Først & Sist

Det er ganske fint å oppdage at man er lykkelig selv om man sitter midt i et rotete rom.

Det var ikke mitt rot en gang.

Men når Venninne inviterer til Dugnad som starter med påspandert take away-mat spist på en parkbenk i solskinnet med fonténe og caffe latte til dessert, kan man ikke si nei.
Og ryddig ble det etterpå.

Nå må jeg bare invitere til Dugnad for å bli kvitt mitt eget rot.

“…jeg hadde tenkt til å fortelle deg at jeg er gravid, men nå tror jeg jeg holder på å abortere…”

Jeg vil ikke høre mer. Samtidig som jeg vil høre på alt hun har å si.
Jeg vil trøste.
Jeg vil hjelpe.
Men hva kan jeg si som hjelper?
Jeg har ikke peiling på sånne voksenting.

En fin, rar, forferdelig og nydelig helg.

Jeg har seinvakt på jobb denne uka og min strenge sjef krever da status-sms hver kveld. Siden kontrollfreaken av en sjef ringte rett før jeg gikk fra jobb, bestemte jeg meg for å sende status av hvordan dagen egentlig var i hennes fravær:

Status: Ganger kastet binders i dag: ingen! Ganger hatt lyst til å kaste binders: mange. Ganger manglet noen å kaste binders på: ingen. Ganger manglet noen å kaste binders på som ikke blir sure, men tar igjen: utallige. Sukk. Livet er hardt uten binderskasting.

Vennene mine lurer ofte på om vi i det hele tatt jobber på jobb.

Jeg er på leting etter minner fra barndommen.

Jeg har aldri vært særlig opptatt av Grand Prix, men spør meg om finalistene i den norske finalen i 1988 - og jeg har full oversikt.Grunnen var enkel og egentlig ikke så logisk, en av finalistene jobbet i samme bygg som Mamma.

Greit nok - Karoline Krüger vant med “For vår jord”, Jahn Teigen opptrådte med “Glasnost” og hvem kan glemme Ola Fjellvikås med den artige “Hei go go”? Men den store favoritten var og ble Anita Kanstad med “Je ne sais pas”.

Je ne sais pas
han snakket jo så bra
comme ci - comme ca
han smilte lett og lo
jeg tror at han forstod.

Ikke spør hvorfor jeg likte den - teksten var ikke særlig bra, klærne verre og melodien verst, men sangen har brent seg fast i minnet.

Og nå er den høyst aktuell i min familie igjen.
Årets søskenprosjekt - som vi faktisk har planer om å fullføre - er å lære fransk.
Og en del av leksene til i dag var å finne ut hele teksten til Je ne sais pas.
Jeg gir opp.
Jeg finner ikke kassetten(!) med Grand Prix-finalistene og jeg har googla til den store gullmedaljen.
Anita Kanstad er et ubeskrevet blad på Internett.
Ender det med at jeg må skrive et brev til henne?

Etter å ha brukt hele sommeren til å uffe meg over alle forelska/betatte/besatte/fortapte venner og venninner innser jeg at jeg nok må gi tapt jeg også.
Et visst navn dukker opp i annenhver setning, og smilet blir bredere etter mottatt sms eller mail, for ikke å snakke om at alt skal analyseres femten ganger - opp og ned i mente.
Sukk.
Jeg er tretten og et halvt igjen.

…kveldens høydepunkt er Fakta på lørdag: Hentesveis, sier det vel sitt om at det ikke blir de store utskeielsene i kveld.

Familien skulle på tur, og etter mye om og men (og dårlig planlegging) endte vi opp med en fem timers tur båttur innover Lysefjorden.
Severdighetene sto i kø, og på vei ut av havnebassenget i Stavanger fikk vi opplyst på 5 språk hva vi så.

Turistene var i flertall på båten, og bortsett fra oss var det bare et gammelt ektepar som var fra Norge. (Det vil si kone og dement ektemann som ikke helt skjønte hvor han var. Vil IKKE bli sånn)

Noen timer ut i turen kom høydepunktet:
Båten gikk helt inntil en foss (som var en liten bekk)i fjellsiden. Stemningen ble magisk, alle løp inntil fossen, knipset vilt med kameraene, filmet til utallige familiefremvisninger og ut av høytaleren kom Nocturne av Secret Garden.
Etter litt kom mannskapet rundt med en bøtte og plastglass. Endelig skulle vi få SMAKE på det friske fjellvannet. Alle ble hysterik glade og det engelske ekteparet ved siden av oss skålte og drakk med glede, som om det var champagne.

Et ubetalelig øyeblikk.
Fint å være turist i eget land av og til. Men det er bare vann..

(Av andre høydepunkt på turen kan vi nevne en sel på en holme, noen geiter som gikk i fjellsiden, og gleden til Familien da vi oppdaget at spisestedet langt inne i fjorden tok kort slik at vi kunne få mer øl.)

Jeg kan alt jeg.
I følge Mormor, i hvertfall.
Og da stoler vi på Mormor.

Det var sommer, sol, måkesang, turister, båttur innover fjordene, vind i håret, grillmat og øl i vente, harmoniske foreldre som har hamstret samtlige aviser som var å oppdrive på narvesen, solkrem, mystiske mennesker med merkelige historier vi fabulerer oss frem til, is og fotoapparat. Omtrent i den rekkefølgen.

Har jeg forresten sagt at jeg skal begynne med cellegift?

Nei, Mamma - du har glemt den lille detaljen.

Det er ikke så dramatisk som det høres ut som, men i noen sekunder stoppet livet litt opp.

Hun husker å fortelle om hvor mange ganger katten kommer inn gjennom soveromsvinduet om natta. Eller hvor mye det sengetøyet hun kjøpte på tilbud kosta.

Men cellegift var visst ikke så viktig å fortelle om..

Jeg blir litt nervøs når Mamma i en av sine utallige feriesms proklamerer at hun har gått til innkjøp av skotsk KILT til sin hjemmeværende datter.
(Sett i lys av tidligere Marimekko-perioder er det jo ikke veldig usannsynlig mener jeg..)

Flere oppklarende sms senere viser det seg at hun bare vil lure sin uskyldige datter.
Hmpf.

Alle rundt meg blir irriterende forelska for tida og hvis de ikke er forelska så holder de på å bli det. Og hvis de ikke er eller er i ferd med å bli forelska, så blir det slutt på forhold og det skal analyseres det også.
Og det er greit det. Men må det skje med alle samtidig? Og må alle spørre meg om min mening?? Jeg er lei av å tenke på alle andre.

For hva med meg??
Ja, hva med meg?
Jeg vil også bli forelska.
Så da har jeg blitt det. Og han er snart min.

Materialistisk og uproblematisk.
Man jobber ikke i telebransjen for ingenting.

(Og ikke føl deg truffet, min kjære Frøken Freken. Du er bare en sjarmerende, snart ferdigutdannet, sjonglør. Tro meg.)