er det bare å adde meg. Og gjerne gi meg svarene.

(Det ligger påske-egg og venter på meg jobb. Hvor gøy er ikke det?)

“Ei venninne av meg har fått unge, forresten”
Jeg var på kafé med ei venninne som ikke er….den mest barnevennlige. Hun liker rett og slett ikke barn. Og nå må hun på “sånn visitt”.
“Og verst av alt - alle de andre har vært! Så nå må jeg gå alene. Og da må jeg faktisk se på ungen. Og det er jo ikke ungen jeg bryr meg om! “

Jeg flettet forsiktig inn at det nok kunne være en fordel å i hvertfall smile ved synet av barnet. For høflighets skyld, liksom.

“Verst var det forrige gang, da var vi på sykehuset og besøkte henne. Og tilslutt hadde alle holdt ungen. Skal ikke du også holde, spurte de meg. Og da måtte jeg også til slutt, jeg kunne jo ikke si nei! Men det var ikke så gøy.”

Noen ganger er det deilig med folk som ikke har skrikende eggstokker. Selv er jeg nok midt imellom. Men etter å ha vært på McDonalds en lørdags ettermiddag uka før var jeg ganske enig i at barnefri McDonalds kunne være en idé.

Det er fascinerende å se hvor krøllete sosiale antenner noen mennesker har. For eksempel hos frisører, fotpleiere og lignende.

Smalltalk er ikke min favoritthobby. Noen ganger har jeg lyst til å bare sitte i stolen, bli dullet med og lese sladreblader. Og de fleste tar dette hintet. Jeg er ikke uhøflig, men de skjønner at jeg ikke vil snakke om hele livet mitt. (Eller høre på alle detaljer om livet deres). Andre ganger er det noen man er på nett med, og da er det bare koselig å småprate.

Også har man de som ikke skjønner noen verdens ting.

Jeg var hos fotpleier i dag for første gang.
Jeg kom inn døra, gikk to meter bort til stolen og satte meg, og hun hadde allerede spurt ti spørsmål om ulykkens hvem/hva/hvor. Jeg skjønner jo at krykkene innbyr til menneskers nysgjerrighet - men man skulle tro at enstavelsessvar i et kvarter fikk noen til å ta hintet.

Jeg satt meg ned i stolen, gliste innvendig ved synet av all verdens blader og gledet meg til den neste timen.
I bakgrunnen ble det spilt Hanne Boels favorittballader (eller noe sånt), sikkert for å få oss som kom dit til å slappe av.

Da hun innledet behandlingen med å spørre om jeg noen gang har blitt operert for åreknuter eller går på blodfortynnende medisiner innså jeg at klientellet hennes nok generelt har en alder dobbelt av min og oppover.

Som om jeg ikke ble skremt nok av balladene til Hanne Boel tok hun fram en skalpell for å skrape av hud på føttene mine.

Men så.
Så startet himmelen.
Jeg leste blader, svarte ja og nei på spørsmål jeg ikke hørte etter innholdet av og kjente føttene mine bli mykere enn noen gang. Det kilte, hun filte, polerte og til slutt masserte hun føttene. Følelsen av fløyel. Det var rett før jeg kastet krykkene i tro av å være helbredet.

Helt til hun begynte å legge ut om de forskjellige fritidsaktivitetene til datteren, spørsmål om hvordan jeg pleier å forme tåneglene (ehm…..forme?) og formaninger om ikke å bruke bodylotion mellom tærne, bare oppå.
Og seansen var slutt.

Men følelsen av himmel er der ennå.

Fr. Martinsen spurte meg i en kommentar om hva jeg skal gjøre nå som Skavlan ikke lenger skal være på tv hver fredag. Og da jeg våknet til en tekstmelding med budskapet sånn ut på formiddagen i dag tenkte jeg i grunn ikke så mye på Skavlan. Men på bloggen.
(Ja. Jeg har venninner som formidler slik viktig informasjon pr sms)

Og jeg må si at Fredrik timer dette forbausende bra. Jeg har i det siste tenkt på om jeg skal kvitte meg med hele Frøken Skavlan-nicket. Og nå fikk jeg et ekstra spark for å gjøre noe.
Overskriften på bloggen må med tid og stunder uansett endres. (Til noe skikkelig. Ikke sånn tull som jeg har endret til nå)

Men det er så trygt.
For når Skavlan er på tv hver fredag, da trenger man ikke så store planer. Sløving med aviser og tv på fredager har vært perfekt.
(Hva? Sier du at det kommer til å komme andre program i stedet? Så skjermen blir ikke svart?)
Men tilbake til tråden jeg holder på å miste;
Det er trygt.
Jeg liker trygghet.
Stabilitet og trygghet er bra.
Og nå ødelegger Fredrik hele bloggen min?? Jeg kan jo ikke endre adressen sånn uten videre?
Eller kan jeg?

Følg med i den spennende fortsettelsen om Frøken Skavlans navneskifte.
Ny episode kommer plutselig.

Mormor og Farfar er like gamle.
Mormor ville protestert hadde hun lest dette, for hun er tross alt ett halvt år eldre enn Farfar. (Skulle kanskje ikke tro det hadde noe å si når man er 85 år, men..)
Da vi feiret bursdagen hennes på søndag avbrøt hun en av lekene brått med:
“Kan vi ikke heller fortelle vitser?”
Så Mormor fortalte vitser i fleng. Eller fleng - hun kan kanskje fem-ti vitser. De samme vitsene jeg har hørt hele livet.
Jeg kan herved stolt presentere én av Mormors vitser:
(”Kan du’sje fortella den der me tånnå?” spurte tanten min)

Det var en mann og ei dame som snakket sammen på telefonen, og de ble enige om å møtes.
Men bare så du vet det, jeg har ingen tenner, sa mannen.
Det er helt greit, sa dama.
Dagen kom da de skulle møtes - og da dama så mannen utbrøt hun;
Jammen, du har jo ei tann!
Ja, sa mannen, jeg tenkte det skulle være en overraskelse….

Vi stoppet vitsene og geleidet henne heller over til gaveåpning. Da hadde hun flere ganger klemt på gavene, så det var vitterlig på tide å få de åpnet.
(Og jeg skjønner at det er genetisk med trangen jeg har til å klemme på gaver. Betryggende)

Jeg snakket med Farfar i stad og skulle til å høre om han kunne en vits han også. Men han var litt opptatt, han hadde nettopp kommet på at han tidligere i vinter frøs ned en død fugl han fant i hagen. For da kunne han få sjekka om det “var sånn der fugleinfluensa”.

Jeg liker besteforeldre.

Våren får meg til å ta fram vårplatene mine. Lisa Nilssons Små rum, for eksempel.
Hele plata skriker VÅR.
Kanskje bare til meg?

Jeg forbinder den med sitronmuffins, nyvasket leilighet, kjøkkenprat med daværende samboere, hebraiske gloser, spaserturer i sola til majorstua og forelesning, utallige islatter fra Kaffekopp kafé, eksamenslesning midt blant biler, folk og trær på Adamstuen.
En periode som er forbi.

Men det er likevel easy listening i vårsola.
Og nå får den nye minner.

Det är Bara Ord

Jag vet inte för vem jag skriver,
det är bara ord.
Är det i handen
det börjar, eller huvudet eller utanför
mig själv?
Jag vet inte för vem jag sjunger,
och vem bryr sig om sånt?
Det är bara toner
som flyger genom luften, till något öra någonstans.

Det är bara toner, toner som lever,
det är bara ord som redan finns.
Det är bara toner, toner som jag lånat.
Det är bara ord, bara ord

Kanske såg jag min tanke flyga, lite ovanligt högt.
Kanske hade den väntat länge, eller kanske föddes
den just nu.
Någonting i dina ögon, något i det du sa,
eller var det i sättet som handen, på min axel, vilade
så tungt.

Dina steg är ljust, det långsamt driver en dörr
som slog igen och så, plödsligt satt jag här med
pennan i min hand….
Jag vet inte för vem jag lever, men jag
lever ändå. Kanske är det för ljustet i tunneln
eller kanske, bara för mig själv.

Når man setter seg i bilen en varm formiddag, ruller ned vinduene, setter på Edith Piaf på full guffe (ja, faktisk. At det var det eneste som var i bilen kan ha noe med saken å gjøre, men det funker), kjører ut mot havet, finner ut at hundrevis av mennesker har tenkt samme tanke (muligens uten Piaf), men det gjør ingenting, det er strand nok til alle, og man parkerer for så å rusle ned på stranda for å trekke inn deilig sjølukt - DA er livet bra.

Lykke.

- Vi reiser til Oslo mandagen. Så kan du besøke jobben på tirsdagen. Gå på kafé og sånn også.
- Ja.
- Høres ikke det fint ut?
- Jo.
- Men du er bare litt lei?
- Ja.
- Det hjelper å grine. Vil du ha vann og paracet og gråte ferdig?
- Ja.
- Vi vil gjøre alt for deg. Håper du vet det.
- Ja.

…jeg hadde lyst til å fortelle at jeg så en liten jente i dag som løp rett ut i veien. Hun var få meter fra bussen som kom kjørende. Jeg skrek inni meg og skalv i lang tid etterpå. Hun ble ikke påkjørt. Da venninnen min kom ut fra butikken hadde smilet mitt kommet tilbake. For hvis jeg forteller det blir alt verre.
Tror jeg.

Jeg vil ikke la en påkjørsel som skjedde for syv uker, tre dager og tolv timer siden ødelegge livet mitt. Det kommer jo til å bli bra til slutt.
Jeg er hun som ikke er redd.

Jeg vil bare ha tilbake livet mitt.

Kort sagt

• John Ertzgaard er ikke sikker på “hvor skapet ligger” når det gjelder formen sin. Ikke så lett med ord og uttrykk…
• Kristen Gislefoss må vaske genseren sin før han melder været igjen. Den flekken syntes veldig godt.
• Det heter ikke “idè”.
• Slipp gjerne folk UT av butikken (buss/trikk/bane) før man stormer inn.

Blogspot kurerer gruff.

Jeg snørte mine sko, jeg lot sekken være igjen hjemme, jeg la mobilen i lomma og ut på tur gikk jeg.

Jeg stoppet og nøt sola i ansiktet.
Trakk pusten dypt og kjente den liflige lukta av møkk som blir spredd utover jordene snike seg inn i nesa.
Turen ble ikke så lang.

(Men ellers var alle enige om at det var en fin tur)

Noen dager er det godt å være overfladisk. Ikke tenke for mye. Ikke velte seg i selvmedlidenhet. Ikke svare ærlig når noen spør om hvordan man har det. Ikke engasjere seg i verden rundt. Gi blaffen i venner som allikevel har nok med sitt.

Ikke tenke.
Bare shoppe.

Overfladisk lykke, men akk så deilig allikevel…

(Iiik. Jeg har brukket en negl.)

Hittil i dag har jeg syklet syv hundre meter på ergometersykkel hos fysioterapeuten. Det tok ti minutter.

Etterpå kjøpte jeg et kuskinn og to marsipanegg.

Hvordan er din dag?

Jeg våknet av et brak, enten i drømmen eller utenfor. Forvirret og trøtt innså jeg i morges at sangen som surret på repeat inne i hodet mitt var Kelly Familys I can’t help myself.
Pusten gikk roligere da jeg skjønte at jeg måtte google litt for å huske hva bandet het, men jeg er allikevel redd. Hvorfor kan jeg så mye av teksten?

Jeg er utrolig fascinert av denne sangen.
Ukomplisert er ordet.
Lenge siden jeg har sett noe liknende.

God søndag.

Endelig er den tilbake.
Den gode lykkefølelsen som gjør at jeg bare vil hoppe opp og ned og klappe i hendene og kanskje til og med rope hurra. Den gode følelsen jeg får av de helt små tingene og de svære. På lik linje.

Det er sol!!
Jeg har fått post. (Det hjelper å klage på Internett)
Gaver. Jeg har fått bøker om fisker og katter, Haugesunds husmorskoles kokebok, dvd og Jelly Beans. For det er mange fisker i sjøen. (Jeg har bare ikke funnet sjøen)
Jeg har fått sminke. Riktignok bestilt selv, så ikke den største overraskelsen, men siden jeg bestilte fra England på torsdag og får det i dag er det grunn til å juble.
Hurra for posten! (Tipper jeg er den eneste som sier det for tida…)

Og jeg går.
Riktignok ikke fort, jeg tipper at de gamle damene kommer til å løpe forbi meg, men jeg jubler allikevel.
Hvis dette fortsetter kaster jeg krykkene innen to uker.

Apropos gamle damer.
Mamma mente at jeg burde ta med meg en trillebag til Oslo. Hun hadde nemlig overtatt Mormors gamle trillebag. Kjekt å ha når man skal handle, mente hun. I hvertfall hvis du må gå med én krykke en stund. Sannsynligheten for at jeg går på butikken med en SKOTSKRUTET trillebag er heller liten. Enda større grunn til å trene opp foten.

Hadde jeg vært i Oslo akkurat nå og drukket kaffe på kafé tror jeg at jeg hadde dødd av lykke.
Så da er det kanskje lurest at jeg er akkurat her jeg er.

Vis meg dine kort og jeg skal si deg hvem du er?

Ragnhild har tagget meg!
Hurra!
Jeg, som virkelig hadde tenkt til å holde kjeft i dag, får en grunn til å skrive allikevel.

Seks rare/ukjente fakta om meg:

1. I fjortistida snakket jeg bergensk med venner og østlandsk hjemme. 7 år i Oslo har heldigvis fått meg bort fra den slags;) (Men inntil for et par år siden snakket jeg automatisk bergensk med bergensere.)
2. Jeg har lest Anne Franks dagbok cirka femti ganger.
3. Jeg har ikke kjent noen av mine nåværende venner mine lenger enn syv år.
4. For noen år siden begynte jeg å utdanne meg til teolog. Det gikk over.
5. I morgen skal jeg begynne å lære å gå.
6. Jeg heter Marte.

Og…jeg tagger ingen.
For de jeg ville tagge har forsvunnet eller har allerede blitt tagget.

Dagens post: Bondebladet. (Hvor mange blader finnes det innenfor norsk landbruk?

- Der er den nattklubben Cats. Der hvor de holdt på med sånn GPS.
- Ehm…GPS…?
- Ja, er det ikke det det dopet heter? GPS eller GTS?
- Ehm..? GHB?
- Ja, var nesten det jeg sa!