Først & Sist

Skumle ting skjer for tiden.
Nå har jeg begynt å like reggae.
Skånsk reggae

Helt off er et av prosjektene til Timbuktu gitt ut på hans eget plateselskap. Jeg tror neppe jeg kommer til å høre på reggae fulltid framover, men dette er tøff musikk.

Andre sanger på min A-liste for tiden:

• Tears dry on their own - Amy Winehouse
• Cabo Frio - Rektor
• November - Laleh
• Oh my god - Ida Maria
• Lady O the silverwheel - The Royalties
• Fall away - The Fray
• What if - Lucinda Williams
• The district sleeps alone tonight - The Postal Service
• P.D.A - John Legend

Det er altfor mye bra musikk i verden…

Halve bloggosfæren og resten av landet har vært rammet (bare se på Kristin og Heidi), og nå har turen endelig kommet til meg. Jeg innbilte meg en stund at jeg ikke kom til å bli syk siden jeg allerede er handicappa (Seriøst. Logikken var tydelig - går man på krykker, så slipper man feber.), men har innsett nå at det ikke er noen motsetning mellom disse….

Oh well.
Vi har da internett. (Jeg er frisk nok til å surfe, men ikke til å strikke.)

Iversen hadde i går en side med linker som holdt meg i aksjon i flere timer i paracet-rus i går. I dag får jeg lage min egen:

- Jeg er glad i sitat. Dumme sitat Eller kloke sitat.
(Pluss Gilmore girls-sitat for spesielt interesserte)
- Jeg liker som kjent også å velte meg i andre folks privatliv. Hvordan folk har gjort det slutt med kjæresten, for eksempel.
- Eller hvor ille folk har hatt det på ferie.
- Ex-Sexredaktøren har noen gullhistorier innimellom..
- Og til slutt: Språkrådet har på sine sider KVISS.

Feber er koseligere med internett.

Nye tider gir nye hobbyer.
Nå har jeg også blitt fuglekikker.

I går var vi på vei hjem fra en liten tur da jeg så en sky som form-messig ligna på et luftskip. Vel. Luftskip var det ikke. Derimot var det hundrevis av fugler som fløy i formasjon.
Ganske stilig. Og ganske vanskelig å få tatt bilde av med mobilkamera.
Men vi skal ha for innsatsviljen.

..hvilken ny hobby skal jeg få i morgen, mon tro?

I dag leste jeg i biografien om Edvard Munch og innså, misforstå meg rett, at jeg like gjerne kunne lest Se & Hør.
Dog, Munch hadde finere bilder.

Da boka til Håvard Melnæs om Se & Hør kom ut slukte jeg alt om den. Jeg slukte de “forferdelige metodene”, men like mye slukte jeg informasjonen som kom ut av de forferdelige metodene.
Jeg er hun som kjøpte Se & Hør og Memos kritiske nummer om Se & Hør samtidig.
Jeg vil ikke ha enten eller. Jeg vil ha i pose og sekk.

Jeg leser blogger, Se & hør og biografier av samme grunn. Av samme grunn som jeg kommer til å sluke Håvard Melnæs sin bok.
Fordi jeg er så nysgjerrig.
Jeg burde sikkert slutte med det, men jeg vil vite (totalt uvesentlige) detaljer om andres liv.
Det er menneskelig, men ikke sunt..(i hvertfall ikke i for store doser)
Jeg elsker å få innblikk i andres liv.
Jeg trenger ikke følge etter folk for å få informasjonen.
Det er jo så behagelig når man har andre til å gjøre det for seg..

Kjære Stella Getz.

Du trodde kanskje verden (Norge) hadde glemt deg, men sett ut i fra hvor mange som googler deg hver uke (minst femten. og det er bare de som havner her hos meg grunnet dette), vil jeg påstå at det er på tide å børste støvet av karrieren.
Ikke fordi jeg strengt tatt savner sangene dine, tvert i mot - den cden jeg kjøpte på salg hos Akers Mic i Sandnes til kr 19,50 en gang på nittitallet ble ikke spilt så mange ganger. Jeg kan antakeligvis bare halvparten av sangtekstene og plata kan dermed neppe kvalifisere til noe mer enn en one-hit wonder (one-record wonder?)

Hvis du mot formodning ikke har lyst til å ta opp karrieren ansetter jeg deg gjerne for å gjennomføre en spørreundersøkelse blant de som har googlet navnet ditt, for å finne ut hvorfor de har googlet nettopp ditt navn.
(For jeg håper ikke det er du som googler deg selv så ofte?)

Ærbødigst,
en nysgjerrig frøken.

Jeg har katt, jeg har piano og jeg har tid (sykemeldt tre uker til, takk).

Jeg hadde tenkt til å driste meg til å strikke lue etter at jeg er ferdig med sjalet jeg holder på med, men innser at jeg har langt viktigere oppgaver.

Vår katt skal bli flinkere enn katten under til å spille piano.
Vi snakker “Til Elise”, “Rondo Amoroso” og “Just the way you are”.

Bare vent.

Noen rundt meg mente jeg hadde sett for mye på tv i dag da jeg begynte å klage på at Geir Helljesen gjentok seg selv der han sto og tørrpratet på slottsplassen. Altså - det er da ikke min feil at de har direktesendinger som varer i flere timer?

Uansett, da jeg hadde tørket bort tårene som lurte seg ut av øyekroken da barna kom løpende inn i kirka og sang bursdagssang for kongen, kom jeg på en historie om en annen som satte kongen og hans familie høyt. Meget høyt.

For fjorten år siden skulle vi flytte til Bergen, og vi var på utallige visninger våren 1993. Jeg var ti/elleve år da, men noen av disse visningene…de glemmer man ikke så lett.

I et søtt, lite og gult hus bodde en gammel enkemann som skulle flytte i leilighet. Vi var på visning for å se om dette var huset vårt. Veggene var fulle av klenodier og bilder. Og noe av det jeg husker best var alle brevene fra kongefamilien som han hadde rammet inn. De svarer jo på alle brev de får, og da mannen tydeligvis hadde sendt gratulasjoner til de fleste bursdager hadde han fått tilsvarende mengde med brev tilbake.

De hang på hedersveggen i stua.

På veggen i gangen, som også var fulle av brev og bilder, hang det helt nederst, nesten på gulvet, et bilde av den gamle mannens avdøde kone.
Død.
I kista.

Det ble ikke huset vårt.

“…I can do country as well….”

God youtube-helg;)

For noen dager siden innså jeg at jeg ikke kan fortsette å tilbringe dagene med Dr.phil og bowling på tv.

Og selv om jeg elsker John Irvings ‘Til jeg finner deg’, var det godt med en pause fra den nihundre siders tykke mursteinen - og den ble for noen timer erstattet med noen bøker som ikke tok fullt så lang tid å lese….

Nå har jeg bare alle bøkene til Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly igjen.
Og alle de jeg plutselig finner som jeg bare må lese for å finne ut om de fremdeles er slik jeg husker de.

Nå har jeg funnet lappene fra 6. klasse også.
Uskyldig kjærlighet:

…det var tider, det…

I går sorterte jeg mp3-filene mine manuelt, slik at alle filene het det jeg vil de skal hete.
Jeg tuller ikke.

I dag har jeg begynt å strikke.
Jeg tuller ikke.

Jeg har ikke drukket en dobbel latte på 169 timer.
(Det tuller jeg i hvertfall ikke om)

Man skal kanskje ikke skylde på byen jeg er i for tilstanden min og nivået av kjedsomhet som med jevne mellomrom skyller over meg.
Men jeg begynner sakte, men sikkert, å skjønne hvorfor de prøvde å ha det gøy.

Dagens “Mamma om katten”:
(Filmet av…nettopp…Mamma. Lykke til med å finne katten)

“Jeg leser Se & Hør, men er kritisk når jeg leser bladet”.

Å ja. Men da så.
Det er mer underholdning enn femten komikere å lese tekstmeldingene som sendes inn til debattprogrammene på tv.

Dagens “Mamma om katten”:
- Du vet at når katten sitter på mønet til garasjen, det tyder på fint vær.
- Så det blir fint vær framover?
- Nei. At det ér fint vær.

For en begavet katt…

Disse ukene blir en reise tilbake til barndommen…

Dagens:

Portveien 2-kassetten fikk jeg da jeg skulle være med pappa på et seminar.
Kassetten ble satt på full guffe i walkmanen og jeg begynte å synge. Høyt.
Vi var ikke så lenge på det seminaret.

…innså i dag hvorfor jeg ofte er ganske ….bestemt… når det gjelder matchende klær og tilbehør:
Mamma har kjøpt en ny pute og teppe til den ene sofaen - for den nye fargen matcher bedre katten.

(Er det sånn jeg blir om tredve år?)

Min høyst midlertidige status som hjemflyttet får meg til å gå gjennom skuffer i skrivebordet, på jakt etter minner. Og de fant jeg.

Den blodseriøse tiden som fjortis var fylt av intriger:

Minnene er for evig risset inn i bordflaten:

Og venninnen min lovet evig troskap til Øystein….

Storbylivet er lite sjarmerende når man er begrenset til å sitte/ligge/hinke i en tjuefem kvadratmeter liten leilighet, og tidligere nevnte nabo skal totalrenovere leiligheten - inkludert rive en vegg eller to.
Allverdens doble latter gjør faktisk ikke livet særlig bedre da.
(Trodde aldri jeg skulle komme hit)

Jeg og ortosen min gjør som Odd - eg lengtar heim te mor.
Og i morgen skjer det. (At mor faktisk er her hjelper ikke. Man må HEIM te mor)
Med utvidet sykemelding i lomma og krykkene under armen settes kursen vestover.
Jeg har aldri før gledet meg så mye til en seksti mils kjøretur.
Dét er Lykken nå.

Det er unektelig litt rart å ha Mamma boende hos seg, nærmere syv år etter at jeg flyttet hjemmefra. Nå har jeg vært særdeles heldig med eksemplaret Mor jeg ble tildelt, og jeg setter umåtelig stor pris på at hun kjører seksti mil for å passe på krøplingdatteren sin….

…men noen ting…noen ting faller i Mødrekategorien.
De tingene som gjør at jeg i løpet av sekunder får trukket av ti år på alderen - og igjen føler meg Fjortis.

Jeg bemerket - i en bisetning - i det hun kom hit i dag, at jeg lurte på om den gamle, syke mannen ved siden av meg hadde flyttet ut. For det virket som de holdt på å pusse opp leiligheten nå. Og hvis jeg hadde tolket lydene riktig holdt de på å kaste alle møbler ut av vinduet.
Jeg var midt i en setning om noe annet, da jeg merker at jeg snakket til veggen, jeg var i hvertfall alene i leiligheten igjen. Hvor ble hun av?

Tiden går.
Ti minutter går.
Et kvarter går.
Jeg hadde bange anelser, men…nei. Hun har vel ikke?

Tjue minutter går, og mamma kommer tilbake.
For hun har besøkt naboleiligheten.

Hun kan fortelle om de tre unge guttene som pusser opp, faren til den ene er den som eier leiligheten, og bare han som skal bo der. Hun kan fortelle om alle planene de har med leiligheten, og ikke minst at hun var på nippet til å be de tre guttene inn i min leilighet (”Du vet, denne er jo såå fint pusset opp i forhold til naboleiligheten. Men jeg sa nei, altså. Det hadde vel ikke vært så kjekt for deg, her du ligger?”)

Hun på sin side har fortalt guttene om naboene våre (Som hun ikke har møtt, bare hørt om) og om nabolaget (”Rett ved polet, butikk og kaffebrenneriet, kort vei til byen. Det er derfor hun vil bo her” Skal hun bli eiendomsmegler?), og hvor kjekt det blir for meg med litt liv i gangen.

Gleder meg til å møte den nye naboen, altså….

(Men når hun etterpå kommer uoppfordret med Kaffe, aviser og i tillegg stjal croissanter fra sin siste hotellfrokost merker jeg at det er ganske godt å bli passet på av Mamma. Så får jeg heller være Fjortis innimellom)

På et hotell i Oslo lørdag kveld. Foreldreparet er på vei for å besøke datteren sin, men svinger innom spisesalen for å spise litt først. De legger merke til all den gode maten, og henvender seg til servitøren:

- Unnskyld? Vi bare lurte..vi skal besøke datteren vår som ble skadet i en trafikkulykke, og lurte på om det var mulig å få med litt mat til henne, dette så jo så mye mer fristende ut enn kjøpepizza.
- Uff, stakkars. Naturligvis! Bare vent her, jeg skal komme med noe å ha det i.

…og slik fikk jeg en halv buffet hjem. Fint at de ikke utnytter situasjonen…;)

Drømte i natt at noen som sa de kunne komme med kaffe kom med en termos med vann og pulverkaffe. (Så vidt jeg orker å skrive det ordet, verre enn å banne.)
For øvrig drømte jeg også at Harry Potter og John Mayer skulle holde felles konsert i bakgården, så man kan muligens legge skylden på medisiner og allmenntilstanden min….

Nå som skuffelsen over å gå glipp av masse morsomme ting de neste månedene, som Londontur, spillejobber, og sannsynligvis tur til Tyskland, har lagt seg, har tiden kommet for å planlegge hva jeg kan gjøre.

Jeg går travle tider i møte.

For eksempel i går. Jeg sov litt lenge, og gikk da GLIPP AV den første episoden med Dr. Phil. Nå er det riktig nok to episoder hver dag, og den første episoden begynner allerede kl 09:30, men jeg må virkelig skjerpe meg for ikke å la dette skje igjen.

Jeg fikk heldigvis med meg Beverly Hills og deretter den siste episoden med Dr. Phil. Og etter dette gikk det slag i slag.

Heldigvis fikk jeg tid til litt lesing også, så mellom Dr. Phil og Den syvende himmel fikk jeg lest ut Kongeboka og begynt på Skrivefest av Tove Nilsen.
(Ikke en gang jeg synker så lavt som til å se I gode og onde dager og Glamour).

Etter Den syvende himmel begynte Party of five - og resten av ettermiddagen gikk med til svitsjing mellom flere dårlige serier (Helene og gutta på Tv2 Zebra, for eksempel), surfing (Kan folk oppdatere bloggene sine oftere??) og mer lesing.

Konklusjonen er: jeg kan ikke ha mye besøk framover hvis jeg skal rekke alle seriene.
(Og nå har jeg ikke en gang begynt å ramse opp seriene på kveldstid)

Foreldrene mine kommer i dag for å besøke sin krøplingdatter, Mamma blir noen dager, men jeg vet jammen ikke om jeg har tid til besøk, jeg….

I går på vei til jobb fikk jeg mer enn nok inspirasjon til innlegg da de to jentene ved siden av meg diskuterte reklameplakatene på bussen. Norges merkantile fagskole har forskjellige typer plakater for tiden, og denne var for utdannelse inne shipping.
Vel.
De to smarte jentene trodde det sto shOpping.
- Hva tror du de lærer der da?
- Aner ikke jeg. Sikkert hvilke butikker som er kule å shoppe i?

Velvel.
Jeg gikk av bussen, fremdeles bloggeplanleggende, skulle bare krysse gata, for så gå opp den lille stien opp mot jobben.
Så kom bilen.
Som ikke stoppet da jeg krysset fotgjengerfeltet.
Jeg ble panserpiken som trillet av panseret.

Seks uker på krykker, brukket bein og jeg setter pris på andre ting enn før.
Folk som kommer for å vaske klær eller lage mat for eksempel.
Og jeg skjønner mennesker som ringer inn til spalter av typen “Dagens blomst” for å takke de som hjalp en da en var på hjem med trygda, men skled på isen og brakk lårhalsen.
Det finnes mange bra mennesker i kalde Oslo.

…men det kunne gått mye, mye verre. Det kan alltid gå verre.