Først & Sist

…i serien unyttige tvprogram man ikke trodde man trengte, men tv3 serverer oss allikevel, finner vi Den synske barnepsykologen …..

Jeg skulle gjerne kommet med en sarkastisk kommentar om hvor dumt jeg synes det er, men såpass fortjener det strengt tatt ikke.

Etter kaffe, sosialisering og avisfråtsing har jeg plassert meg i sofaen jeg kommer til å tilbringe resten av dagen, med mindre noe utrolig spennende skjer.
PostSecret er en del av min faste søndagsvane - nye postkort legges ut da.
Og der lå det en link til en annen side jeg likte før jeg engang hadde sett den - Found - med lapper folk har funnet på gata og sendt inn til siden.

Som jeg elsker å få innblikk i andres liv…..

Enten man er for eller mot monarkiet tror jeg mange vil like boka Harald V av Per Egil Hegge. Én ting er at det er biografien om Kong Harald, på den annen side er det like mye en gjennomgang av Norges historie siden 30-tallet og fram til i dag. Og dét er ikke det dummeste å få med seg.

I tillegg liker jeg dette sitatet:

(…)Og jeg tilstår ærlig at jeg er litt redd mennesker som mangler humoristisk sans, jeg kan ikke for det. Jeg blir redd.
- Harald V

Siden jeg lærte å lese har jeg pløyd gjennom bøker, aviser og blader over en lav sko. Forståelsen for at ikke alle føler behovet for å lese minst tre aviser på lørdager har kanskje vært litt fraværende. At det finnes de som ikke leser er vanskelig å forstå.

Som da jeg bodde i kollektiv, jeg kom inn på kjøkkenet og holdt på å dette i bakken av at en av mine samboere leste avisen, noe som skjedde hvert skuddår…Hun kunne straks berolige meg:
- Ta det med ro! Jeg ser bare på bildene….

Til jul ga jeg en annen venninne en cd og en bok. Det viste seg at boken jeg ga (Knekk meg litt kjærlighet av Ingri lønnebotn), var litt sterkere enn jeg trodde, i hvertfall i følge leseren - men allikevel hadde hun nå gått til innkjøp av en ny bok:

- Jeg har kjøpt bok!
- Javel? Så bra, hvilken da?
- I bokhandel, altså! (Underforstått - en skikkelig bok)
- Skjønner, men hvilken bok?
- Ehh. Den var rosa.

Den ja…

Jeg krøllet meg sammen i sofaen, visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Lykkefølelsen spredde seg i hele kroppen og jeg lo høyt. Sekundet etter var jeg stum.
For når man planlegger London-tur med Skjønneste Venninne og innser at man etter noen intense minutter med bestilling har to billetter til Regina Spektor-konsert, blir Den Perfekte Turen om mulig enda mer Perfekt. En tur som blir perfekt uansett hvilke forventninger vi har. Fordi vi bare er.
Vi satt i hver vår stue på hver vår kant av landet, tastaturet gikk varmt og lykken var mer tilstede enn på lenge.
En perfekt avslutning på en crappy dag.

All verdens stygge tanker gikk gjennom meg i det den fancy forretningsmannen stilte seg rett foran døra for å være først inn på trikken. At en mor med barnevogn såvidt kom seg av var ikke så viktig, alle må da skjønne at han har det travelt??
(For trikken går som kjent raskere, jo fortere han kommer seg på. Argh. Litt hissig ennå, kjenner jeg. Kan folk snart lære seg å slippe andre ut først?!?)

Han var så viktig der han forkynte for hele trikken - og personen han snakket i telefonen med - at han bare måtte få endret tidspunktet for kontraktsmøtet, det kolliderte med den andre forretningslunsjen! Og det burde vel selv den stupide sekretæren hans forstå?!?

Jeg koblet meg ut fra verden, og etter en stund så jeg i øyekroken at mannen reiste seg for å presse seg forbi alle - det kom ikke som en overraskelse at han måtte være først ut også.

I det trikken kjører videre ser jeg to dyre, fine - men tydeligvis glatte - dressko sparkes opp i lufta, en stresskoffert ta salto og en mann falle pladask.
Huff da.

Da jeg våknet i ørska i morges begynte Beyoncé å gaule Irreplaceable. Susanne Sundfør sang Walls og jeg sovnet igjen. Jeg våknet etter litt, da Incubus med Warning ganske riktig advarte meg om forsovelse. Cypress Hill skrek om Insane in the brain da jeg løp innom Kaffebrenneriet bare for å finne ut at en haug med regninger hadde blitt trukket og kaffekontoen var tom.

En kontofontekstmelding senere løp jeg videre med kaffe i hånden og D’sound med Sadness på øret. Ikke trist, bare stressa, selv om jeg ikke var for sen. Gavin DeGraw påsto at han ikke ville være med , men jeg gikk allikevel på bussen da den kom i det jeg kryssa veien over til bussholdeplassen.
På bussen forkynte Stevie Wonder at All in love is fair og jeg var enig.

Jeg kom på jobb, logget meg på i det Karin Park sang I promise to be happy.
Jeg er stort sett alltid glad og ler mer enn nok (muligens for mye, i følge noen) i løpet av en arbeidsdag. Lo gjorde jeg også da Tazte Priv begynte å snakke om Fregnemyter. Folk så litt rart på meg, så jeg hoppet videre til Sting - Perfect Love…Gone Wrong. Sant nok, siden den neste tiden gikk til å snakke om, og medL alle rundt meg som a) skal flytte ut fra samboeren, b) holder på å skille seg eller c) har kastet ut mannen.

Lunsj kom og gikk, og da noen i nærheten skravlet litt for mye brøt Alicia Keys inn med Karma. Hmm….Videre sang La Grande Sophie om Egoiste, så ipoden fikk hvile litt etter det. Litt sosial kan man være, så turen gikk ut for å finne dagens andre doble latte.
Vi så etter den kjekke gutten i vinduskontoret, og snakket som om vi kjenner han - vi går forbi utallige ganger i løpet av en uke når vi er på kaffejakt.

Tilbake til jobb - Ring, ring, ring sang Aron Soul, og selv om hverdagen handler mye om det var telefonen ganske stille i dag.

Da jeg ikke lenge var særlig effektiv tok Christel Alsos kontrollen og hele plata hennes gikk med for å få meg hjem. Sakte gikk det, men det har jo plutselig blitt vinter. Etter å ha lekt husmor til Chris Cornell og You can’t change me var tiden kommet for å være sosial.

I det The Fray rundet av med Hundred ble ipoden lagt til sides, den kan få hvile til i morgen.
It’s just another manic monday.

Den fromme delen av søskenparet - min bror Presten, har fått seg jobb på Vestkanten. Han skal i et vikariat det neste året geleide en bukett fjortiser mot konfirmasjon.
Mormor liker store titler, og at barnebarnet er Prest, er i seg selv meget stort. Hun lurte på tittelen hans i stillingen, og Kapellan var mer en godkjent. (Mye bedre enn ungdomsprest, virket det som)

Hun hadde bare én liten innvending:
- Vi trenger vel ikke si til folk at det er et vikariat?

Eplet faller langt, langt, langt fra stammen.

…jeg innbiller meg at meningen med å få to skjermer til pcen på jobb ikke var å vise VG på den ene og Aftenposten på den andre…

Femten minutter til helg er nok en lur ting.

- Er dere sikre på at dere ikke skal være med ned en tur? Bare ta én øl?

Fem stemmer uttaler et samstemt nei!

- Dere gidder ikke, dere. Bare fordi dere skal hjem - se på Nytt på nytt og Skavlan og sånn.

….og det var nettopp det vi skulle.

Seks mennesker var vi på jobb en fredags kveld, alle skulle også på jobb lørdag morgen.
I det nittenåringen løper avgårde på høye hæler for å rekke fredagspilsen de andre begynte på fire timer tidligere, snakker vi andre om hvor gamle vi føler oss. Forsvarer oss - vi skal tross alt på jobb om tolv timer igjen.

Og det er helt greit.
Jeg er ikke lenger redd for å gå glipp av noe.
Verden går ikke over selv om jeg er hjemme en kveld.

Så kan jeg heller sitte på jobb en lørdags morgen, drikke kaffe og blogge og snakke om at Berit Reiss-Andersen faktisk var ganske interessant i går, mens nittenåringen kommer til å skravle om at hun selvfølgelig husker alt som skjedde kvelden før, mens hun i det neste øyeblikk forsnakker seg - og egentlig er ganske bekymra for hvem hun sendte melding til før hun slukna.

I kveld skal jeg hjem og passe på orkideen jeg nylig fikk. Vill og gal.

Bruktbil anyone?

Friends they come, and friends they go. Nothin’ really lasts for ever.

En gang på nitti-tallet sang Stella Getz om venner. Vi fnøs av teksten og sa at vennskapet skulle vare for evig. Det gjorde ikke det.

Det er sånn fremdeles. Noen venner forsvinner ut i periferien. Andre tar og tar uten å gi noe tilbake. Noen flytter og kontakten renner ut i sanden. Av og til er det vondt, av og til er det helt greit.

Heldigvis har man også de vennene som er Perfekte. Ikke perfekte mennesker, det hadde vært slitsomt, men perfekte venner. De som bare er der. Som får en til å føle seg morsom. Som gjør at livet er bra.
En klisjé - ingen tvil om det. Men klisjeer har ofte blitt det av en grunn…

Viidar skrev om hans fare for nedsatt ordenskarakter på ungdomsskolen. Og en kommentar der ble heller til et innlegg her..
Jeg fikk nedsatt orden, jeg. Kremt. (Bare et semester altså. Ble snill etter det. Jeg lover.)

I åttende klasse hadde vi forming og læreren var ei gammel dame rett før pensjonsalder.
Dama var så og si blind OG døv - og vi skulle selvfølgelig teste hva hun egentlig fikk med seg.

…det var ikke særlig mye…
Store papir-ruller gikk i gulvet med et brak - hun leet ikke på et øyelokk.
Bord og stoler ble stablet oppå hverandre - hun la ikke merke til det før etter to uker.

Så fikk et (vel…….) lyst hode ideen om å kaste knappenåler ut vinduet. Bokser med knappenåler ble tømt ut vinduet. Tror vi stoppet på seks bokser - bare fordi det nærmet seg storefri.

Selvfølgelig ble vi oppdaga. Det var neppe særlig vanskelig å se at skolegården svømte over av knappenåler, rett nedenfor formingssalen…..
Resten av dagen måtte vi plukke opp alle knappenålene for hånd, vi fikk ikke låne så mye som en magnet til hjelp. Og parallellklassen vår, som hadde sløyd, hang ut av vinduet og hånte oss.

Etter det ble jeg snill….

…jeg innrømmer glatt at jeg er en sucker for chickflicks…Men siden Maren tagger meg, kan jeg godt late som jeg egentlig er litt flau over å like de, altså…

- Dirty dancing
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett denne. Og hvor mange ganger jeg har sunget med på “Time of my life” eller hva den heter…..Min første romantisk komedie. Det var tider det…

- Notting Hill
…I’m just a girl, standing in front of a boy, asking him to love her….
(trenger jeg si mer?)

- The Holiday
Som flere må jeg også trekke frem denne…Nylig sett og nylig likt.

- Bridget Jones
En film jeg så sammen med Märthe Louise, Ari Behn, Trond Giske og eksen. (Satt i hvertfall i samme kinosal) At jeg proklamerte høyt, i det vi forlot salen, at jeg etter denne filmen nok ble bare enda mer ulykkelig forelska fikk både Märthe Louise og Ari til å le høyt. Fint for de….

- Bend it like Beckham
Jonathan Rhys-Meyers. Humor.

- Save the last dance
Julia Stiles….Masse dans og ulykkelig kjærlighet og..jah…Snufs. (Men så blir alt så bra til slutt)

Takk for oppmerksomheten…

…noen ganger kan jeg ha lyst til å skrive innlegg, men uansett hvor mye jeg har lyst - kommer det bare svada. (Dårlig svada altså, ikke god svada.)

…andre ganger kommer blogginnlegg seilende. Som i går - jeg kom ut fra gangen etter å snakket med budmannen fra TNT om at han i dette øyeblikk sto utenfor leiligheten min for å levere den nye iPoden min, mens jeg befant meg på jobb. Han sa riktignok at jeg kunne ringe da jeg var på vei hjem så kunne han se an hvor han var i ruta, men fordi jeg har planer hele uka så jeg for meg at pakken kom til å ligge i en TNT-bil i evigheter før den kom til meg.

Siden en kollega spurte tidligere på morgenen om jeg hadde fått iPoden enda, fant jeg det naturlig å si, da jeg kom inn igjen, at nå stod TNT utenfor døren min.

- Hæ?? Er det sant??
Med store øyne så han på meg. Jeg skjønte ikke helt entusiasmen.
- Ehh. Ja, de er der nå. Passer jo dårlig siden jeg er her.
- Det er kult da? Er de der nå??
- Jaaa…? De skal jo levere iPoden min.
- ÅÅÅÅÅÅÅÅ….jeg trodde…..

eller

?

(TNT-mannen var forresten snillest i verden. I stedet for å sende pakken tilbake til hovedkontoret kom han fem minutter etter at jeg ringte på vei hjem. Hurra.)

Farfar fikk parkeringsbot i går. Sin første bot etter å ha kjørt bil i over seksti år. Også ble det bare en kjedelig parkeringsbot? Jeg hadde i det minste håpet at han fikk bot for å kjøre for fort, sånn som broren hans fikk da han var nittito…..

(Egentlig skriver jeg dette bare for å bevise at jeg frivillig er på jobb klokken syv en helt vanlig tirsdag.)

(Jeg er på en måte på vei ut av blogger-skapet siden jeg har fått bilde av meg selv på profilen min. Har riktignok hatt det hele tiden, men her spiller jeg ikke piano som treåring, ei eller har kledd meg ut for karneval som femåring. Her gjør jeg det jeg kan best; å drikke kaffe i sola.)

..The Fray er forresten bra musikk.
..Og House MD er en bra serie.

…og å se “The Holiday” på kino en søndags kveld er en passe klissete og bra avslutning på en strålende, dog kort, helg.

Kjære dere…

Det er prisverdig å være ærlig når man er ute på byen, men verken jeg eller venninnene mine blir særlig sjarmert av å høre: Er du kresen? Hvorfor det da? Jeg tar hva som helst jeg!

That really makes a girl feel special….

some things never change.

Akkurat i dag hadde det vært fint å være en fornuftig gammel dame som bruker brodder.
Oslo er en skøytebane, men lengdeløp blir aldri min distanse.
(I dag hadde det til og med vært fint å ha en mamma som nekta meg å gå i joggesko)

Det er i hvertfall sol.
Og om åtte timer er det endelig helg.