Først & Sist

“Hørte du hva jeg sa?”

Jeg sto i dokø på flyturen som startet Selskapsreisen, og siden Damen fra Bergen nettopp hadde kommet ut fra det toalettet jeg nå hadde tenkt til å gå inn på, var sjansen liten for at jeg i flybråket hadde hørt noe som helst.

“Ehhh. Nei…?” Måmåmåmåmåmå…
“I alle år har jeg tenkt på andre først og meg selv sist!”

“Ehhh. Javel…? det er jo fint da.”…. skynde meg å gågågågågågå…
“Så nå har jeg tenkt at det var på tide å gjøre noe for meg selv. Jeg har alltid vært pliktoppfyllende, jeg har alltid gjort noe for andre, jeg har alltid vært flink pike.
Men nå er det nok. Nå skal jeg slutte. Nå skal jeg tenke på meg selv!”

“Ehhh. Okeeeei?” Og måmåmåmåmåmå enda mer…
“Ja! Så det er bare å holde seg for nesen, her inne stiiiiinkæææærrrr det!”

Greit.

Da vi i går skulle innta desserten, for å komme nærmere gaveåpningen, reiste Farfar seg plutselig opp:
“Jeg må hjem! Jeg må reise hjem nå!”

Men hvorfor?

Stakkars gamle, søte Farfar på unge 84 år hadde glemt julekakene hjemme! Og nå ville han kjøre over én time hver vei for å hente de. At klokken nærmet seg ni på juleaften spilte liten rolle.
“For julekakene må man jo ha!”

Vi fikk utsatt diskusjonen til i dag, men da måtte vi gi tapt.
Da vi andre gikk tur i idyllisk vinterlandskap kjørte han hjem for å hente alle de syv slagene (han begynte å bake i slutten av november…!) og mer til.

I kveld blir det kakefest.

Kaptein Jacob og hans besetning bragte meg og alle de andre charter-turistene trygt hjem lille julaften. Jeg svulmet over av blogginnlegg allerede før avgang fra Gardermoen forrige lørdag, men slikt kan vente til julefreden har senket seg over stua i skogen. Bare en ørliten historie før jeg tar jul:

Flyvertinne over høytaleranlegget:
“Mobiltelefoner må være slått av under hele reisen”
Min kjære nye venninne Gina til sin gode venninne Jorunn:
“Det holder vel å ha den på lydløs?”

God Jul

Nå har jeg kjøpt denne cd-en fire ganger på tre år. Og hver gang har jeg endt opp med å gi den bort. Det er fint å servere jul på cd til folk, men denne gangen skal den forbli min.
Dette er Julestemning.
Visst er det pompøst og amerikansk - men annet kan man ikke vente av Kenny Rogers, Dolly Parton og David Foster. Billig får du kjøpt den også.
Nå kan julen komme.
(Jeg er ferdig med julegavene. Og Grisefest på Gran Canaria er to døgn unna.)

P.S: Du som kjøpte tolv flasker glasscola og 2 poser à 1,3 kg LIME på Rimi, avd Bislett for et par timer siden; jeg håper du blogger.
….for jeg er forferdelig nysgjerrig på hva du skal med all limen….

“Jag ber dig inte att falla för mig, men du kan väl iallafall snubbla lite.”

Aner ikke hvem som sa det først, og jeg mener det ikke til noen spesiell, men søtt sagt er det.

Jeg sto opp i morges, tittet gjennom spilene i persiennen og trodde ikke mine egne øyne.
SNØ?
Neida. Bare noen som vasket bilen sin og parkeringsplassen var full av skum.

Allikevel er jeg mer enn takknemlig over tanken på at jeg om en uke sitter på en veranda på Gran Canaria, drikker rødvin og leser bøker. Og mitt største problem vil være å snakke lille Storebror vekk fra ideen om at vi må oppleve Grisefest for å ha vært på skikkelig charterferie.
(Første familieferie på sju år kan bli en opplevelse i seg selv, grisefest eller ikke)

På tross av snømangel er det fullt mulig å utøve vintersport i Oslo. Faktisk hele året! Jeg er ingen tilhenger av vintersport selv, og spesielt ikke når det gjelder slalom en lørdag formiddag.

Jeg prøver derfor å holde meg unna løypa på lørdager - det være seg sentrumsløypa eller løypa i Bogstadveien, men noen ganger er det vanskelig å unngå.

I dag skulle jeg møte FavorittBror på en kafé i en sidevei til Bogstadveien…Jeg hadde ikke tid til de store forberedelsene, men gjorde mitt beste for ikke å falle utenfor feltet. Løpet startet i rolige former i Sporveisgata, det virket som om hovedfeltet lå lenger framme. En og annen gammel dame eller barnefamilie ble uproblematisk passert. Man rakk til å med å studere juletrærne som var satt opp for salg.

Da jeg nærmet meg Bogstadveien hørte jeg ropene. Ropene til hundrevis av småbarn som var på tur med sin lykkelige kjernefamilie. Ropene fikk meg til å sett opp farten ytterligere.
Jeg rundet hjørnet til Tatler-huset, holdt på å løpe på en gammel dame - men slike bagateller hadde jeg ikke tid til. Jeg fortsatte opp bakken. Så flere hindringer på høyre side - Bondens marked - og bestemte meg for å krysse gaten. Fordelen med at det er slalomløp i Bogstadveien hver lørdag er at det ikke er noe problem å krysse gaten. Bilene kjører i ti kilometer i timen, trolig i frykt for å bli kjørt på av de utallige barnevognene og rullatorene som er ute på tur.

Jeg frådet over tre barnevogner på rekke på fortauet, kan man ikke innse at det ikke er hverken tid eller sted for dette? Ved hjelp av en annen løper som også var innstilt på å vinne løpet forserte jeg barnevognene. Stilltiende knyttet vi et bånd jeg og han, over de frimodige barnevogn-menneskene.
Videre oppover gikk det hele overraskende greit. Stadig poster å forsere, men virket som menneskene hadde skjønt at man ikke skal okkupere hele fortauet i bredden, selv om man er kjernefamilien med dine, mine og våre barn på tur.
Endelig kunne jeg svinge ned til venstre, og på høyre side i Neuberggata smette inn døra til La Rustique. Jeg sank ned i stolen ved bordet FavorittBror hadde okkupert og startet restitusjonen til neste omgang: Kaffekøen…..

I sommer hadde vi altfor mye å gjøre på jobben. Sjefen var på ferie, jeg lekte ansvarlig og Peppes var vår venn som overtidsmiddag flere ganger i uka. En morgen kom jeg på jobb klar for en ny tolvtimers-dag.

Kollega bryter ut:

- Har noen slått deg eller?
- Ehh..Nei, jeg tror jeg hadde visst om det.
- Å ja. Da er du sikkert bare sliten da. Du er helt blå under øynene, skjønner du.

Takk skal du ha. Nå følte jeg meg mye bedre…….

“Strippere er like nærme prostitusjon som eiendomsmeglere og prostituerte”

- Are Sende Osen, Osenbanden - Petre.

Tidlig, tidlig morgen.
Jeg rekker innom Kaffebrenneriet før jeg bør komme meg på jobb, gjør jeg ikke?
Joda. Man rekker alltid innom Kaffebrenneriet.
Trøttere enn trøttest ramler jeg inn i køen av andre trøtte mennesker.
Omsider er det min tur, og i det jeg skal til å stotre fram min sedvanlige bestilling rekker hun koppen mot meg med et smil og “Det var en dobbel latte, ikke sant?”

Jeg er ikke særlig vanskelig å glede.
Lykke.